Mangfoldige veier til velstand

Bokens forfattere Arnold Kling og Nick Schultz, begge kjente økonomer, utreder et nytt, mer realistisk rammeverk, som døpes ’Economics 2.0’. Konsekvensene av denne foreslåtte endringen i tankesett og grunnleggende forutsetninger er i høy grad relevante også for bistandsfeltet.

Kling og Schultz mener tradisjonell økonomisk tenkning er for statisk. Den tar ikke inn over seg det dynamiske samspillet mellom marked og stat, innbyggere og myndighetenes endringer av rammevilkår. Dermed ignoreres ofte ringvirkninger; man antar at mer kan planlegges enn det som faktisk er tilfellet. I dette inngår en kraftig kritikk mot bistandsfeltet: det at man gir assistanse i form av råd eller midler, innebærer at man har en ide om hvilken retning utviklingen bor gå. Dette er innebygget i selve tanken om hjelp til utvikling, og kan ikke unngås fullstendig: uansett hvor mye man legger til rette for lokal styring vil det alltid vare et aspekt av utenforstående som mener å vite hva som er best for lokalbefolkningen.

Dette er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men har en uheldig bivirkning: det at utviklingsbanen i større eller mindre grad legges fast, for enkelte sektorer eller for samfunnet som helhet, forutsetter at man har informasjon om hvilke veier til utvikling som er optimalt for det enkelte samfunn. Det kan imidlertid være at det som i utgangspunktet ser ut som en blindvei, gir positive ringvirkninger, eller er en annen vei til velstand. I From Poverty to Prosperity skildres nettopp utvikling som en organisk prosess, der det er et uendelig antall veier videre fra ethvert gitt punkt, og der konsekvensene av hvert valg i høy grad er ukjente. Dermed kan man ikke på forhånd peke ut den beste veien.  Tidligere feilslåtte forsøk på å skape utvikling ovenfra viser hvor vanskelig en slik tilnærming er, noe som bygger opp under argumentet for en mer fleksibel tilnærming.

For å  unngå fellen der man binder seg til én utviklingsvei, med de uheldige konsekvensene det kan medføre, synes to muligheter å vare de mest aktuelle. Den ene er åpenbar, og innebærer at man avstår fra videre bistand overhodet. Dette er lite realistisk, og muligens også lite ønskelig,både av rent humanitære og politiske grunner. Fra et rent politisk ståsted vil det vare nært sagt umulig å gi opp alle former for bistand til samtlige mottakerland, bade diplomatisk sett og i forhold til lobbygrupper i donorlandene. Av humanitære årsaker kan man vanskelig se for seg en fullstendig avvikling; i krisesituasjoner der vann-, mat- og helseforsyninger er nødvendige for a hindre utbredte sivile tap, vil menneskelige hensyn gå forst.  Det er heller ikke enighet om at all påvirkning er av det onde; et viktig element i bistand er nettopp påvirkningskraften assistanse nødvendigvis medforer. Det er visse institusjoner, eksempelvis et uavhengig rettsvesen, demokratiske valg og pressefrihet, som både donorer og det sivile samfunn i mottakerlandene ønsker a bevare, videreutvikle eller eventuelt avvikle.

Den andre muligheten er å gi fortsatt assistanse, men bare til å dekke grunnleggende behov, her forstått som behov som vil måtte dekkes uavhengig av videre utviklingsbane. Hvilke behov dette er, vil utvilsomt være gjenstand for debatt, men nødhjelp og et grunnleggende helsetilbud vil være blant de mest åpenbare kandidatene.

Det finnes også et annet alternativ, nemlig at man velger å ignorere de negative konsekvensene ved rigid planlegging, og holder fast ved bistandsprogrammer som går utover det strengt nødvendige.

Dagens virkelighet befinner seg i krysningsfeltet mellom andre og tredje løsning: man gir bistand utover det som er nødvendig for å sikre fysisk overlevelse, der man mener det er viktige nok grunner for det. Et aktuelt eksempel er styrking av lokaldemokrati. Kling og Schultz understreker nødvendigheten av å innse at man gjør en avveining når man tar et normativt valg i forhold til utviklingsbane, i at man samtidig velger bort andre muligheter, med de uante konsekvenser det kan medfore.

For å utdype debatten, og plassere den i en faglig kontekst, har forfatterne intervjuet 11 store navn relatert til utviklingsøkonomi. Blant dem er Robert Solow, som fikk nobelprisen i økonomi for sin vekstteori med vekt på teknologisk utvikling, Douglass North, som fikk nobelprisen for sitt arbeid innen institusjonell økonomi, , og William Easterly, utviklingsøkonom og kjent bistandskritiker. Resultatet er en aktuell og tankevekkende bok, som gjennom en blanding av økonomisk teori, empiri og intervjuer beskriver strukturelle utfordringer innen utviklingsøkonomi.