Feirer midt i forfallet

I to år har myndighetene i Den demokratiske republikken Kongo forberedt feiringen av 50 år med uavhengighet fra Belgia. 30. juni blir det fest i alle landets byer.
I landsbyen Katale, helt øst i landet, er det bare de gamle som husker at uavhengigheten kom raskt og overraskende i 1960. For her var det lite som endret seg de første årene. De belgiske kolonistene som hadde etablert en rekke kaffefarmer på østsiden av Virunga nasjonalpark, frykter hva som ville skje og selger alt til en annen belgier, Van Over Bergh. Han etablerer en plantasje på 1300 hektar. Gradvis bygger han også opp et sagbruk i byen Beni lenger nord.
Med eget privatfly lever han godt i villaen med utsikt over dalen med Virungafjellene i det fjerne.
De færreste kongolesere erindrer i dag en kolonitid preget av rasisme, brutalitet og kommersiell utnytting av landets naturressurser. Dette er et land med lav levealder. De som ble født i den unge statens første år, mener at den første gledesrusen etter uavhengigheten forvandlet seg gradvis til en utbredt oppgitthet. De har sett bygningene og infrastrukturene som belgierne fikk kongoleserne til å bygge forvitre.

Feiring

– Selvsagt feirer vi 50 år med frihet fra kolonialisme. Folk var relativt fornøyd i årene fra 1960 til 1970. Folk som hadde jobb fikk lønn regelmessig. Og det var fredelig med unntak av noen opprørere i visse områder. Det vi fortsatt klager over, spesielt vi som bor her i øst, er krig. Vi har opplevd konflikt helt siden 1965, forteller Mabutura Miatzi. Han er direktør for en privat radiostasjon i Goma.
– I hovedstaden Kinshasa vil de feire for fullt, men her i øst vil nok folk si at vi ikke har fred. Mange mennesker har ikke mulighet til å dyrke jordene sine og er uten helsetilbud. Vi trenger ledere som kan gi oss fred, sier Miatzi.
– Det er et menneskerett å være fri. Og blir det først fred, blir det nok bra. For her vokser alt, og det vil bli nok mat til alle. For ikke å snakke om de store mineralrikdommene, påpeker han.
Miatzi innrømmer at akademikere på universitetene nok har rett i at Kongo aldri ble fullstendig uavhengig. De store selskapene, Belgia og andre land manipulerte landet ved å fjernkontrollere både ledere og opprørere.

Uro

Det var uro fra første stund etter uavhengigheten. Belgiske kobber- og uranselskaper oppmuntrer kongolesiske politikere i den rike sørøstlige Katangaprovinsen til å løse rive seg fra resten. Landets første statsminister, Patrice Lumumba, blir arrestert og drept med belgiernes medvirkning. I 1965 tar en ung junioroffiser i hæren, Mobutu Sese Seko makten, og får støtte fram til 1997 fra USA og Vesten som en afrikansk støttespiller i Den kalde krigen. Han plyndrer landet, og lar alt forfalle.  Mellom fire og 10 milliarder dollar forsvinner ut av landet.  
Plantasjeeieren Van Over Bergh i Katale skjønner spillet i det uavhengige landet. Mobutu liker å fiske i nasjonalparken, og er en god venn med Over Bergh. Kanskje sitter han fra tid til annen på terrassen og nyter en drink.

Soldatens minner

Løytnant Demutchi Maloba var i en periode livvakt til Mobutu. Han slutter seg til hæren samme år som diktatoren tar makten. Da er han 17 år gammel.
– Mobutu var en mann født med stor lykke. Han var smart. Han hadde temperament og enkle løsninger. Var han misfornøyd, kunne han drepe en person der og da. De som levde nær Mobutu hadde et godt liv. Jeg var med han på reiser til Belgia og Frankrike, forteller Maloba.
I 1971 bestemmer Mobutu at landet skal omdøpes til Zaire. Utlendinger må overføre fabrikker og eiendommer til afrikanere. Dette rammer ikke hans belgiske venn Van Over Bergh i noen særlig grad. Forretningsimperiet fortsetter å vokse.
Misnøyen i hæren er imidlertid økende. Ofte får ikke soldatene på den store militærbasen like overfor Katale-farmen betaling. Da drar de til byen Goma, den nærmeste storbyen, for å plyndre.
Midt under forfallet i midten av 80-tallet dør Over Bergh. Etter noen år selger enken plantasjen til fem belgiere og en kongoleser. De eier fortsatt området. Det store sagbruket i Beni havner i hendene på noen belgiere og en rik kongoleser, Jean-Pierre Bemba, som var gift med datteren til Mobutu. Dessuten hadde han sin egen militsgruppe.
Utlendingers interesse for Kongos rikdom varer ved. I Katale begynner bestyrer Ngumije Laurieh i jobben i 1998. Det året krysser opprørere, støttet av Rwanda, det veldige landet og styrter Mobutu.
– Det var ikke mye strid. Folk var trøtt av Mobutu. Det var mye misnøye under overflaten. Noen ganger gikk vår misnøye ut over sivile, innrømmer soldaten Demutchi Maloba

Maktskifte

En avdanket motstandsveteran Laurent Kabila overtar makten og forgjengerens korrupte uvaner. Tre år senere blir han skutt av en ung livvakt. Sønnen Joseph Kabila overtar et land der regjeringshæren, opprørsgrupper og tropper fra Rwanda, Uganda, Zimbabwe, Namibia og Angola alle er i kamp med ulike økonomiske og strategiske interesser å forsvare.
En fredsavtale i 2002 og demokratiske valg i 2006 bringer med seg fred i store deler av landet. Men ikke i øst, der ulike opprørere kjemper mot hverandre og i varierende allianser med regjeringshæren. Joseph Kabila blir valgt til president. Hans utfordrer, som hadde støtte i vest og nord i landet er Jean-Pierre Bemba, sagbrukeieren.  En stund etter valget blir Bemba arrestert. Han sitter nå i Haag siktet for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen.
For fire år siden kom krigen for alvor til Katale. En opprørsgruppe skal angripe Goma og etablerer en base på farmen. Soldater bor i villaruinene. De tegner bildene av seg selv på veggene. Kaffearbeiderne flykter sørover og må bo i store flyktningleirer. Bygninger blir ribbet for verdisaker. På kontoret til Ngumije er det er det lite igjen. Et falmet bilde fra gamle dager er lent mot veggen og viser en lastebil med hauger av kaffebønner.

Forsiktig håp

Etter at Rwanda og Kongo inngår en avtale i januar 2009, er det forholdsvis fredelig i området og folk begynner å vende tilbake til plantasjen og nabogårdene.
Arbeiderne har igjen klart å få liv i plantasjens vesle vannkraftstasjon. Kvinner sitter i den store lagerhallen av bølgeblikk og sorterer de grå, tørkede kaffebønnene.
– På grunn av krigen er produksjonen lav. Men vi forsøker å plante nye busker og lære opp småbønder  i kaffedyrking. Vi kjøper deres bønner til gunstige priser, sier Ngumije. Kaffen selges til den tidligere kolonimakten, Belgia.
Like utenfor hans kontorbygg har hæren en liten base. Soldater slentrer rundt i hele området med sine geværer.
– Hvis vi nå har fred, hvorfor kan de ikke bare dra sin vei og la oss gjøre jobben vår. Nylig drepte en soldat en landsbybeboer i nærheten. Med soldatene her er det ingen sikkerhet. Det er vanskelig å arbeide, sier bestyrer Ngumije.
DR Kongo er like stor som Vest-Europa og holdningene til uavhengighetsfesten varierer mye.

Framgang uten plan

– Vi kongolesere går aldri glipp av en sjanse til å feire. Men jeg lurer på hva myndighetene vil vise fram som de har gjort de siste 50 årene, sier lege Guylain Mouama, vel vitende om at han i sin hvite legefrakk representerer noe av det meste vellykkede og samtidig svakhetene i det selvstendige DR Kongo.
Ved uavhengigheten er det kun 17 universitetsutdannede kongolesere. Belgierne vil ikke at de skal ha fremtredende stillinger. I januar 1959, ett år før Belgia trakk seg ut, er det kun tre afrikanere blant de øverste 4600 statsansatte. Noen få kongolesere har  påbegynt medisinstudier. I årene som har gått har landet utdannet enn jevn strøm med leger.
– Utdanningen hadde fokus på at legene skulle kunne arbeide under primitive forhold. Vi skulle kunne behandle alle slags lidelser. Det var belgiernes ide, og det var et bra system tilpasset afrikanske forhold. Det førte til at mange afrikanske land sendte leger hit for å få utdanning, forteller Mouama.
Frakken han har på seg er brukt og er donert av et norsk sykehus. Han jobber for et kirkesamfunn, ikke i det statlige helsevesenet som i det store og hele er brutt sammen.
– Vi har mange leger som ønsker å gjøre en god jobb, men ikke en infrastruktur for å kunne gjøre det. Forholdene er så dårlige at det er stor utflytting. Mange kongolesiske leger arbeider nå i Sør-Afrika, sier Mouama.
Giverpenger og penger fra mineralhandelen skaper nå vekst i det østlige Kongo. Penger settes ikke inn i banken, det investeres i sement. Nye villaer reiser seg i to og tre etasjer nedover de ettertraktede tomtene mot Kivusjøen i Goma.
Lignende byggevirksomhet skjer i Kinshasa, Beni og Butembo.

Kina-veiene gir håp

I mange år har de 111 000 kilometerne med vei som belgierne fikk bygget gradvis blitt ødelagt. Kinesiske firmaer er i gang med nytt veiarbeid. De investerer i infrastruktur i bytte mot tilgangen til landets mineraler. I så måte er de ikke så ulikt belgierne, men kineserne har ingen interesse av å styre landet eller sette kongolesere i forlegenhet.
– Denne veien vil sikre at presidenten blir gjenvalgt neste år, sier en.
 Det går nå tre busser om dagen den lange veien fra Kisangani ved Kongofloden til handelsstaden helt i øst, Butembo. Noen strekninger har fått asfalt. Det strømmer folk til markedene. Om ikke annet vil folk feire veiene 30. juni. De gir håp.