Likheter kun på overflaten

Yonas Woldemariam, hovedpersonen i ‘Hvordan tolke luften’, er barn av etiopiske innvandrere som flyktet fra revolusjonen. Volden faren har vært vitne til, og til dels også utsatt for, forandrer ham. Mengestu lar Yonas sitt liv bli en parallell til farens: Yonas vokser opp i et svært voldelig hjem, og blir i likhet med faren innesluttet og vanskelig. Dette fører til at faren blir forlatt av sin kone, og Yonas bryter ut av sitt eget ekteskap. For å føle seg som en del av et fellesskap prøver Yonas å gjøre New York til sin by, slik faren vil gjøre USA til sitt land. Slik gir to ulike utgangspunkt lignende skjebner.

Nettopp fellestrekkene mellom historiene til mennesker som sliter er et sentralt tema i boken. Yonas er i begynnelsen av historien ansatt ved et flyktningesenter, der hans primære oppgave er å pynte på historiene til klientene ved senteret. Han legger til virkelighetsnære beskrivelser av overgrep, trusler og frykt for fremtidige angrep i hjemlandet, ofte hentet fra historiene til tidligere klienter. Lederen ved senteret  mener ingen vil merke forskjell, ettersom de alle gir varianter av den samme historien: ‘Det eneste vi gjør, er å bytte ut navnene på landene. Eller på religioner iblant, men bortsett fra det er det ikke særlig store forskjeller’.

Yonas virker i utgangspunktet uberørt av sin egen rolle i formidlingen av usannheter. Dette endrer seg da han mister jobben som engelsklærer fordi han har fortalt skoleklassen han underviser, usannheter om farens reise til USA. Løgnene brukes, i likhet med da han jobbet ved flyktningesenteret, for å vekke interesse hos tilhørerne – og hos oss som lesere. Nettopp dette punktet gir grobunn for en interessant diskurs om synet majoriteten av innbyggerne i vesten har hatt på fattige land i Sør, og om immuniteten mot alt annet enn de mest tragiske historiene.

Mengestus styrke, som han også viste i forløperen ‘Barn av revolusjonen’ er evnen til å skildre skjebner med varme, ved å gi dem særegne trekk og enge drømmer. Slik minnes leseren på at tross at ulike utgangspunkt kan gi lignende utfall, er dette bare en overfladisk likhet. Fortellinger vil variere mellom barn av innvandrere fra samme verdensdel, fra samme land – til og med barn av samme foreldre.  Yonas sin kone understreker dette som kanskje er bokens viktigste poeng:  Alle tror de kjenner hele historien fordi de så noe lignende på TV (...). For dem er det den samme historien som blir fortalt om og om igjen. Vel, det stemmer ikke. Det er ikke den samme historien’.