Hilsing for begynnere

Respektfull hilsing er en nøkkel til å knytte gode og varige kontakter i Øst-Afrika. Jeg sier ikke at norske gjester skal ta etter våre hilseregler i alt og ett, men det kan være lurt for noen og enhver å vite hvor langt man ligger unna normalstandarden. Det kan også være bra å vite litt om hva som er normal skikk og bruk etter at man har hilst. Selv om vi hilser lenge og grundig, består ikke en sosial happening bare av hilsing. Selv om det noen ganger ikke er langt unna.

Det sies i Tanzania at har du ikke hilst på minst 50 mennesker når du går en tur, så står du i fare for å virke uforskammet. Det utsagnet sier jo også at tanzanianere legger turene sine i sosiale omgivelser, og ikke som nordmenn, på folketomme fjellvidder. Men poenget er at vi i utgangspunktet hilser på alle.
Det viktigste er å hilse grundig og riktig når man møtes. Mens man i andre kulturer holder seg unna privatsfæren, blir man i vår kultur umiddelbart spurt om hvordan det går med kona, ungene og gjerne naboen. Og selvsagt hilses det med en godt og langt håndtrykk – gjerne mange ganger om dagen.
Hilserutinene er altså ikke bare verbale, men følges av en serie riktige kroppsbevegelser. Ofte så små bevegelser at de færreste utenlandske gjester legger merke til dem. På landsbygda er det vanlig at folk bukker dypt eller til og med kneler. I et moderne byliv er disse voldsomme gestene erstattet av små bukk eller kniks mens det håndhilses. Meningen er imidlertid den samme, nemlig respekt gjennom en hentydning til underdanighet.
 
Respekt-hierarkiet er vanskelig å beskrive i Tanzania, og det er ulikt på landsbygda og i byene. Den store forandringen de siste tiårene er kvinners stilling. Stadig færre kvinner føler behov for å vise en underdanig rolle overfor en mann bare fordi han er mann. Det er mye vanligere å se at menn viser svært respektfulle gester overfor kvinner med status og autoritet i dag enn for noen år siden.
At menn og kvinner hilser på hverandre som likeverdige er kanskje ingen revolusjon, men likevel en stor forandring fra kvinners usynlige rolle – særlig i hjemmene. Det er ikke uvanlig i mange hjem at kvinnenes sone er definert som kjøkkenet, og at hun ikke en gang kommer ut og hilser på gjester i huset. Mat og forfriskninger bringes ut og inn av kjøkkenet. På den annen side er kjøkkenet også ofte kvinnens totaldomene, og menn slipper aldri inn dit.
Om det i noen miljøer skjer en likestilling mellom kjønnene i hilserutiner, så er det fortsatt helt nødvendig å vise den største respekt for alder. Det gjelder både for menn og kvinner. Alder går foran rikdom og sosial status, og gjelder også i familien. For eksempel skal barn vise stor respekt for foreldre hele livet igjennom.

Men tilbake til hilsingen. For mennesker som ikke har truffet hverandre før, begynner normalt en serie ganske direkte spørsmål langt utenfor grensene av det som normalt oppfattes som «small talk». Gjester fra Norge kan blant annet bli spurt om hvilken religion de har, hvor mange barn de har og hvor gamle de er.
Jeg har flere ganger vært tilstede ved disse norsk-tanzanianske møtene, og har ett råd til hver av de to gruppene: Til tanzanianerne sier jeg at de aldri må si til en nordmann at han har blitt tjukkere siden sist dere traff hverandre. Det vil aldri bli oppfattet som det komplementet det er ment som. Til nordmennene sier jeg at de må kalle seg kristne, selv om de er aldri så mye ateister eller humanetikere. For de fleste i Tanzania vil et menneske uten religion oppfattes om vantro, og en person det er veldig vanskelig å respektere.
Etter hilsing og prating er det mat. Normalt mye mat. Det er stor skam å måtte sende gjester sultne hjem, og det forventes også at gjestene både takker ja til mat og spiser godt. For gjester er det godt å ha øvd seg på å spise med fingrene, og husk at det er den høyre handa som skal brukes.
Det var det mest grunnleggende i skikk og bruk for denne gangen. En blanding av afrikansk, tradisjonell respekt og normal norsk uformell væremåte rekker normalt veldig langt.