Mørk historie fra Cape Towns skyggeside

Forfatteren selv er født i Soweto i 1974 og ble sterkt påvirket av kampen mot apartheid.  Han ble utdannet på Rhodes University som så mange skribenter og forfattere i Sør Afrika, og ble sett på som en av de aller fremste forfatterne i etter-apartheid generasjonen. Men i januar 2005 tok han sitt eget liv.

De tre romanene han rakk å skrive har likevel fått en viktig plass i den nyere sør afrikanske litteraturen. ”Jeg har sett mørkets indre” var hans debutroman.

Den 13 år gamle Azure – bokas fortellerstemme – så sine foreldre bli drept som niåring. Han var alene, droppet ut av skolen og fant seg en plass blant gategutter og prostituerte i Cape Town. Skjønt fant seg en plass. I denne mørke historien er det ikke rom for omsorg eller felleskap, bare for vold, utnytting, dop, bedrag og svik.

Azure må forholde seg til mennesker som enten slår ham og stjeler pengene hans, eller utnytter ham seksuelt. Guttens blå øyne virker som en magnet på rike, hvite menn. Scenene fra bruken av dette barnet er direkte og blottet for antydningens kunst. Vi får vite nøyaktig hvordan det foregår. Det er lett å føle på den samme kvalmen som ofte rammer Azure, for ham også som en følge av mangel på annen mat enn restene han finner i søplekasser. Gutten føler en slags takknemmelighet over å få en dusj i et rikmannshjem, drikke vekk sulten på rent vann og få skylt ut sine klær et annet sted enn i toaletter.

Gutten finner seg soveplasser på stranda eller under bruer. I en tid med mye frykt og mange drømmer søker han også opp på fjellet for å komme unna folk som for eksempel uten skrupler tar de pengene kundene har gitt ham og påstår at de setter dem i banken.  Han er til syvende og sist alltid alene.

Med hentydning til bokas tittel avslutter Azure sin historie med: ”Jeg vet hva frykt er. Jeg puster dypt inn og holder pusten en stund. Når jeg slipper den ut igjen, åpner jeg øynene. Jeg har sett mørkets indre. Jeg har sett mørkets slavedriver og han er en gal jævel. Jeg kjenner hemmelighetene hans. Jeg vet hva han gjør når vi sover. Moren min er død. Faren min er død.”

Dette er historien om en liten gutt, med bitre erfaringer som om han var voksen, som er på hvileløs letning etter noe han antakelig aldri vil finne. En gutt som søker etter svar på hvorfor galskapen har erobret hans verden der han vet han må overleve i uten hjelp – bare utnytting og svik.

Det er en mørk historie som gir en følelse av at det er noe universelt i gatebarnas dypt tragiske historie.  Det er all grunn til å føle skam.

K. Sello Duiker fikk Commonwealth Writer’s Prize for beste debutroman på det afrikanske kontinentet da romanen kom ut. Det vil ikke overraske om den blir en klassiker.