Skarpe og ironiske historier fra Egypt

”Hvis jeg ikke var født egyptisk, skulle jeg ønske at jeg var det,” uttalte en gang nasjonalistlederen Mustafa Kamel som døde i 1908. Forfatteren Alaa Al Aswany finner denne uttalelsen så ironisk at den gjennomsyrer store deler av novellesamlingen ”Jeg skulle ønske jeg var egyptisk”.

Alaa Al Aswany fikk gjennombrudd med romanen Yacoubian-bygningen som var en hverdagsskildring av livet i en stor bygård i Kairo. Men forfatteren har også tålt mange mishagsytringer. Han skriver fast i egyptiske aviser om politiske spørsmål, og er en profilert kritiker av Mubarak.  Kritikerne mener han sverter det egyptiske folket.

I et forord til novellesamlingen spør Aswany: ”Hva er det som får en intelligent og utdannet leser til å se handlingene til en litterær skikkelse i en oppdiktet roman som et forsøk på å sverte religionen eller et segment av samfunnet?” Han forteller om hvilke sensurproblemer han støtte på da han forsøkte å få utgitt romanen ”Isam Abdel Atis papirer”, en kortroman som nå er blitt tatt inn som en lengre novelle i denne samlingen.  Han forteller med bitende ironi om sluttspillet der han må skrive et dementi til den korrupte statlige kulturorganisasjonen: ”Romanens forfatter deler ikke standpunktene til Isam Abdel Ati om Egypt og det egyptiske folket, men mener det motsatte. Jeg presiserer at hovedpersonen er en mentalt syk og ustabil person som får det som er fortjent til slutt. Dette dementiet er skrevet etter forespørsel fra leserkomiteen ved The General Egyptian Book Organization”.

Historien om Abdel Ati handler om en mann som er omgitt av venner med knuste drømmer og som møtes hver kveld for å forbanne den skjebnen og den korrupte tida de lever i. Egyptiske karaktertrekk blir beskrevet som feighet, hykleri, uærlighet, sluhet, latskap og skadefryd. Og mens Abel Ati er fanget inne i sin egen skuffelse og frustrasjon, blir hans sønn ansatt i kjemidirektoratet. Det er et sted der ikke noe skal sive ut. Et lukket byråkrati. Sønnen anklages for å være kommunist og skal ”utredes”. Moren hans fortæres av en ondartet svulst. Livet rakner. Det fines ingen smutthull.

Og det er denne forbannelsen som infiltrerer et system med maktovergrep, sensur og pålagt lydighet som ligger der som et bakgrunnsteppe for de seksten korte novellene som følger.  Vi dukker ned i Kairos folkedyp og møter en rekke forskjellige personer som sliter med sine drømmer og ambisjoner.  Tekstene er krydret med store doser ironi og besk humor. Leseren får ikke lyst til å fordømme den befolkningen som tyter fram fra sidene.  De er ikke ynkelige. Men mange av dem er fanget i en hverdag de ikke kommer ut av.

Blant menneskene i persongalleriet møter vi en professor som lar studentene slite i to år med en oppgave for så å finne en grunnleggende feil i den. Alltid. Vi treffer på en førtifem år gammel kontrollør ved Planleggingsministeriet som ikke forstår at alle stemplene han setter på dokumenter har noen hensikt eller nytteverdi. Herr Ansvarshavende for salens klimaanlegg har følgende refleksjon på ”den særs uheldige hendelsen i Jenin, våren 1967”: ”I det samme stridsvognene nærmer seg Jenin, begynner de å skyte. En mindre feil som alltid hender i krig. De irakiske stridsvognene fortsatte å skyte til de hadde jevnet Jenin med jorden. Så var den ubetydelige feilen fullstendig, for ut av de irakiske stridvognene kom det jødiske soldater. De gikk inn i Jenin og til den dag i dag har de ikke reist igjen.” Kortere kan det neppe sies.

Her er det mange gode fortellinger og skarpe formuleringer som byr på overraskende innfallsvinkler. De seksten korte novellene er åpne i formen, og forfatteren ønsker tydeligvis at leseren skal dikte videre.  Noen av dem kan bli i korteste laget.

Aswany har grepet på leseren. Han er en historieforteller. Dette er velformulert og skarp samfunnskritikk der myldret av ulike stemmer blir hørt. Om det er litterære stemmer i en oppdiktet bok er de neppe tilfeldig valgt.