Bønder jaget fra vernede områder

Ved daggry 13. oktober kom representanter for naturvernmyndighetene sammen med en stor gruppe unge dagarbeidere. Arbeiderne var innleid av departementet. De kom med machetekniver og jerrykanner med bensin, og var eskortert av væpnede politifolk. De saget ned kokos- og bananpalmer og brente ned flere tusen hytter, ifølge lokale kilder. Operasjonen varte i fem dager.

– De ødela ikke bare hyttene våre, men også matlagre som var i dem, forteller landsbyboere til Bistandsaktuelt.

Øst-Afrikas største

Elvedeltaet Rufiji på kysten av Tanzania har den største mangroveskogen i Øst-Afrika. En rekke trekkfugler finner ly i det store deltaet som er vedtatt vernet for flere tiår siden. Her finner man sjeldne fugler som tundrasnipe, brokkfugl og flere ternearter. Fuglene tar næring fra de mange småfiskene som yngler i dette våtmarksområdet.

Men det bor også mange tusen mennesker i Rufiji-landsbyene, folkegruppen warufiji. Den lokale lederen av Salale underdistrikt anslår at 10 000 mennesker bor i landsbyene som hører til hans område. De fleste warufijier livberger seg med risdyrking og litt fiske.

Myndighetene har ment at det har skjedd en tilstrømning av mennesker til området. De mener også at bøndenes risdyrking har lagt beslag på en stadig større del av skogen. Ifølge en studie foretatt av Sokoine-universitetet skal drøyt 5000 hektar av totalt 55 000 hektar mangrover ha blitt erstattet med rismarker de siste 20–30 årene.

– Ødela alt

– De ødela alt vi er avhengige av for å overleve, sier Swaleh Jongo, en 76 år gammel bonde fra landsbyen Nyamisati.

Han fordømmer myndighetenes aksjon, og sier han mistet både gården sin, hytta ved kanten av mangroveskogen og reservelageret av mat. Sønnen hans kunne blitt drept i aksjonen, da politiet tømte bensin på hytta uten å sjekke om det var noen som lå i den, hevder Jongo.

– Hadde det ikke vært for at min 14 år gamle sønnesønn hylte til dem, ville sønnen min omkommet, sier Jongo til Bistandsaktuelt.

Tross myndighetenes hardhendte aksjon er den gamle risbonden fast bestemt på å fortsette sitt gamle liv. – Det eneste jeg frykter er frykten selv, sult og død, erklærer han, mens han holder en slitt utgave av koranen i hendene. 76-åringen avviser blankt myndighetenes påstand om at de var inntrengere i skogen.

– Bestefaren min ble født her, vi har levd her hele livet, slår han fast.

Utkastelse

10. oktober i fjor kom utkastelsesordren. Brevet var skrevet av skogvesenet MMP, og hadde tittelen «Iverksetting av regjeringens ordre om å kaste ut bønder fra Mangrovesumpen i Rufijideltaet». Det var adressert til lederne for underdistriktene Salale, Mtunda, Rualukwe, Maparoni og Kiongoroni. Bøndene fikk klar beskjed om å forlate sine rismarker. Erstatning ville ikke bli utbetalt, het det.

Brevet henviste til loven om beskyttelse av verneområder fra 2002 som slår fast at det er ulovlig å drive jordbruk i de vernede skogene.

Det dramatiske brevet hadde sin forhistorie. I februar 2011 fikk risbøndene den første ordren om å forlate verneverdige områder, men fristen ble senere utsatt til «etter innhøstingen». Det skjedde etter at president Jakaya Kikwete selv hadde besøkt warufiji-folket. Åtte måneder senere kom altså den nye utkastelsesordren: «Dere påminnes med dette at dere forventes å fjerne dere fra naturreservatet etter at innhøstingen er over, slik presidenten har gitt ordre om.», heter det i brevet.

– I uminnelige tider

På en tur med speedbåt rundt om i deltaet ser vi nedbrente hytter og ødelagte rismarker. Bare i landsbyen Nyamisati finner vi de forkullede restene av minst 100 nedbrente hytter. I noen av ruinene ser vi rester av kokekar, klær og andre personlige eiendeler.

Myndighetene har hevdet at mange av risbøndene er nyetablerere som egentlig ikke kommer fra området. Til oss sier de lutfattige innbyggerne i landsbyen at de har drevet jordbruk i området i uminnelige tider.

– Vi hater å bli kalt inntrengere, dette er ikke rettferdig, sier Jumanne Kikumbi, landsbyleder i Nyamisati. Landsbyens rundt 2000 innbyggere livnærer seg med jordbruk, litt fiske og produksjon av trekull til egen bruk.

– Familiene i landsbyen har bodd der i mange generasjoner, sier Kikumbi. Landsbyen fikk legal status i 1974 som såkalte ujamaalandsby, i tråd med daværende president Julius Nyereres planer for å skape utvikling på landsbygda. Utkastelsen strider derfor mot all fornuft, mener landsbylederen.

Motstridende

Opplysningene om hvor mange hytter som ble brent i operasjonen er motstridende. Ifølge opplysninger den norske ambassaden i Tanzania mottok i november i fjor ble bare én landsby i ett distrikt berørt. Her ble til gjengjeld 253 hytter og skur tilhørende 201 innbyggere revet, mens 102 bananpalmer og 293 kokospalmer ble saget ned. Men ifølge en oversikt den lokale distriktsledelsen laget like etter aksjonen er tallet mye høyere.

– Hele 3800 hytter ble brent ned, forteller Sudi Mkumba, administrativ leder i Nyamisati. Mkumba viser oss lange lister med håndskrevne rapporter fra landsbyene.

Det er uklart hvor mange av disse primitive hyttene som var permanente hjem, og hvor mange som var skur og sesonghytter i tilknytning til rismarkene. Befolkningen i minst ni landsbyer ble rammet av aksjonen.

Ulovlig hogst?

Ledelsen i skogavdelingen i Naturressursdepartementet, et departement som tidligere fikk norsk støtte (men som ble stanset i 2006 på grunn av korrupsjon. Red.anm.), hevder bøndenes risdyrking ødelegger mangroveskogen. På vår rundtur i deltaet fant vi ikke tydelige spor etter slik ødeleggelse.

Landsbyboere vi snakker med understreker tvert om at de ser på skogen som en ressurs de er helt avhengige av, som derfor ikke må skades. De trenger den til ved og trekull. Skogen gir dem materialer til båter og hytter.

– Folkene i mangroveprosjektet har lært skogvern fra bøkene sine. Vi har lært det ved å plante trær etter hver innhøsting. Vi vet hvordan plantene oppfører seg i saltvann som blandes med ferskvann fra elva, sier 76 år gamle Swaleh Jongo.

Påstander om snusk

Landsbyboere vi snakker med er misfornøyd med at myndighetene ikke trekker dem med i skogvernarbeidet. De hevder også at de statlige tjenestemennene i distriktet selv er involvert i illegal hogst.

Zacharie Kitale, regionsleder i den statlige mangroveforvaltningen, avviser beskyldningene som helt grunnløse. Han mener de bare er framsatt for å sverte myndighetene.

– Vi er svært åpne. Dersom landsbyboerne mener vi er korrupte eller selger tømmer, får de rapportere oss til relevante anti-korrupsjonsorganer, sier han.

Kitale forsvarer utkastelsesaksjonen, og mener den var nødvendig for å hindre ødeleggelse av mangroveskogen.

– Det var ikke vår hensikt å skade folk eller ødelegge deres eiendom. Vi ga dem beskjed på forhånd om å forlate verneområdet, understreker han.

Bøyer av?

Etter å ha fått kritikk for aksjonen i oktober i fjor har regjeringen tilsynelatende bøyd av. Regionale myndigheter har satt i gang en prosess for såkalt organisert risdyrking, der bøndene skal registrere navnene sine og størrelsen på gårdene hos lokale myndigheter, slik at de får skjøter på eiendommene sine.

– Etter det jeg kjenner til får de fortsette risdyrkingen, men må samtidig gjenplante mangrove i rismarkene sine, sier regional kystkommissær Mwantumu Mahiza.

Bøndene er imidlertid misfornøyde med alternativet de har fått presentert av statens representanter, og mener deres rettigheter er blitt krenket.

Menneskerettsorganisasjonen Legal and Human Rights Centre i Dar es Salaam karakteriserer utkastelsesaksjonen som «en forfølgelse av fattigfolk med skogvern som påskudd».

– Dette er fattige folk som kjemper for å overleve uten hjelp fra noen. Det er opprørende å høre at de blir trakassert på denne måten, sier organisasjonens leder Helen Bisimba.

– Ikke rettighetsbrudd

Den norske ambassaden i Tanzania mener på sin side at det ikke har foregått vold og «direkte brudd på menneskerettigheter» under aksjonen. Ambassaden har gjort egne undersøkelser i Rufiji-saken, blant annet har en lokalt ansatt besøkt området og snakket med lokalbefolkning og lokale myndigheter.

Ambassadens miljørådgiver Inger Næss mener at denne typen konflikter har sammenheng med befolkningsvekst i en situasjon med manglende arealplanlegging og uavklarte landrettigheter. 

– Det er viktig at disse utfordringene blir tatt alvorlig samtidig som en sikrer befolkningens rettigheter, sier hun. 

Næss viser ellers til at det er opp til lokale tanzanianske myndigheter å forvalte vernede områder i tråd med nasjonal lov og internasjonale konvensjoner.

 

Se også debatten om miljø-
programmer og lokalbefolkningens rettigheter på sidene 8–9.