Råvarehandelens konge

Mannen bak denne lysskye handelen er Marc Rich, en amerikaner med spansk statsborgerskap, lenge ettersøkt av FBI og nå bosatt i Sveits. Nå foreligger det en bok der han for første gang forteller om deler av sin virksomhet som verdens fremste råvarehandler.

Boken "The King of Oil" forteller for første gang om omfanget av handelen med apartheidregimet. Trolig forsynte han landet med 400 millioner fat olje i årene mellom 1979 og 1994. I perioder var hans fortjeneste 8 dollar per fat. Det kostet regimet dyrt å handle med Rich, men de fikk den strategiske varen som var nødvendig for å holde krigsmaskineriet i gang. Da Nelson Mandela overtok makten fortsatt regjeringen å handle med Rich-selskapene.

Selv om Rich solgte seg ut av sitt eget firma i 1994, og i sine eldre dager driver med mindre virksomhet, gir boken innsikt i råvarehandelens verden der det å tjene store penger overskygger moralske og etiske vurderinger. Rich mener at han bestandig handlet innenfor loven – loven til Sveits der hans firma Marc Rich + Co var registrert, og der firmaet nå er registrert som Glencore. Et selskap som nå kontrollerer mye av kobbermarkedet i Zambia og DR Kongo. Sveits var lenge ikke medlem av FN, og dermed ikke forpliktet til å følge FN-sanksjoner. Retten til hemmeligholdelse er nedfelt i sveitsisk lov.

Bokens forfatter, den sveitsiske journalisten Daniel Ammann, stiller mange kritiske spørsmål, men er nok ganske imponert over mannen han kaller ”Oljekongen”. Rich som kom til USA sammen med foreldrene som flyktning fra Hitlers Europa og ble mannen som etablerte spotmarkedet for olje. Da han kom på kant med amerikansk lov og ble siktet for omfattende korrupsjon, flyktet han landet, og vendte aldri tilbake.  Etter hvert hadde han så mange sterke venner, spesielt i Israel, at de kunne drive vellykket lobbyvirksomhet overfor president Bill Clinton til å benåde Rich like før han gikk av som president.

Storkapitalisten Rich er Israel-vennen med gode Mossad kontakter som handlet med Ayatollah Khomeinis Iran, sørget for at sovjetisk og iransk olje havnet i Sør-Afrika (et land som de angivelig boikottet) og hadde gode forretningsforbindelser med både Bolivia, Kuba og Angola. Han var villig til å handle med nesten hvem som helst så lenge det var penger å tjene på det. Våpen holdt han seg unna. Han mener næringsliv skal være apolitisk.

Ifølge Ammann var også Rich mannen som lærte marxistregimet i Angola hvordan man drev oljehandel. Det nyter Norge nå godt av. Situasjonen i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-tallet var bisarr. I Luanda styrte den Cubastøttede MPLA-regimet. Oljen i den angolanske Cabinda-enklaven ble produsert av et amerikansk selskap. Anleggene var beskyttet av kubanske soldater mot angrep fra UNITA-opprørere finansiert av CIA og fra angrep fra sørafrikanske elitesoldater. MPLA-regimet etablerte statsoljeselskapet Sonangol med Rich som partner de første årene. Han lærte dem hvordan man solgte olje på det internasjonale markedet. Jeg antar at de også forstod hvordan man kunne skjule store formuer i utlandet.

Det meste av boken handler om perioden før 1994, men gir et lite innblikk i en handelsvirksomhet som fortsatt påvirker utviklingen i ressursrike, men fattige land, både på godt og ondt. Metodene Rich brukte først for å sikre kontroll over den globale omsetningen av kvikkssølv og senere deler av oljehandelen, anvendes i dag av råvarehandelsmenn for å få høye priser på alt fra kakao til kobber. Boken er ikke opptatt av konsekvensene av denne virksomheten. Det er en bok som nok blir grundig lest på råvarebørsen i London, men er nok også nyttig for folk som vil arbeid for at naturressurser kommer vanlige folk til gode og som kjemper mot hemmelighetsregimene i verdens skatteparadiser.