Nærglimt av fredsdiplomatenes hektiske hverdag

Den ”norske modellen” ble verdenskjent I 1993 gjennom Oslo-kanalen, men tok for alvor av fra 1999. Da var Norge involvert i tre fredsprosesser. I 2007 var tallet 13 og i 2009 21. De fleste av disse prosessene har vært relativt billige, med et beskjedent mannskap både i felt og på hjemmesiden. Men har de gitt resultater, spør Noralv Pedersen?  

Pedersen fikk i 2008 lov til å følge tidligere biskop og norsk spesialutsending til Øst-Timor, Gunnar J. Stålsett, på et av hans mange besøk til landet. Stålsett framstår som en sterk tilhenger av rettsoppgjør som en grunnleggende forutsetning for å skape nasjonal forsoning, uansett hvor smertefullt det kan være for nasjonale politikere og for nabostater som helst vil skyve fortidas misgjerninger inn i glemselens mørke.   Boka følger Stålsett tett i hans mange gjøremål med å bygge tillitt. Hans konsentrerer seg i begynnelsen om spenningen mellom de nasjonale ledere José Ramos-Horta,  Xanana Gusmao og Mari Alkatiri som brakte den nye staten til kanten av kollaps i 2006. Men utvider etter hvert perspektivet til andre og dypereliggende årsaker, fattigdom, arbeidsløshet og mangel på utvikling. Den politiske dialogen følges aktivt opp med bistandsmidler fra en ambassadeseksjon i Dili, men underlagt ambassaden i Jakarta.

Øst-Timor er fortsatt et sterk traumatisert, komplekst og polarisert samfunn etter en frigjøringskamp mot indonesisk okkupasjon som varte i mer enn tjue år fram til 1999. Resultatet var at mer enn 180 000 mennesker – nær en tredjepart av den daværende befolkningen – døde i massakrer, forsvinninger, tortur, voldtekter, mishandling – eller rett og slett som følge av nød og elendighet. Men elendighetene på Øst Timor endte ikke med den indonesiske okkupasjonen i 1999, eller den påfølgende folkeavstemmingen, det FN-ledede overgangsregimet og selvstendigheten i mai 2002. Både klassemessige, etniske og geografiske motsetninger skaper fortsatt store hindringer for en omforent nasjonal politikk og et lederskap som kan samle den unge nasjonen om de store utviklingsoppgavene som venter.

Boka er en journalistisk beretning, basert på mange reportasjereiser over ti år, ispedd intervjuer med sentrale aktører hjemme og ute. Forfatteren fletter også inn tanker og meninger fra mennesker han har snakket med under veis. Dette bidrar til å gi framstillingen liv. Den har også et rikholdig utvalg av kilder. 

Men er bildet han gir av aktørene, prosessen og politikken troverdig?  Noen vil uten tvil føle et visst ubehag over å gi sett såpass tett i kortene som det gjøres her ved nærgående personskildringer og henvisning til kilder som tenderer mot det private. Etter denne anmelderens syn er det en styrke ved boka at den går tett på sak.  Dette er en spennende og velskrevet fortelling om fredsbygging i  Øst-Timor og som det naturligvis vil være delte meninAger om.

Forfatterens refleksjoner om Øst-Timor som et kasus i norsk fredspolitikk er også interessant. Her får man et nærglimt av fredsdiplomatenes hektiske hverdag og av politisk tautrekking om viktige valg mellom utenrikspolitisk ledelse og embedsverket i UD, den norske ambassaden i Djakarta og ambassadeseksjon i Dili.

En styrke ved boka er kombinasjonen av reportasje og analyse som inviterer til en debatt om norsk fredsdiplomati. Er det organisert på en måte som både tjener norske interesser og interessene til dem skal hjelpe?  Er det for konsentrert om nasjonale eliter til fortrensel for perspektiver nedenfra og røster i det sivile samfunn? Er det for mye fokus på ”fredsmekleren” og for lite på politikken og støtteapparatet rundt, for mye på aktiviteter og for lite på faktisk oppnådde resultater?

Pedersens konklusjoner er ikke bastante, men han mer enn antyder at han mener den norske modellen for fredsinnsatsen i Øst-Timor har vært sterkt personfokusert, at støtteapparat rundt Stålsett har vært svakt og at begrenset oppfølgingskapasitet når Stålsett nå gir seg ved utgangen av 2009 vil kunne sette de varige virkninger av den norske innsatsen i fare. Boka er anbefalt lesning for alle som vil vite mer om Øst-Timor og kravene som bør stilles til en god norsk fredspolitikk.

Den er utgitt med støtte fra det faglitterære Fond og Institusjonen Fritt Ord.