Nordmenn i Kong Leopolds tjeneste

Forfatteren og historikeren Bjørn Godøy er blant annet kjent for å ha skrevet manus til dokumentarfilmen  ”På jakt etter Paradiset” – om eventyreren og vitenskapsmannen Thor Heyerdahl. Nå har han gravd i andre arkiver og nøstet seg tilbake i livshistoriene til de norske Kongofarerne. Utfartstrangen og eventyrlysten lå nok i dem også, sammen med håp om god fortjeneste. Historiene er blitt til boka ”Solskinn og død”.

Nordmenn og andre skandinaver var ingen hvem som helst i den verste kolonihistorien som utspant seg på det afrikanske kontinent. De ble vervet i full forståelse med norske myndigheter, og mange av dem kom fra familier med en sentral plassering i maktens sirkler i Norge.  Offiserer og jurister ble vervet, i tillegg var det flere sjøfolk som tok turen oppover de store elevene. I denne boka er det særlig de vervede offiserenes og juristenes gjerninger som blir detaljert beskrevet, og vi blir kjent med navnene på flere av dem.

Av alle offiserene som ble vervet i denne perioden kom 648 fra Belgia, mens 400 var fra andre land. Skandinavene utgjorde den største enkeltgruppa etter belgierne. Om lag femti av dem kom fra Norge. Blant sjøfolkene var det også mange nordmenn.

Kong Leopold  – som selv aldri satte sin fot i Kongo – sendte ikke sine tropper til dette store og frodige landet for å gjøre velgjerninger og skape et bedre liv for dem som allerede bodde der. Han skulle tjene penger. Den gummidriften som ble satt i gang var hensynsløs og brutal. Det samme var behandlingen av befolkningen. Vilkårlige drap, gisseltaking og terror var viktige ingredienser en den voldskulturen som utviklet seg, og som fortsatt peger deler av landet.

I boka går forfatteren tett inn på enkelte av nordmennene som deltok, og etterlater ikke et inntrykk av at de utelukkende var drapsmaskiner. Flere av dem fikk dype menneskelige erfaringer som gjorde at de hadde problemer med å løsrive seg og reise hjem når tjenesten var over. Kongo ”bodde i dem”. I tillegg slet de med å jobbe i en fransktalende koloni, og de slet med det dårlige ryktet som hele Kongo-prosjektet etter hvert fikk både i Norge og Europa. I England var motstanden særlig sterk, og rapporter om den brutale behandlingen av befolkningen spredde seg. Bilder som viste avhugde hender og historiene om hoderullingen skaket også opp hjemmepublikum. Godøy har ikke med annet enn noen setninger om misjonærene, men det var flere av disse som brakte den brutale sannheten til torgs i brev hjem. Avisartikler fra Kongofarerne forteller om forsvar av hele operasjonen, men også om tvil.

Vi får historier om flatfyll, lange utmarsjer, sinne, utblåsinger, personkrangel, sviende skuffelser og seire. Personportrettene er spennende lesning og forteller om tvil og tro, mangel på kulturforståelse, byråkrati , lengsel og livet på ensomme steder ute i bushen.

Flere av Kongefarerne samlet gjenstander og skatter fra Kongo mens de var ute, og tok med dette hjem til Norge. Noen var rause og ga mye til Etnografisk museum – nå Historisk museum. Dermed fikk nettopp dette museet en mangfoldig og interessant Kongo-samling.

Sporene etter nordmennene i Kongo er der fortsatt. I 1904 fikk juristen Vilhelm Mariboe Aubert i oppdrag av Kong Leopold å sørge for lov og orden i fristaten Kongo. Det het seg at dette skulle gi de svarte rettsbeskyttelse. Historien forteller at Auberts oppfatning var at ”å sette en neger i fengsel er det samme som å gi ham en stor nytelse. Da vil han kunne kose seg i dovenskap”. Han ville heller bruke pisken.

Aubert bidro til å opprette domstolen i Kisangani. Nå, over hundre år etter, står to nordmenn for denne retten.

Forfatteren av boka gir oss et fascinerende innblikk i nordmennenes gjøren og laden i den mest beryktede kolonien og hjemsøkte landet på afrikansk jord. Han setter dette inn i en større historisk sammenheng. Norge kan ikke fritas for å ha hatt en rolle i den historien.