Æresgjesten

Det var i 1986. Jeg var i området rundt Tora Bora øst i Afghanistan. I en av leirene var det et slags sykehus bygd inn i fjellet. Da jeg spurte hvem som hadde bygget det, fikk jeg vite at det var Osama bin Laden. Han var der og jeg traff han flere ganger: en ung mann med mørkt skjegg, sier Matiullah* og smiler litt.

I mer enn 25 år har han arbeidet for Afghanistankomiteen. Nå er han for første gang på besøk i Norge. Han er her som komiteens æresgjest, en takk for innsatsen hans for organisasjonen. For Matiullah er norgesbesøket en kjærkommen anledning til å treffe igjen mange av dem han har jobbet sammen med tidligere.

– Nå får jeg endelig truffet norske venner jeg ikke har sett på mange år, sier han.

Nattevakt

Matiullah var knapt 20 år da han begynte å jobbe for den norske organisasjonen i den pakistanske grensebyen Peshawar.  – Vi flyktet til Pakistan på grunn av krigen. Min onkel jobbet for Afghanistankomiteen og jeg fikk arbeid som nattevakt, sier Matiullah.

Han ble raskt sjef for vaktene, og da Afghanistankomiteen i 1994 skulle etablere et nytt kontor i Ghazni-provinsen i hjemlandet fikk Matiullah jobben som innkjøpsansvarlig.

– Da vi kom til Ghazni by forhandlet jeg med kommandanten i området. Han sa at det var ok at vi begynte å jobbe der, men han krevde at vi fikset en bro som var blitt ødelagt under kampene. Det sa vi ja til, men det oppsto et problem: Det var ikke mulig å få tak i bærebjelker til broen, forteller Matiullah.

Under angrep

Som innkjøpsansvarlig var det han som måtte dra til Kabul for å få tak i bærebjelker. Det var slett ikke en risikofri tur. På den tiden var den afghanske hovedstaden under stadige angrep fra ulike grupperinger.

– Den alle første natta i Kabul ble bydelen vi overnattet i beskutt med raketter. Vi gikk ned i kjelleren og var ganske trygge. Men det var vanskelig å sove, sier Matiullah.

Han fikk tak i bærebjelker til broen, leide den ene fungerende lastekrana i hele Kabul, lastet noen av bjelkene om bord på en trailer og begynt på den over 20 mil lange turen tilbake til Ghazni.  Underveis måtte de gjennom en rekke områder kontrollert av ulike væpnede grupper. Hvert stopp var nervepirrende. De risikerte hele tiden å bli ranet og i verste fall drept. Men takket være Matiullahs diplomatiske evner og kontakter fikk de passere den ene sjekkposten etter den andre.

Et sted ble de advart mot miner

– Problemet var at vi kjørte en 18 meter lang trailer på en veldig smal vei. Hvis vi ville snu, måtte vi kjøre langt ut av veien. Og det var mye mer utrygt enn på veien, der hadde de i alle fall fjernet noen miner. Så vi fortsatte og – som du ser – det gikk bra, forteller Matiullah og ler litt.

Etter et år og rundt 20 turer fram og tilbake mellom Ghazni og Kabul var alle bærebjelkene på plass og broen kunne bygges. Afghanistan­komiteen fikk drive helseprosjektene sine med den lokale kommandantens godkjennelse.

Te med Taliban

Matiullah jobbet også i Kabul i årene da Taliban regjerte. Ifølge han selv var det ganske uproblematisk.

Litt vanskeligheter ble det imidlertid da Taliban beordret alle utenlandske organisasjoner å flytte til samme område. Matiullah hadde fått beskjed om at alle ansatte måtte forlate Afghanistankomiteens lokaler, men han insisterte på å jobbe videre. En dag kom fire væpnede talibanere for å sjekke at kontorene faktisk var forlatt.  

– Da de kom oppdaget jeg at lederen var en gammel kjenning, han var pastuner fra Laghman-provinsen som meg. Vi drakk te og han ga meg to ruller av den tapen de brukte for å stenge av kontorene. Han sa at vi kunne bruke tapen hvis det var behov for at det skulle se stengt ut. Slik kunne vi jobbe videre, forteller Matiullah.

Selv om han har opplevd mye dramatisk opp gjennom årene, mener han det er farligere å være bistandsarbeider i Afghanistan nå enn noen gang før.

– Tidligere visste vi hvor det var kamper, det var en slags forutsigbarhet. Nå kan det skje en selvmordsaksjon eller et bombeangrep nesten hvor som helst og når som helst, sier han.

Usikker framtid

I dag bor Matiullah i Kabul sammen med familien. Han har fire sønner og tre døtre. Jobben i den norske organisasjonen har bidratt til at han har hatt råd til å gi alle barna sine skikkelig utdannelse. Den eldste sønnen hans er ferdig utdannet innen IT og den nest eldste jobber som oversetter.

– Det synes jeg er fantastisk. Min far var fattig og jeg var den eneste i min familie som fikk gå på skole. Men mine barn har fått mye bedre muligheter, sier han.

Men selv om Mattiullah er optimistisk og stolt på vegne av barna sine er han langt mer usikker når det gjelder fremtiden for landet sitt.

– Når jeg går her i gatene i Oslo blir jeg slått av hvor annerledes det er enn i Afghanistan. Hvis vi bare kunne fått fred i landet, så kunne det kanskje en gang blitt slik hos oss også. Men det er så fryktelig langt fram. Og bare Gud vet hva som kommer til å skje. ]

*(På samme måte som mange andre afghanere benytter Matiullah seg av bare ett navn.)