Fem land i Latin-Amerika klarer tusenårsmålene

Men skal resultatet holde i lengden trengs et sosialforsikringssystem som dekker alle.

Chile, Brasil, Costa Rica, Mexiko og Peru har nådd det første tusenårsmålet, som er å redusere den ekstreme fattigdommen til halvparten. Forklaringen ligger i de siste årenes økonomiske vekst og kvinnenes arbeid.

Lønningene har ikke alltid økt så mye, men i og med at kvinnene har fått færre barn og i større utstrekning har begynt å gå ut i arbeidslivet har husholdningene fått en betydelig inntektsøkning. Dessuten har fire av de fem landene utvidet sosialforsikringssystemet. I Chile og Brasil er økningen på nesten hundre prosent. Til tross for at Brasil fortsatt har størst sosiale forskjeller i Latin-Amerika, er det også landet som har klart å redusere ulikhetene mest. Det merkes på fattigdomsstatistikken.

Satset på støtte

På begynnelsen av 1990-tallet forlot landet Washingtondoktrinen om reduserte statlige utgifter, og økte i stedet det statlige sosialforsikringssystemet. Mexico gjorde det samme, og senere kom Chile etter og laget et system for sosialbidrag. I dag lever bare en halv prosent av befolkningen i Chile i ekstrem fattigdom. Det er nestbest i Latin-Amerika.

Det finnes fortsatt fattige i Chile, men de lever under bedre forhold enn før, sier Roberto Urbina, nasjonal koordinator for den katolske kirkens hjelpeorganisasjon Cáritas.Hele landet har nå strøm, de fleste har innlagt vann og det finnes nesten ingen analfabeter mer.

Dessuten har flere fått kjøleskap og TV, fortsetter Roberto Urbina.

Flere i arbeid

Dette forklarer han først og fremst med at flere er kommet i arbeid. Flere fattige har fått formelle jobber og dermed høyere lønn og tilgang på sosiale forsikringsordninger. Og i og med at denne gruppen har fått bedre økonomi har det også blitt flere jobber i den uformelle sektoren, for eksempel gatesalg. Den sektoren har fanget opp de aller fattigste, som ofte mangler utdanning. En av dem som har fått det bedre er pensjonisten Paulina Lizama, som bor utenfor hovedstaden Santiago.

–  Vi er noen kvinner som bruker å samles for å bake brød som vi kan selge. I tillegg lager jeg syltetøy, forteller hun.

Paulina beskriver det som et slags mikroforetak, der de arbeider sammen, men der hver person står for sitt eget salg.

–  Det er mye lettere å selge nå enn tidligere, for det er mange flere som vil kjøpe, sier hun.

Paulina pleier å dra til markedsplasser for å selge. Andre går rundt til kontorer og tilbyr lunsjpakker. Dessuten er det en hel del pensjonister i hennes område som har begynt å jobbe som portnere i leiegårder eller vakter i butikker for å spe på pensjonen.

Paulina Lizama sier forandringene merkes i hele området. Flere mennesker maler husene sine og steller hagene, og færre mennesker tigger, sier hun.

–  I området har vi en solidaritetsgruppe for mennesker som mangler mat, men nå kommer det ikke like mange lenger. Og jeg har kjøpt meg vaskemaskin.

Omfordeling nødvendig

Men til tross for framgangen i disse landene har Latin-Amerika opplevd tilbakeslag i år. Ifølge en ny studie fra Cepal, FNs kommisjon for økonomiske studier i Latin-Amerika, har 9 millioner latinamerikanere i år falt tilbake i fattigdom som et resultat av den økonomiske krisen. I Mexico, et av landene som har klart tusenårsmålet, er det fare for tilbakeslag. Årsaken er at de som lykkes i å ta seg ut av fattigdommen ofte havner like over grensen.

– Flertallet av familiene som tar seg ut av ekstrem fattigdom er fortsatt fattige, og de som kommer seg ut av fattigdom havner like over fattigdomsgrensen. Det gjør dem svært sårbare for økonomiske kriser, sier Ernesto Espíndola, som har vært med og laget studien.

Espíndola mener det trengs et enda bedre sosialforsikringssystem for at tusenårsmålet ikke skal være så avhengig av svingende konjunkturer.

–  Det som trengs er et universelt sosialforsikringssystem som bygger på solidaritet, sier han.

Staten må være mer aktiv. For selv om Latin-Amerika er en av verdens fremste jordbruksprodusenter, finnes det mange millioner underernærte, noe som ifølge Cepal viser at økonomisk vekst ikke er tilstrekkelig for å utrydde fattigdom. Det trengs også omfordeling av ressurser i form av utdanningsmodeller for de aller fattigste og sosialforsikringssystem som dekker alle. De fattige har fått høyere inntekt i Chile og Brasil, men i de fleste landene har de siste årenes inntektsøkning ikke kommet de fattige til gode. De fleste har i stedet fått det bedre med hjelp av statlige bidrag eller penger som slektninger i utlandet sender hjem. Ifølge Verdensbankens beregninger ble det i fjor sendt 338 milliarder dollar, mer enn dobbelt så mye som offisiell bistand. I noen land er slektningers pengegaver helt uunnværlige for å holde mennesker utenfor fattigdommen.

Reiste til Sverige for å forsørge barna

Maria-Gusta Diaz fra Ecuador reiste til Sverige for å forsørge sine to barn på ett og ti år og sine foreldre. Hennes bror, som allerede bodde i Sverige, betalte flybilletten.

– Jeg fikk jobb som rengjøringshjelp allerede den første uka, forteller hun.

Arbeidet var svart, men hun tjente nok til å forsørge både døtrene og foreldrene. Da Maria-Gustas yngste datter ble syk kunne hun tas til en privat klinikk, takket være pengene Maria-Gusta sendte.

– Det kostet 700 dollar for de tre dagene hun var innlagt. Om jeg ikke hadde jobbet i Sverige hadde jeg ikke klart å betale hundre dollar en gang, sier hun.

I Ecuador er det som oftest kvinnene som emigrerer, delvis fordi det er lettere for dem å finne arbeid i Europa. Målet er ofte å spare opp penger til å bygge hus eller til barnas skolegang, noe som er umulig i hjemlandet.

– Når jeg snakket med barna mine på telefon forsøkte jeg å være sterk, for at de skulle ha det bra. Men så snart jeg hadde lagt på begynte jeg å gråte. Jeg tenkte: Hva skal jeg med alle pengene når jeg ikke kan være sammen med barna mine, sier Maria-Gusta Diaz.

Hennes eldste datter ba om å få komme til Sverige, men Maria-Gusta syntes det var for usikkert. Hun var jo illegal, så barna hennes kunne ikke gå på skolen. Dessuten visste hun ikke om de ville få tilgang til helsetjenester. Selv ble hun en gang rammet av alvorlige magekramper. Det gikk nesten en hel dag før vennene hennes klarte å finne en lege som gikk med på å ta imot henne svart. Etter to år bestemte Maria Gusta seg for å reise hjem. Hennes eldste datter var trist, og hun ville se barna sine. Men økonomien ble vanskeligere.

– Her spiller det ingen rolle hvor mye en arbeider. Pengene strekker uansett ikke til. Dessuten var foreldrene mine vant til at jeg sendte dem penger. De har jo ingen annen inntekt. Derof har jeg tenkt å reise til USA og arbeide, sier hun.