– Jeg snakket for en tid tilbake med en pensjonert afghansk general. Han sa: «Det er ikke sikkerhetsstyrker som bygger regjeringer, men regjeringer som bygger sikkerhetsstyrker». Jeg mener han pekte på et grunnleggende problem i Afghanistan: hæren og politiet som nå bygges opp med finansiering og støtte fra giverlandene er ikke forankret i solide sivile institusjoner og politiske realiteter. På sikt kan det skape store problemer, sier Lurås (bildet).
Han er forsker tilknyttet Afghanistan og Pakistan-programmet ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi). Lurås har bakgrunn både fra hæren og den militære etterretningstjenesten, han har vært på en rekke oppdrag i utlandet og har blant annet vært med på å bygge opp sikkerhetssektoren i Bosnia.

Svært skeptisk

I en artikkel skrevet tidligere i år utrykker Nupi-forskeren stor skepsis til den internasjonale storsatsingen på å bygge opp den afghanske hæren og det afghanske politiet. Dette er en satsing som giverlandene allerede har brukt store summer på og som det vil bli brukt milliarder av dollar på i årene som kommer. Norge alene vil i løpet av de neste fire årene bidra med rundt 660 millioner kroner til den afghanske sikkerhetssektoren. Pengene vil kanaliseres gjennom to internasjonale fond, et for hæren og et for politiet. Om lag 240 millioner kroner skal brukes til opplæring av politiet, dette er penger som hentes fra det norske bistandsbudsjettet.
Ifølge Lurås handler denne voldsomme pengeinnsprøytningen i den afghanske sikkerhetssektoren i hovedsak om vestlige lands ønske om å komme seg ut av Afghanistan med æren noenlunde i behold.
– Etter min mening dreier denne oppbyggingen i stor grad om Vestens behov for å kjøpe seg tid og om å skape et inntrykk av at man faktisk har fått til noe i Afghanistan før man trekker seg ut. På den måten kan man si at det sammenbruddet som eventuelt kommer en stund etter at man har forlatt landet var umulig å forutsi, sier Lurås. 

Borgerkrig

Han mener at det er vestlige lands manglende vilje til å stå løpet ut, noe som vil bety tilstedeværelse i flere tiår, som gjør at man satser på å bygge sikkerhetsstyrker i ekspressfart.  Det skjer selv om mange tviler på at strategien vil skape stabilitet i Afghanistan over tid.
– Fragmenteringen i Afghanistan, både politisk, etnisk og kulturelt, er så sterk at motstridende lojalitetsbånd trolig vil splitte sikkerhetsstyrkene ganske raskt etter at de utenlandske troppene har forlatt landet. Det kan føre til at regionale sterke menn, og i visse tilfeller Taliban, får kontroll over ulike deler av sikkerhetsstyrkene og deres utstyr. Hvis det skjer, har Vesten bidratt til å skape en situasjon som kan bety enorme problemer for både afghanerne og for folk i landene rundt, sier Lurås.
– Hva slags problemer?
– Regjeringen i Kabul holdes sammen av ytre press og eksterne penger. Og når krybben til slutt tømmes, vil hestene bites. Vi så tendensene allerede ved presidentvalget i 2009. Mange fryktet vold mellom Karzais og Abdullahs tilhengere. Og det selv med 100 000 utenlandske soldater i landet. Når de utenlandske troppene forsvinner, skal det mye til om ikke de politiske konfliktene leder til en serie med trefninger. Det blir om å gjøre å ta kontroll med våpen og utstyr som er donert til politiet og hæren, og det personellet vi har trent vil gruppere seg basert på de mange skillelinjene som finnes i landet. Vi står med andre ord overfor en sannsynlig borgerkrig som Vesten i stor grad vil ha betalt regningen for. Og det vil neppe bli en enkel todeling mellom Taliban og resten, slik USA legger opp til. Det vil bli en mangefrontskrig. En slik tilnærmet gjentakelse av det som skjedde tidlig på 1990-tallet vil kunne destabilisere nabolandene.

Bistand ikke nøytralt

Lurås mener at det beste alternativet slik situasjonen er nå er at Norge og andre vestlige land reduserer sitt engasjement i Afghanistan, både politisk, militært og økonomisk.
– Landet er nå en trykkoker, og det bare pøses inn mer penger og militær hjelp. Nato og USA er og blir et fremmedelement i Afghanistan, jeg mener vi bør la regionale aktører spille en større rolle. Tålmodighet er veldig viktig. Når det gjelder sikkerhetssektoren bør vi ikke bidra til å øke størrelsen på hæren eller politiet slik situasjonen er nå.
– Men Afghanistan har jo enorme behov for bistand og humanitær hjelp. Vil det ikke være umoralsk å redusere vårt engasjement?
– Motspørsmålet blir om det ikke er umoralsk å gå inn i et land og sette i gang en masse prosesser hvor man totalt mangler oversikt over hvilke konsekvenser det får? Man kommer med en agenda om å endre det afghanske samfunnet med hjelp av både våpenmakt og bistand. Men når man forsøker å endre samfunnet, tar man også makten fra noen og gir den til noen andre. Det skaper motstand. I Afghanistan utrykkes motstand gjennom vold. Ikke fordi afghanere er spesielt krigerske, men fordi vold faktisk er en måte å fremme sine interesser på. Det er en direkte konsekvens av at ingen har noe voldsmonopol (slik stater vanligvis hare gjennom hær og politi. Red.anm.). Det er det per i dag heller ikke noe politisk grunnlag for, sier Lurås.

Flytter makt

– Er bistanden et forsøk på å endre det afghanske samfunnet?
– Hvis man for eksempel jobber for å styrke kvinners stilling i et lokalsamfunn, eller hvis man setter opp et lokalt råd som skal bidra til at flere grupper får delta i beslutninger. Da forsøker man å flytte makt i det lokalsamfunnet, til grupper man mener er mer hensiktsmessige enn de eksisterende. Vesten gjør seg selv til dommer over hvem som skal eller ikke skal ha makt. Man eksperimenterer og starter en rekke prosesser som man ikke har oversikt over og uten å vite hvor lenge man blir der. Det er afghanerne som må leve med resultatene. I mange tilfeller kan bistanden ende opp med å slå tilbake på de gruppene man prøver å hjelpe.
– Mener du at bistanden og den militære innsatsen i Afghanistan er en del av det samme prosjektet?
– Ja. Bistanden blir helt eksplisitt brukt som en bestikkelse for å endre afghanernes lojalitet til det regimet Vesten bygger opp militært. Amerikanerne ser det også slik, og de er den klart største og viktigste aktøren. De fleste afghanere – og ikke minst Taliban – ser naturlig nok bistanden og den militære innsatsen som en del av det samme prosjektet. Det er et forsøk på å forvandle Afghanistan kulturelt, sosial og politisk.
– Hva med debatten vi har hatt her hjemme om skille mellom militær og sivil innsats?
– Den debatten oppfatter jeg som et sidespor som handler mest om hjelpeorganisasjonenes identitet her i Norge. Det er en debatt som ikke betyr noe som helst for situasjonen i Afghanistan og som bidrar til å tåkelegge det saken egentlig handler om: hva Vesten faktisk prøver å oppnå av eksternt initierte endringer og hvorvidt det har lokal støtte eller ikke.

 

 

UD: – Alternativet er å la krigsherrene herje

Gry Larsen, statssekretær i Utenriksdepartementet understreker at den internasjonale innsatsen er krevende, men er ikke enig med Nupi-forsker Helge Lurås i at det er bedre å la være å bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker slik situasjonen er nå.
– Alternativet til å bygge opp nasjonale sikkerhetsstyrker som en gang skal overta sikkerhetsansvaret, er å la de mange krigsherrene  fortsette å herje. Vi har tre hovedmålsetninger for vårt engasjement: Å hindre framvekst av internasjonal terrorisme, å sikre fred og stabilitet og å bidra til utvikling og til å lindre nød. Vi bidrar derfor langs flere  spor – de norske militære styrkene og vårt bidrag til oppbygging av politiet er viktige komponenter i vår samlede innsats, mener Larsen.
– Har Lurås rett når han mener det er vestlige lands manglende vilje til å stå løpet ut som gjør at man satser på å bygge opp sikkerhetsstyrkene så fort?
– Nei, enhver stat må kunne ivareta egen sikkerhet. Det er bakgrunnen for vårt engasjement og derfor er det et viktig element i ISAFs innsats å bidra til at afghanerne selv kan ta ansvar for egen sikkerhet. Norge yter sitt i så måte. Norske myndigheter har et langsiktig perspektiv på vårt engasjement i Afghanistan og vi har uttrykt tydelig at varighet og innretning på vårt militære engasjement avhenger av situasjonen på bakken og våre allierte i NATO. Det har aldri vært meningen at internasjonale styrker skal være tilstede til evig tid.
– Ser du noen problematiske sider ved å bygge opp hæren og politiet i et land hvor de sentrale politiske institusjonene er så svake som i Afghanistan
– Nettopp for å styrke den afghanske muligheten til å ta kontroll over egen utvikling, det vi ofte kaller afghanisering, er det så viktig å bistå Afghanistan i å bygge sterke institusjoner. Derfor bistår Norge Afghanistan med støtte på flere områder, blant annet på politisiden.