Etterlyser mer langsiktig bistandstenkning

Dette går fram av Årsrapporten for evaluering 2009, som bygger på uavhengige evalueringer gjort av eksterne konsulenter og forskere på oppdrag av Norads evalueringsavdeling. Rapportene er sammenfattet, hovedfunn er trukket ut og lærdommer presenteres.

– Når vi går systematisk gjennom et tjuetals rapporter blir det helt klart at vi kan legge fram mer konkrete resultater av norsk bistand nå enn tidligere, sier Asbjørn Eidhammer,  avdelingsdirektør i Norads evalueringsavdeling. Torsdag presenterte han årets rapport.

Han trekker fram flere eksempler:

* Norge deltar sammen med en rekke andre i et utdanningsprogram i Nepal. Fra 2003 til 2008 økte andelen barn som går på skole i landet fra 86 til 92 prosent, og forholdet mellom jenter og gutten ble nesten likestilt. Flere fra lavkaster og fattige går nå på skole enn før.

* Evalueringen av norske organisasjoners innsats i Nord-Uganda dokumentert bedre utdanning og husly for interne flyktninger, inntekter for folk gjennom husdyrhold og større kunnskap og bevissthet om barns rettigheter.

* Norsk Folkehjelp har nådd sine mål når det gjelder å fjerne landminer, og blir i evalueringsrapporten karakterisert som verdensledende på minerydding.

* Bistanden til næringsutvikling har skapt 1500 arbeidsplasser på Sri Lanka.

* Rapporter om virksomheten til Det globale vaksineinitiativet GAVI, viser at de har klart å redusere barnedødeligheten.

Bedre resultater

– Jeg velger å tro at den økte vekten på resultater, som har vært en av Norad kjennetegn de siste årene – også betyr at norsk utviklingspolitikk er blitt flinkere til å oppnå konkrete resultater, og at det ikke bare er en følge av at vi er blitt betre til å lete etter resultat. Men det kan jeg ikke legge fram bevis for, sier Eidhammer. Samtidig påpeker han at flere av evalueringen er klar på at Norge er bedre til å sette i gang prosjekter enn å følge dem opp og sikre resultatene.

Eidhammer mener at årets gjennomgangen også viser at bistandsaktører tenker for kortsiktig, og er ikke gode nok til å bidra til å utvikle kapasitet og kompetanse i samarbeidslandene på lengre sikt. Dette gjelder for alle delene av bistanden, fra de frivillige organisasjonene til Verdensbanken.

- Vi må ha mer tålmodighet i bistandsarbeidet, sier han.

Store endringer

– Det har skjedd store endringer i internasjonal bistand de siste par tiårene.  Det gjelder ikke minst framveksten av private stiftelser, ofte grunnlagt på penger fra amerikanske mange milliardærer, påpeker Eidhammer.

Med i bildet hører også de ”nye” økonomiene. Kina, og i noen mindre grad India og Brasil, er blitt viktige givernasjoner.

Selv mener Eidhammer at forholdet mellom utvikling og bistand er egentlig ganske enkelt.

– Utvikling er et mål, og bistand er et middel.  Bistand er et virkemiddel i så og si alle delene av utviklingspolitikken, om det er fredsengasjement, kamp for menneskerettighetene eller bedre handelsmuligheter for fattige land. Slik er faktisk bistand blitt viktigere de siste 10 årene. Vi er altså i den paradoksale situasjonen at mens vi de siste årene – med god grunn – har vært opptatt av å forklare at bistand ikke er det viktigste for utviklingsland , blir bistanden viktig på stadig nye område, sier Eidhammer. 

Han viser til at det skjer det en stor spredning og differensiering av både tilbud og etterspørsel av bistand.  Bare innefor helse er det nå 58 globale finansieringsordninger. Forskjellen mellom offentlig og privat finansiering – mellom statlig bistand og frivillige gaver – blir vanskeligere å se, og mer av bistanden blir privatisert.

Eidhammer mener at bistandsaktører også i praksis er i ferd med å gå bort en politikk om at aktivitetene skal bli økonomisk bærekraftige innen rimelig tid, at de fattigste landene vil bli i stand til å klare seg selv og overta finansiering og drift av offentlige tjenester som helse, vann og skole. Nye mer langsiktige globale mål er i ferd med å bli langt, viser rapporten.

– Dette perspektivet samsvarer godt med det evalueringene viser, at bistanden i de fattigste landa må være langsiktig om han skal verke. For norsk bistand – både den offentlige og den som de frivillige organisasjonene står for – har det vært en norm at vi må planlegge for å trekke oss ut alt ved oppstarten. Men utfasing etter ti – tolv år er altså urealistisk om en skal trygge  resultatene som er oppnådd. Overføring av ansvar og finansiering på kortere sikt fungerer i land som Vietnam, Sør-Afrika og Namibia, men ikke i Malawi, Kongo eller Afghanistan, sier Eidhammer.

FN dårlig

FN-organisasjonene kommer dårlig ut av årets evalueringer og studier. De anklages for byråkrati og manglende effektivitet. UNESCO er blitt kritisert på kulturområdet. FNs miljøprogram fikk heller ingen gode karakterer. UNDP får kritikk for programmene i Uganda, Afghanistand og Burkina Faso.

– Vi skal ikke trekke for langtrekkende konklusjoner fra et begrenset antall evalueringer. Vi kan ikke klare oss uten FN. Men det blir en utviklingspolitisk utfordring når vi kanaliserer så store midler gjennom FN, og spesielt UNDP, når organisasjonen svikter på det virkelig grunnleggende, som å betale sine regninger i tide, sier Eidhammer.

- Rapporten bekrefter at vi å bli bedre til å vise sammenhengen mellom planene vi legger og resultatene vi oppnår. Det gjelder stat-til-statsamarbeidet, arbeidet de frivillige organisasjoner gjør og støtte til multilaterale organisasjoner. FN har stort forbedringspotensiale, derfor arbeider vi med FN reformer, sier Ingrid Fiskaa i en kommentar til årsrapporten.

Positiv utvikling

Både Fiskaa og Eidhammer mener internasjonal nødhjelpsarbeid er blitt bedre og mer profesjonell. Tilstandsrapporten ”The State of the Humanitarian System”, som blant anna bygger på 100 nyere evalueringsrapporter, konstaterer at det har skjedd en positiv utvikling i det internasjonale nødhjelpssystemet når det gjeld arbeidsformer, samordningsmekanismer, finansieringsformer og redskap for analyse og vurdering, selv om systemet fremdeles er svakt på sentrale område.