Om identitet og stjålne barn

Plutselig ligger han bare der, naken, med tang og sjøgress klebet til den våte huden og ingen av dem vet hvorfor. Etter hvert forstår de at de er knyttet sammen av Argentinas siste diktatur, den såkalte Skitne krigen eller Prosessen, som herjet landet mellom 1976-1983 og som var skyldig i at 30 000 mennesker ble drept og forsvunnet. Det er i dag også kjent at rundt 500 barn født i fangenskap i løpet av diktaturet ble systematisk bortadoptert til militære familier som ikke selv kunne få barn.

Se videointervju med Carolina de Robertis

Hovedpersonen Perla er enebarn og har vokst opp med sine foreldre i Buenos Aires. Moren er en følelseslukket dame som er mer opptatt av å stelle geraniene sine og at datteren skal opptre korrekt, enn hun er av datteren. Faren er offiser i den argentinske marinen og en emosjonelt keitete mann, som Perla er veldig glad i. Hjemmefra lærer Perla at Prosessen er nødvendig for å få landet på rett kjøl, at de revolusjonære montoneros er fiender av en slik utvikling og at hun skal holde seg unna folk som snakker om at de militære bedriver tortur eller kaster levende fanger i Río de la Plata fra fly. Bestevenninnen hennes, Romina, har to onkler som har forsvunnet og Perla forstår tidlig at hun er nødt til å skjule farens tilknytning til regimet. Slik blir hun allerede som barn flink til å leve et dobbeltliv, hvor hun på den ene siden lar være å fortelle sine venner om familien sin og på den andre siden lar være å konfrontere foreldrene, og særlig faren, med den informasjonen som kommer ut om brutaliteten diktaturet påfører sitt folk. Når hun møter journalisten og menneskerettighetsforkjemperen Gabriel, skal det gå et helt år før hun forteller ham om hvor hun kommer fra, til tross for de svært sterke båndene de knytter til hverandre. – Når skal du begynne å leve ditt eget liv, spør Gabriel henne, fordi han ikke kan forstå hvordan hun kan forsvare faren og la være å ta et oppgjør med ham. Men for Perla er pappa først og fremst pappa.

Etter hvert som Perlas og den våte mannens historier knyttes sammen, tvinges hun til å forholde seg til hvem hun er og til å ta en avgjørelse om hvilken Perla hun skal være i fortsettelsen.

Uruguayansk-fødte Carolina de Robertis omtales som den neste Isabel Allende, en sammenligning som gis mening av bokas fargerike og malende språk og magiskrealistiske elementer som våte, døde menn som ikke bare dukker opp i stua; hovedpersonen aksepterer at han er der. Rammene for fortellingen med diktaturet og de forsvunne er utfordrende, men de Robertis har gjort grundig research om en virkelighet som hun behandler og gir liv med varsomhet. Gjennom de ulike personene i fortellingen synliggjør hun den dobbeltheten som har vært en del av Argentinas oppgjør med diktaturet etter at demokratiet ble gjeninnført i 1983, med innføring av amnestilover og myndighetenes forsøk på å drive en slags glemselspropaganda på den ene siden, og høylydte, utrettelige menneskerettighetsbevegelser som Mødrene på maiplassen og stjålne barn-organisasjonen HIJOS på den andre. Fortellingen rører også ved en del problemstillinger som Argentina møter i dag, som for eksempel hvilken rett aktivister har til å oppsøke, nå voksne, stjålne barn og den utfordringen det er for disse å skulle ”få gjenopprettet” sin identitet. Samtidig er Perla svært aktuell, i en tid hvor Argentina for første gang gjennomfører rettssakene som skal dokumentere grusomhetene som ble utført og stille de ansvarlige for retten.

Perla er en sterk og tankevekkende fortelling om hvem vi er og om vi står fritt til å velge hvem vi vil være innenfor rammene av vår historie, vår familie og våre omgivelser.