Vil skape utvikling med media på laget

Boken klargjør begreper, indikatorer og et rammeverk for å diskutere medienes rolle i demokratiutvikling og bistand. Den balanserer godt mellom å problematisere, påvise diffuse årsakssammenhenger og motsetninger mens den samtidig klargjør mål, begreper og mulige tiltak.
Ja, den er nesten litt for klar, slik at alle verdens problemer tilsynelatende kan puttes i bokser koblet med piler, og hvor alle hovedproblemer har tre underpunkter.
Bokens redaktør, Pippa Norris, underviser i sammenlignende politikk ved Harvard. Hun har redigert boken stramt, og profilerte medforfattere bidrar med kapitler skrevet over samme lest. Det er leservennlig.
Bokens kontekst er utbredelse av demokrati og utvikling. Status nå er demokratiske valg i 121 av 193 uavhengige land. Siste tiår har økonomisk vekst løftet millioner ut av fattigdom, blant annet i Kina, India og Brasil. Men nå reduseres utviklingen av global økonomisk nedtur, klimaendringer og fastlåste konflikter med terror.
I dette store bildet handler boken om hvordan nyhetsmedier kan ta tak i slike problemer. Innledningsvis drøftes hva som er medienes ideelle rolle i demokratiet og hvordan det kan måles.
Boken bygger på at mediene har tre roller. Det er å være samfunnets vaktbikkje, sette agenda for offentlig debatt, samt at de som «portvakter» må sørge for at et mangfold av meninger kommer til orde. Boken drøfter disse rollene ut fra ulike perspektiver. Det er dekning av katastrofer; om det er media eller giver som setter agenda; korrupsjon; samspillet media, styresett og borgere; dekning av valg; pressefrihet; og media i fredsprosesser.
Deretter blir verdens regioner med mottakere av utviklingsbistand systematisk gjennomgått. Dette er konsistent i forhold til den etablerte modellen med medienes tre roller.
Avslutningsvis stiller boken det store strategispørsmålet om hva slags politiske inngrep som mest effektivt kan lukke gapet og sette mediene i stand til å spille sin ideelle rolle i demokratiet. Den konkluderer med tiltak på tre nivåer. Det ene er å styrke profesjonaliseringen av journalistikken og støtte målrettet kapasitetsutvikling av medias selvjustis gjennom press councils, organisasjoner som jobber for pressefrihet og lignende. Videre bør man gjøre tiltak i markedene mediene skal leve av, blant annet med lover som sikrer mangfoldet både blant eiere og for medienes innhold. Så er det å sikre ytringsfrihet og pressefrihet både i praksis og i grunnlov og andre lover. Boken argumenterer for at de mest effektive strategiene tar for seg alle tre nivåene, men tilpasser virkemidlene til den spesifikke situasjonen.
Mediene er stort sett omtalt kollektivt. Unntaksvis nevnes enkeltmedier, blant annet når man drøfter CNN-effekten, det at donorene løp dit CNNs kameraer filmet. Boken trekker fram nye undersøkelser som viser at donorene har greid å holde på sin innsats i katastrofeområder over tid selv etter at CNN dro videre, og argumenterer for en redusert CNN-effekt.
En god sekvens i boken er drøftingen av hvordan man skal måle medias betydning for utvikling av demokrati og reduksjon av fattigdom. Inkludering av media i bistandspolitikken forutsetter diagnoseverktøy og prestasjonsindikatorer. Her problematiseres årsakssammenhengen mellom medienes prestasjon og graden av utvikling. Man kan lese om en UNESCO-analyse fra 2006 som gikk gjennom et lappeteppe av indikatorer som var foreslått til å måle medienes prestasjon i demokratiet. De er overlappende, motsigende, og bygger på ulike ideologier, metoder og formål. Videre refereres andre måleinstrumenter med gjennomslagskraft, bl.a. Freedom Houses årlige måling av Freedom of the Press.
I et demokrati lever mediene av inntektene i markedet. Det er slik de blir uavhengige. Boken drøfter velkjente problemstillinger som kommersialisering av mediene og hvorvidt det hindrer deres prestasjoner i demokratiet. Perspektivet jeg savner er hvordan man skal styrke mediene i fattige land sine muligheter til å utvikle egne inntekter og bygge sterke uavhengige mediebedrifter. Dette er vesentlig, og er ikke viet oppmerksomhet.
Men totalt sett opplever jeg boken som et fornyet kart for videre debatt om medias rolle innen utvikling.