Er fattige bønder dømt til å bli miljøtapere?

4 viktige spørsmål

Vi har spurt to miljøaktivister, én forsker og én miljø-
og utviklingsminister om svar på fire spørsmål:

Miljø- og utviklingsminister: 

1 I norsk miljøbistand, inkludert skogsatsingen, gir Norge penger gjennom FN, utviklingsbankene og frivillige organisasjoner. Vi har valgt samarbeidspartnere som har etablerte rutiner i tråd med internasjonale standarder. Dette gjør vi for å kvalitetssikre den innsatsen vi finansierer og for å unngå å gjøre feil overfor berørte lokalsamfunn. Dette betyr at man identifiserer hvilke rettigheter og interesser som vil bli berørt, som for eksempel lokalsamfunns landrettigheter, og hvordan disse skal følges opp.

Konsultasjoner og deltakelse er et krav i Norges klima- og skogavtaler og en forutsetning for støtte. Når det gjelder skogbevaring er vi opptatt av at lokalbefolkningen i mange tilfeller er de som har kunnskap om ansvarlig naturressursforvaltning. Skogen er også i mange tilfeller deres livsgrunnlag. Dette er forhold som alle må ta hensyn til. Fattigdomsreduksjon er dessuten et sentralt mål for all norsk bistand.

 

2  Både vi og samarbeidslandene er forpliktet gjennom en rekke menneskerettighetsavtaler. Dersom  det skjer alvorlige menneskerettighetsbrudd innenfor norskstøttede prosjekter vil vi ta opp dette med ansvarlige myndigheter i landet. Hvordan vi tar dette opp vil variere ut fra hva som vil være mest hensiktsmessig for å kunne påvirke. I mange prosjekter ligger det også inne kompetansebygging om menneskerettigheter. 

 

3  Se svar 1 og 2

 

4  Nei, men god kvalitetssikring og risikovurdering av prosjekter er avgjørende.

 

Tor A. Benjaminsen 

Forsker, Universitetet for miljø- og biovitenskap:

1  Det er to hovedproblemer: Det tar tid å trenge bak fasaden og se hva som faktisk foregår og ingen av hovedaktørene synes å være interessert i å bidra til dette. Det er ikke nok med overflatiske evalueringer og korte prosjektbesøk hvor man kun får den offisielle versjonen. Forskere blir også som regel presentert for en tilpasset historie når de er nye et sted, men forståelsen øker etter hvert som man tilbringer tid på stedet.

 

2  Da stopper man støtten til disse partnerne. I stedet kan man støtte grupper som arbeider for å fremme folks jordrettigheter og menneskerettigheter generelt.

 

3  Interessene til småbønder, husdyrgjetere og fiskere må tas på alvor av bistanden på en helt annen måte en hva tilfellet er i dag. Det er et stort sprik mellom bistandsretorikken om vinn-vinn mellom miljøvern og lokal utvikling og hva som skjer i virkeligheten. Dessverre blir ofte lokalbefolkningen taperne i prosessen. Dette gapet mellom retorikk og praksis er selve kjernen i debatten. Mektige aktører som statlige myndigheter, bistandsgivere og store internasjonale verne-NGOer forsøker å glatte over at dette gapet eksisterer. For å sikre lokalbefolkningens interesser må man våge å se bak retorikken og fasaden. Dette forutsetter grundige uavhengige evalueringer og kritisk forskning. Man kan også ha for eksempel fredskorpsere og nasjonale menneskerettighetsgrupper som kan følge nøye med på hva som skjer.

4    Det avhenger av konteksten. Miljøbistand er jo mye forskjellig og det finnes både god og dårlig. Men hvis fattige mennesker må bære kostnadene, slik situasjonen er mange steder i dag, så er det definitivt bedre å la være. Selv ikke gode miljøtiltak kan rettferdiggjøre ressursran.

 

Rasmus Hansson

Leder i WWF-Norge:

1  At folk ikke får informasjon, stenges ute fra beslutningsprosesser og mister ressurstilgang uten rimelige alternativ. Og å feiltolke, forenkle eller konstruere antakelser om interessegruppene som er involvert.

 

2  Da skal vi si tydelig fra basert på vårt verdigrunnlag og våre etiske retningslinjer. Og vi må prøve å skjønne grunnlaget for det som skjer og opptre konstruktivt så ting ikke forverres.

 

3  Ved å bidra til en god balanse av råderett, utbytte, innflytelse og ansvar. Som «outsidere» kan vi, om vi får til jobben vår, bidra til at folk drar fordel av å forvalte ressursene sine bærekraftig. Hvis rettigheter til ressurser på lavest mulig nivå kan kombineres med innsikt og deltakelse i beslutninger pluss forpliktelse til å bidra til langsiktige og nasjonale behov, kan vi få en utvikling der lokalbefolkning ivaretar både sine umiddelbare interesser og sine langsiktige interesser som deltakere i en nasjonal utvikling.

 

4  Miljøbistand er investering i vår felles framtid. Å droppe det er ansvarsløst. Konflikter om ressurser er ikke akkurat et problem som kom til verden med miljøbistanden, og det er ikke i folks langsiktige interesse at naturressurser feilforvaltes, overbeskattes eller ødelegges.

 

Lars Løvold 

Leder i Regnskogfondet:

1  Ved naturvernprogrammer må tiltakene ta utgangspunkt i lokalbefolkningens rettigheter og behov. Den gammeldagse tilnærmingen der man kaster ut fattige lokalsamfunn fra sine tradisjonelle områder for å bevare naturen fører ikke bare med seg brudd på grunnleggende rettigheter, men er også lite bærekraftig som miljøstrategi.

Erfaring fra Amazonas, godt dokumentert av forskere, viser at urfolksterritorier er den mest effektive barrieren mot avskoging. Urfolksområdene har en like lav avskogingstakt som rene naturvernområder, til tross for at de generelt ligger i langt mer utsatte områder mot «avskogingsfronten». De siste årene er disse erfaringene styrket gjennom studier fra ulike deler av verden: Skogbevaringstiltak der lokalbefolkningen spiller en vesentlig rolle er de mest effektive. En forklaring er at lokalbefolkningen har en egeninteresse i langsiktig forvaltning av ressursene og viser seg å være de som er best til å sørge for bevaring. Å kaste ut folk skaper og forsterker konflikter, og undergraver alles interesse for å bevare skogen.

2  Det vil være uakseptabelt for oss og et grunnlag for å bryte samarbeidet dersom samarbeidspartnere bidrar til vold og menneskerettighetsovergrep. Grunnlaget for vårt arbeid er å styrke rettighetene til lokalsamfunn, som nettopp er de som ofte utsettes for overgrep og opplever brudd på sine rettigheter.

Regnskogfondets erfaring er at det er mulig – og fornuftig – å forene hensyn til lokalsamfunns rettigheter og hensynet til miljøet dersom man bygger på lokalsamfunns rettigheter og behov. I tillegg vil det ofte være behov for støtte til disse samfunnene for at de kan videreutvikle og tilpasse lokale forvaltningssystemer bygd på lokal kunnskap og kultur.

 

3  Et av de aller viktigste prinsippene her er fritt, forhåndsinformert samtykke («Free prior informed consent» i internasjonalt menneskerettighetsspråk). Det innebærer at tiltak som berører lokalbefolkningens rettigheter – både materielt, politisk og kulturelt – skal igangsettes kun etter at de berørte har tilstrekkelig informasjon og aksepterer tiltaket. I praksis vil det innebære at de må være med på å utforme tiltaket for at det skal være godt tilpasset lokale forhold.

 

4  Miljørelaterte fattigdomsproblemer og hyppigere frekvens av naturkatastrofer på grunn av klimaendringer gjør at Norge bør øke miljøbistanden, ikke redusere den. Men bistand bør ikke brukes til prosjekter – naturvern, energiutbygging eller andre – som innebærer brudd på lokalbefolkningens rettigheter, tvangsflytting eller ødeleggelse av fattiges livsgrunnlag.

---

 

Dette er anke-punktene mot miljøbistanden