Det skjulte maktspillet

På slutten av 1970-tallet var Bhaimara* en svært fattig landsby. Det var støvete jordveier, oksespann og svette mennesker i arbeid ute på markene. Slik husker jeg det fra mine sosialantropologiske studier hvor jeg bodde der i lange perioder mellom 1976 og 1980. Hver dag var omtrent lik den forrige.

Bare et fåtall mennesker kunne lese og skrive. Den nærmeste offentlige skolen sto ofte tom og nærmeste helsesenter var langt unna. Om kveldene var det mørkt, veldig mørkt, og lite å ta seg til bortsett fra samtaler ved en parafinlampe eller å lytte til lydene fra insektene.

De fleste av menneskene i landsbyen eide lite eller ingen jord og var helt avhengig av sesongarbeid for jordeiere. Med en daglønn fra jordbruket kunne en slik familie den gang bare kjøpe 1–2 kilo ris. Men i lange peri­oder av året var det ofte lite arbeid å få. I disse periodene spiste de fleste familier bare ett til to måltider om dagen. Da var sult en del av hverdagen.

Annerledes

I 2011 er situasjonen helt annerledes. På veien til huset jeg bor i ser jeg elektrisitetsstolper. Alle de hundre familiene i landsbyen har fått strøm. Om lag halvparten av familiene har eget fjernsyn. De tidligere smale grusveiene som så vidt var brede nok til en sykkelrickshaw for 30 år siden er utvidet og asfaltert. Nå kjører biler og scootertaxier om kapp med mennesker på vei til jobb og skoler.

Små traktorer og jordfresere har overtatt på markene der oksespann og plog tidligere var enerådende. Folk forteller meg at det er nok mat til at alle kan spise sine tre måltider om dagen. Det er ikke lenger noen som sulter.

Kvinnearbeidsplasser

– Jeg syr klær på en fabrikk inne i byen. – Min datter har fått jobb på en tekstilfabrikk i Dhaka.

Slike utsagn hører jeg nå fra veldig mange av kvinnene fra Bhaimara. De er billig arbeidskraft for landets blomstrende tekstilindustri. 70 prosent av befolkningen i Bhaimara får i dag sin hovedinntekt utenfor jordbruket – fra småindustri, transport og handel.

Om lag en tredjedel av landsbyens unge menn arbeider eller har arbeidet utenlands i mange år, i hovedsak Midtøsten. Arbeidsmigrantene har sendt mange penger tilbake til familiene sine i landsbyen. Det synes på husene. De er bygget i murstein. Mange har smijernsgitter foran vinduene, store fjernsynsantenner og en solid mur rundt.

Bedre levekår

Utviklingen i Bhaimara er ikke ulik det som har skjedd i mange av Bang­ladesh sine 86 000 landsbyer. Ny teknologi, næringsutvikling og arbeidsmuligheter har bidratt til at levestandarden er hevet mange hakk. I tillegg har også bistanden, som har vært kanalisert gjennom myndighetene og store lokale utviklingsorganisasjoner, bidratt til den positive utviklingen.

Det finnes mange synlige beviser på det: I løpet av de siste 30 årene har landsbyen fått en flott offentlig skole, og i motsetning til tidligere er lærerne også til stede siden de jevnlig får utbetalt lønn. Mange av elevene, spesielt jentene, får stipend til skolegangen. (Norge har gjennom mange år gitt betydelig støtte til utdanningssektoren i Bangladesh og til stipend for jenter.) På helsefronten er det også veldig mange framskritt. Mødrene forteller meg for eksempel at alle barn blir vaksinert.

Fra ulike kilder får jeg bekreftet at alle i landsbyen har hatt god nytte av bistanden som er blitt gitt. Det er likevel feil å si at bistanden er jevnt og rettferdig fordelt. Noen har utnyttet deler av pengene – særlig de som har gått via statlige kanaler – til fordel for seg og sine.

Den sterke mann

Da jeg gjorde feltarbeid i Bhaimara på slutten av 1970-tallet leide jeg et værelse i huset til landsbyens mektigste mann, Shamsul Huq (fiktivt navn). I mars 2010 og februar 2011 er jeg tilbake i landsbyen, og får leie et rom i samme hus. Den vennlige og gjestfrie byråkraten Shamsul Huq er blitt en gammel mann, pensjonist og bor nå i landsbyen permanent.

Vi sitter ofte sammen på terrassen foran huset hans om kveldene og snakker om utviklingen i landsbyen de siste 30 årene. Gjennom ham får jeg en god forståelse for hva som har skjedd med bistanden som kom til landsbyen og den rollen han selv har spilte i denne sammenheng og spiller fremdeles.

Første gang jeg traff Shamsul Huq i 1976 hadde han en viktig stilling i Veidirektoratet i hovedstaden Dhaka. Det var også der han bodde til vanlig. Likevel hadde statsbyråkraten en sterk tilstedeværelse i landsbyen som bare er et par timers kjøretur unna Dhaka. Han var ofte på helgebesøk, og gjennom slektninger og allierte spilte han en dominerende rolle i det meste som foregikk i landsbyen.

Yrende liv

– Hjertet mitt ligger i Bhaimara – det er her jeg vil realisere alle mine drømmer, sa han til meg ved flere anledninger den gang. Hver gang han besøkte landsbyen var hjemmet hans som en jernbanestasjon: Folk kom og gikk nesten hele døgnet. Alle skulle snakke med ham, få råd eller støtte enten det gjaldt planlegging og plassering av prosjekter, valg av representanter til administrative organer på lokalnivået, konflikter om jordeiendom og familietvister i den lokal domstolen.

Hans status og posisjon var opphøyet, fryktet og udiskutabel. For hvem vil kunne kritisere en rik, utdannet mann, med en høy stilling i hoved­staden, som attpåtil sto ­nærmere Gud enn noen andre i landsbyen?

– Han er den eneste i landsbyen som er en hadji (en pilegrim som har vært i Mekka), sa mange folk - med ærbødig tone. De visste også godt at det var han som lønnet mullahen i landsbyens moské.

Tjenestefolk

Shamsul Huq hadde dessuten flere fattige familier i fast tjeneste. De bodde i små hytter ved siden av hans hus. En av disse var Kashem Ali og hans familie.

Kashem Ali var den sentrale person som sto for den daglige driften av eiendommene til Shamsul Huq og gjorde mye av det praktiske arbeidet. Kashem Alis far hadde tidligere vært i livslang tjeneste for veibyråkraten og hans familie. Når Shamsul Huq var i Dhaka, var det Kashem Ali og hans familie og storfamilie jeg omgikk mest siden de bodde rett ved siden av meg. De ga meg et annet bilde enn Shamsul Huq, et bilde av hvordan landsbyverdenen så ut nedenfra.

Jord er makt

På 1970-tallet var levestandard og maktposisjon i stor grad avhengig av hvor mye jord en eide. Shamsul Huq var landsbyens største jordeier, en posisjon han befestet gjennom stadig nye oppkjøp. Deler av jorda leide han ut på åremål.

Mange titalls fattige bønder, som enten var jordløse eller eide lite jord, fikk dag- og sesongarbeid hos Shamsul Huq. Det var stor arbeidsledighet i landsbyen og de som fikk arbeid ble hans støttespillere i landsbyen.

Den vel ansette muslimen var også pengeutlåner overfor naboer og folk i nød. Det betydde samtidig at han tok høy rente og sørget for å ta jorda til låntakerne som pant. Dersom de ikke klarte avdragene kunne han dermed overta jordeiendommer til en gunstig pris.

Kunstgjødsel

Shamsul Huq selv er stolt over hva han har oppnådd i Bhaimara. Under mitt siste besøk tok han meg opp på landsbyens eneste lille høydedrag ved huset sitt og pekte utover: – Se, hva jeg har gjort for denne landsbyen. Det er jeg som har skaffet gode veier, elektrisitet, brønner og ny teknologi i jordbruket, forteller han.

Med sine forbindelser både sentralt og lokalt greide Shamsul Huq å få tak i subsidiert kunstgjødsel og ugressmidler til jordbruket.

– Det jeg ikke har hatt bruk for selv, har jeg gitt videre til slektninger og venner i landsbyen, sier han.

Waterlord

Shamsul Huq hadde gode kontakter i ministerier i Dhaka og i administrative organer på lokalt nivå. Gjennom disse klarte han å kanalisere mye av bistanden slik at han fikk fordeler av den. Den asfalterte hovedveien i landsbyen går således like forbi hjemstedet hans med en flott bygget sidevei opp til hans eget hus. Landsbyens første brønn kom i 1977. Den kunne vanne 100 mål jord og ble naturlig nok plassert på ett av hans jordstykker. Shamsul Huq ble på den måten ikke bare landsbyens store «landlord», han ble også landsbyens «waterlord». I tillegg til å vanne egne jordstykker kunne han nå samtidig selge vann til bønder med jord i det samme området.

Landsbyens største og dypeste dam, som er til stor nytte i tørketiden, ligger ved siden av hjemmet til Shamsul Huq. Den er bygget av fattige kvinner og menn med støtte fra internasjonal bistand, et såkalt «food for work»-prosjekt.

Styrte statens penger

Shamsul Huq er mangeårig leder av skolekomiteen, en posisjon som har gitt makt over fordelingen av statlige stipender til utvalgte elever i landsbyen. Tilsvarende har han også hatt innflytelse over fordelingen av alderspensjoner.

Fordi han var så sentral i fordelingen av livsnødvendige ressurser var Shamsul Huq tidligere en utsatt person. Han hadde fiender både i landsbyen og nabolandsbyene. – Mange liker ikke at jeg har lykkes så bra, sier han.

Pistol i lommen

På 1970-tallet beveget han seg aldri rundt alene og gikk alltid med pistol i lommen. Det «oste makt» når Shamsul Huq med sitt følge strenet gjennom landsbyene.

Av og til kom det representanter fra giverorganisasjoner på besøk til landsbyen. Også folk fra det statlige norske bistandsorganet Norad var i landsbyen ved flere anledninger. Da var landsbyens sterke mann alltid på plass for å vise de besøkende rundt.

Som byråkrat behersket Shamsul Huq utviklingsspråket i bistandsmiljøet og traff giverne på hjemmebane. Han snakket lett på vegne av de fattige og kunne beskrive deres behov. Besøkene fra Dhaka ledet ikke alltid til nye prosjekter. Likevel, han fikk vist landsbyens innbyggere hvem som hadde kontakter til mektige personer med penger utenfra.

Halvparten borte

De i landsbyen som først dro nytte av bistanden via myndighetene var de som var med i Shamsul Huqs store nettverk. Men på veien dit, fra sentralmyndighetene og ned til lokalt nivå, var det mange offentlige ansatte som ‘spiste av lasset’. Entreprenørene som skulle bygge veien eller skolen tok seg også ekstra godt betalt.

– Som regel er det bare halvparten av pengene som er blitt bevilget fra sentralt nivå som kommer til Bhaimara og som blir brukt til de planlagte jordbruks- og infrastrukturprosjektene i landsbyen, sier Shamsul Huq.

Endret maktbalanse

Noen har altså spist av lasset, men alt i alt har bistanden likevel bidratt sterkt til å tippe maktbalansen til fordel for vanlige folk. Det må være konklusjonen per 2011. To viktige lokale utviklingsaktører, støttet av blant annet Norge, har vært sentrale. På 1980- og 1990-tallet begynte Grameen Bank og den ikke-statlige organisasjonen BRAC å låne ut penger til fattige folk i landsbyen. Det har bidratt sterkt til å redusere avhengigheten fattige hadde til rike.

– Grameen Bank endret livet mitt, sier landsbykvinnen Geddy, – Nå trenger jeg ikke å låne penger av Shamsul Huq. Han har ikke taket på meg lenger, sier hun.

Også mange andre i Bhaimara som var avhengig av landsbyens sterke mann for 20-30 år siden, er det ikke lenger i dag. De fattige behøver ikke stå med lua i hånden overfor de rike og hele tiden være til deres disposisjon.

Kashem Alis sønn, som har kjøpt scootertaxi med lån fra Grameen Bank, gir et klart uttrykk for dette: – Jeg trenger ikke være en del av følget som går med Shamsul Huq til markedet og bære det han kjøper tilbake til hans hjem. Hvis jeg allikevel skulle gjøre det, ville det være for å hjelpe min gamle far som ikke er så sterk lenger, sier han.

Nye veier til makt

I en tid da jordbruket gradvis har mistet betydning og han har blitt utkonkurrert som pengeutlåner har Shamsul Huq likevel klart å skape seg en ny nisje. Han har blitt en nyttig støttespiller for folk som skal prøve å få arbeid utenfor landsbyen.

– Uten støtte fra Shamsul Huq har jeg ikke en sjanse til å få en jobb, selv om jeg var blant de beste på den videregående skolen, sier en ung mann i nabolaget.

Shamsul Huq kan ha en del utgifter i slike sammenhenger, men tar seg betalt både økonomisk og politisk for tjenestene han yter folk fra landsbyen.

Vanskeligere

Påvirkning utenfra, herunder bistandsaktørenes rolle, har gjort at Shamsul Huq har mistet mye av sin makt over de fattige i landsbyen. Det innser han. Men fortsatt kjemper han en daglig kamp for å forbli den sterke mannen i landsbyen. Han må blant annet «sikre» jordeiendommene sine, som han tilegnet seg i sine år som pengeutlåner. Han er også fortsatt avhengig av et nettverk støttespillere for å få kontroll over nye prosjekter som kommer til landsbyen.

Men den tidligere veibyråkraten Shamsul Huq er ikke lenger alene på den lokale maktens tinde. Han konkurrerer i dag med andre rike menn i området for å få kontroll over ressurser som kommer ned på distrikts- og landsbynivå. I denne kampen må han ta i bruk nye metoder for å forsvare sin maktposisjon.

Han kjenner betydningen av å ha sine folk plassert i råd, komiteer og utvalg. Det er i disse organene det fattes avgjørelser om prosjekter og tiltak som skal få støtte og hvor de skal plasseres geografisk.

– I februar i år var det slåsskamper mellom tilhengere og motstandere av Shamsul Huq i forbindelse med valg av representanter til distriktsrådet, forteller assistenten Kashem Ali. Shamsul Huqs kandidat fikk 3500 stemmer, men manglet 500 på å bli valgt.

Politiske posisjoner

Familiens framtidige posisjon er en annen grunn til at Shamsul Huq fortsatt ønsker å delta aktivt i landsbyens politiske og økonomiske liv. Sønnene hans har ledende stillinger i offentlig og privat sektor. En av dem planlegger å stille som kandidat til parlamentet ved neste valg, en posisjon som gir tilgang til innflytelse, høy lønn og mange privilegier. Da vil han trenge bred støtte fra mange av landsbyene og distriktene i området.

- - - - - - - - - - - - - - - -

 

– Bistanden undervurderer behovet for lokal kunnskap

Hvor representativ er beskrivelsen av maktspillet i Bhaimara for landsbygda i Bangladesh?

– I alle landsbyer i Bangladesh er det mektige menn med kontaktnett som på ulike måter dominerer det økonomiske og politiske liv. De er også sentrale i spillet om å få kontroll over bistanden, sier sosialantropologen og bistandsveteranen Eirik G. Jansen.

Han mener at nettopp slike maktforhold og maktspill som man finner i Bhaimara, danner et viktig rammeverk som bistanden opererer innenfor.

– Har bistandsgiverne vært tilstrekkelig oppmerksomme på dette rammeverket?

– Etter min mening har vi ikke vært det. Vi har nesten hele vårt fokus rettet mot overordnet planlegging og koordinering på høyt nivå. På det nivået er vi blitt eksperter, men vi vet fint lite om hvilke hindringer som møter bistanden når den skal gjennomføres i praksis, sier han.

Ifølge Norad-veteranen, med erfaring både fra Øst-Afrika og Sør-Asia, har moderne bistandsgivere lite lokal kunnskap, tilstedeværelse og nærhet til der hvor bistanden skal vise sine resultater. En årsak til dette er at det er få insentiver og liten forståelse for at vi trenger slik kunnskap på toppen i vårt eget bistandssystem.

– En grundig politisk og økonomisk analyse av lokale forhold hvor vår bistand skal virke, burde være en forutsetning når støtte gis til prosjekter på lokalt plan. Uten dette kan man risikere å gjøre mer skade enn gagn, sier han.