De seks første månedene av 2010 var det nemlig langt færre angrep på hjelpearbeidere i Afghanistan enn det var i den samme tidsperioden i fjor.

Første halvår i 2010 var det 47 ulike sikkerhetshendelser som involverte bistandsarbeidere i Afghanistan, en nedgang fra totalt 75 for samme periode året før. Det opplyser Anso, en organisasjon som analyser sikkerhetssituasjonen for hjelpeorganisasjoner i landet. 
Det dreide seg om alt fra drap, veibomber og kidnappinger til trusler og tyveri. Ifølge Anso var det ikke bare en tallmessig nedgang i 2010, men det var også langt færre alvorlige hendelser. Drapene på ti hjelpearbeidere i Badakhshan-provinsen i august var imidlertid et klart brudd på denne positive utviklingen. Det er fortsatt uklart hvem som sto bak disse drapene og om dette var en enkeltstående episode eller om det var begynnelsen på en negativ utvikling. 

Ny strategi

Ifølge Anso er en viktig forklaring på nedgangen i antallet sikkerhetsepisoder at hjelpeorganisasjonene opptrer med enda større forsiktighet enn tidligere. De bruker mer ressurser på sikkerhet og har forbedret både sine rutiner og sin kompetanse på dette området. 
Ifølge organisasjonen kan dette langt på vei forklare at antallet hendelser har gått ned. Ansos sikkerhetsanalytikere mener imidlertid at organisasjonenes forbedrede rutiner ikke kan forklare at det også har vært langt færre alvorlige hendelser første halvdel i år. For eksempel er samtlige av de 19 hjelpearbeiderne som er kidnappet hittil i år blitt sluppet fri uskadd, de fleste relativt raskt etter at kidnapperne har fått bekreftet at de er hjelpearbeidere. Forklaringen på den kvalitative forskjellen i type hendelser skyldes ifølge Anso trolig at Taliban og deres samarbeidspartnere har endret sin strategi i forhold til hjelpeorganisasjonene.
– På et strategisk nivå oppfører de bevæpnede opprørerne seg nå mer som en skyggeregjering. De har derfor en interesse av at hjelpen fra frivillige organisasjoner opprettholdes, sa Ansos direktør Nic Lee til nyhetsbyrået IDN da Anso-rapporten ble lansert i juli.

Egeninteresse

Selv om det er indikasjoner på at Taliban i mindre grad har hjelpearbeidere som mål, er det ingen grunn til å tro at opprørerne generelt er blitt mer vennlig stemt overfor vestlig bistand. Mer sannsynlig er det at nedgangen i angrep skyldes Talibans behov for å framstå som ansvarlig samt ha et godt forhold til lokalbefolkningen. Det understrekes også i rapporten at situasjonen en rekke steder i Afghanistan er svært uoversiktlig og flytende, noe som gjør arbeidsforholdene vanskelige for hjelpeorganisasjonene. 
Tallene fra Anso viser for øvrig også at Faryab, den nordlige provinsen hvor Norge har et stort ansvar, er blitt et langt farligere sted. De først seks månedene av 2010 var Faryab den provinsen i Afghanistan som hadde flest alvorlige sikkerhetshendelser som involverte hjelpearbeidere, ni totalt. Av disse var sju uønsket inntrengning av væpnede grupper på hjelpeorganisasjoners prosjektområder.

30 drepte

Mens Anso-rapporten viser en klar nedgang i angrepene på tradisjonelle hjelpeorganisasjoner, viser den også en like klar økning i antallet angrep på det Anso kaller kommersielle hjelpeorganisasjoner. Dette dreier seg i stor grad om private selskaper som driver utviklingsarbeid i regi av USAID, arbeid som ofte er tett integrert med prioriteringene til de amerikanske styrkene og behovet for å vinne hearts and minds. 
Over 30 personer som har jobbet for slike kommersielle aktører har blitt drept i løpet av første halvår 2010, mot 9 i hele 2009. Ifølge Anso blir slike aktører angrepet ikke på grunn av hva de gjør, som for eksempel veibygging, helsearbeid og så videre, men på grunn av hvorfor de gjør det. Ansos analytikere mener at Taliban og andre væpnede grupperinger skiller mellom slike utviklingsaktører og hjelpeorganisasjoner som de oppfatter som uavhengige. I Ansos rapport advares det imidlertid mot at sammenblanding og misforståelser fort kan oppstå.

 

 

 

Usikkert om Taliban sto bak drap

– Hjelpeorganisasjoner kan fritt utføre sitt arbeid så lenge de først konsulterer Taliban i de aktuelle områdene. Det uttalte Taliban-talsmann Qari Yusuf Ahmadi i mars i år. 

Ahmadi advarte imidlertid mot at bistand brukes politisk, for eksempel som en metode for å øke oppslutningen om regjeringen. Han sa også at opprørerne vil angripe bistand og nødhjelp som kommer med soldater eller væpnede vakter. Den løst organiserte opprørsbevegelsen Taliban har gitt ulike signaler etter drapene i Badakshan på de ti hjelparbeiderne fra organisasjonen IAM (International Assistance Mission). En talsmann for opprørsbevegelsen, Zabiullah Mujahed, uttalte 7. august, to dager etter drapene, at Taliban hadde utført drapene. Ifølge ham ble hjelpearbeiderne drept fordi de misjonerte og spionerte. 
Forskningsnettverket Afghanistan Analyst Network (AAN), som regnes som seriøst og troverdig, hevder imidlertid at de er blitt kontaktet av en høytstående Taliban-kommandant fra området der hjelpearbeiderne ble drept. Kommandanten ønsket å kondolere familiene til de drepte og sa også at de drepte jobbet for de fattige i området og at drapene var en forbrytelse. 
Analytikerne fra AAN konkluderer med at det er høyst sannsynlig at talsmann Mujahed lyver når han sier at hjelpearbeiderne ble drept på grunn av misjonering eller spionasje. De mener også at drapene var et brudd på Talibans egne regler og at det fortsatt er uklart hvem som sto bak. 
Bistandsaktuelt har forsøkt å få en kommentar fra Taliban til hvordan de ser på hjelpeorganisasjoners arbeid i ­Afghanistan og til drapene på de ti ­hjelpearbeiderne i Badakhshan-provinsen i august i år, men uten å lykkes. 

 

 

Flyktninghjelpen: – Organisasjonene har blitt mer profesjonelle

– Det er helt åpenbart at organisasjonene er blitt bedre og mer profesjonelle på sikkerhet. Det har nok bidratt til færre angrep og episoder. Samtidig har det vært signaler om at Taliban ønsker å bli oppfattet som ansvarlig, de ser at det svekker deres posisjon lokalt hvis de angriper hjelpeorganisasjoner.Det sier Flyktninghjelpens landdirektør Charlotte Olsen på telefon fra Kabul.
Hun er langt på vei enig med Ansos analyse av situasjonen.
Flyktninghjelpen har for øyeblikket 20 internasjonalt ansatte og nærmere 600 lokalt ansatte i Afghanistan. Organisasjonen har åtte feltkontorer i det krigsherjede landet, fra Jalalabad i øst til Kunduz i nord.  
Olsen forteller at Flyktninghjelpen har et svært profesjonelt sikkerhetsopplegg. Hun understreker samtidig at hjelpeorganisasjoners sikkerhet i stor grad er avhengig av de relasjonene de har lokalt. Dette gjelder også i forhold til Taliban.
– Væpnede grupper med lokal tilknytning, enten det dreier seg om Taliban eller andre, er ofte mindre tilbøyelige til å angripe en organisasjon som er kjent i lokalsamfunnet. Men grupperinger som er på gjennomreise eller kommer utenfra vil trolig ha mindre grunn til å ta hensyn – og vil derfor være farligere. Som en hovedlinje antar vi at Taliban i Afghanistan ikke ønsker å angripe uavhengige hjelpeorganisasjoner, men det er lite trolig at de er godt nok organisert til å få alle sine folk til å følge den linja, sier Olsen.

Flagger identitet

Flyktninghjelpens landdirektør forteller at organisasjonen nå i større grad enn tidligere signaliserer hvem de er når de er ute i felten.  
– Vi har en høyere profil enn tidligere når vi reiser, for eksempel har vi nå alltid flagg på bilene våre. Det er fordi vi mener at det er bra for vår sikkerhet at vi tydelig viser hvem vi er og at det blir kjent at vi er en helt uavhengig hjelpeorganisasjon, sier hun.
I august ble det drept ti hjelpearbeidere i den nordøstlige provinsen Badakhshan, åtte av de drepte var utenlandske helsearbeidere. Ifølge Charlotte Olsen får ikke den hendelsen noen direkte konsekvenser for hvordan Flyktninghjelpen jobber.
– Det er jo fortsatt uklart hva som skjedde og for tidlig å si hva som var årsaken til dette angrepet, sier hun.
Daglig leder i Afghanistankomiteen Liv Kjølseth understreker at hjelpeorganisasjonenes sikkerhet i all hovedsak avhenger av en solid lokal forankring.
Afghanistankomiteen har helse, miljø og utdanningsprogrammer i flere provinser, blant annet prosjekter i den urolige Ghazni-provinsen. Organisasjonen har kun én internasjonalt ansatt, de øvrige hundre ansatte er afghanere. 
– Våre ansatte kjenner den lokale konteksten og har gode relasjoner lokalt, noe som er helt avgjørende. En stor utfordring i noen områder er at det dukker opp nye væpnede grupper, det gjør arbeidet vårt mye vanskeligere, sier Kjølseth. 
Hun understreker at det tar lang tid å bygge tillitsforhold og forstå den lokale situasjonen. Kjølseth advarer derfor mot nye, utålmodige aktører med et sterkt fokus på raske resultater.
– Vi ser at det er veldig press etter å vise at man oppnår resultater. Men utvikling tar tid og hvis man går inn i en kontekst man ikke kjenner godt nok kan man utsette både egne medarbeidere og lokale innbyggerne for fare, sier Kjølseth.