Nilen: Mye vann og mye politikk

Her er forfatteren tilbake til problemstillinger som så ofte har stått sentralt i hans forfatterskap, og som har gitt ham ære, hjemme og ute. Det er snakk om vann som ressurs og knapphetsgode, vann som underlag for folks velferd og utvikling, for konflikt og politisk forsoning. Vann som politisk maktfaktor – innenriks, regionalt, internasjonalt.
I bokens fokus står Nilen som politisk, økonomisk og sosialt fenomen for mennesker i nær en fjerdedel av alle Afrikas land. Bokens organisatoriske bakteppe er et forskningsprogram ved Universitetet i Bergen, etablerett i 2006 og finansiert av UD. Og de enkelte bidragsyterne er ressurspersoner, hovedsakelig med faglig tilknytning til land Nilen vandrer gjennom. Tvedt selv skriver et innledende og et avsluttende kapittel, består boken av landspesifikke drøftinger relatert til Burundi, Rwanda, Tanzania, Kenya, Uganda, Etiopia, Sudan og Egypt.

 Bra er det at boken spenner langt utover assosiasjoner dens tittel kan fremkalle. Mens leserne innvies i et utall problemstillinger i nyere tid, fanger boken også opp sentrale utviklingstrekk gjennom kolonitiden. Mest sentralt står naturlig nok britenes agerende, herunder deres renkespill, særlig i sentrale og østlige deler av Afrika.
Samtidig som Nilen over generasjoner var et anliggende for kolonimaktene flest, gir flere av bokens kapitler innblikk i omfattende interessekonflikter også mellom land i Afrika. Nilen-inspirerte konflikter mellom land og grupper av land er mange og dyptgående, ofte med Egypt og Sudan på den ene side og Kenya, Tanzania og Uganda på den andre.  Interessant nok slår et av bokens kapitler hull i myten om at lands konkurrerende behov for vann nærmest per definisjon fører til konflikt. Nilens mangeslungne historie gir eksempler på at også Egypt ved flere anledninger har sett sine interesser tjent med at det ble meislet rammeverk som angjeldende parter kunne aksepterte, om de enn sjelden var optimale for partene.

Et av de kapitlene som best får fram kompleksiteten i forhold knyttet til Nilen gjelder DR Kongo. Elven rommer et stort utviklingspotensial for en hardt prøvet befolkning og ifølge forfatteren skriker situasjonen etter et regonalt institusjonelt rammeverk, men det er såvisst ikke gjort over natten å få dette på plass.
 I et innsiktsfullt avslutningkapittel tar Tvedt oss med på en vandring gjennom begreper og teorier, myter og modeller omkring utnyttelsen av Nilen. Han stopper ved The Nile Basin Initiative (NBI), etablert i 1999, og omtalt også i andre deler av boken. NBI er et partnerskap som er ment å skulle fremme sosioøkonomiske gevinster mellom det titalls land som avtalen omfatter, og i tillegg skal initiativet ambisiøst nok bidra til «regional fred og sikkerhet». Enkelte synlige utviklingsprogrammer har NBI avstedkommet, men urealtistiske forventninger har resultert i skuffelser. Tvedt selv omtaler NBI som en katalysator for utvikling, men han er ikke påtrengende konkret i sin henvisning til «formidable resultater» som følge av initiativet. Trolig har NBI bidratt til økt tillit mellom partene, men det gjenstår fortsatt uløste spørsmål knyttet til fordelingen av vann fra Nilen.
Som så ofte når det er tale om redigering av bidrag fra mange forfattere med ulike ståsted blir form, innhold og presisjonsnivå varierende. Mangfoldet gir styrke, men noen av forfatterne synes å slite med tvil om hvor langt deres bidrag skal gå i populariseringens retning. Iblant blir skogen borte i vrimmelen av trær; forskerens hang til detaljer tar overhånd. Til gjengjeld avsluttes boken med et imponerende kilderegister for oppfølgende lesning.
Det taler UD til ære at at man bidrar til forsknings- og populariseringsprosjekter som dette.

Bjørn Johannessen er ambassadør i Malawi.