Flere kvinner blant de fattigste

De siste årene er fattigdommen i Latin-Amerika generelt redusert, samtidig som flere kvinner er kommet ut i arbeid. Men på den andre siden har kvinneandelen blant de fattige økt, viser studien "Hvilken stat, hva slags likhet?", laget av FNs kommisjon for økonomiske studier i Latin-Amerika, Cepal.

Ifølge studien er årsakene at kvinner har dårligere arbeidsforhold enn menn, og at de fortsatt har ansvaret for hele familielivet. Landenes sosiale programmer fremmer morsrollen, framfor å verne om kvinners rett til arbeid.

– Det som er spesielt for kvinner er problemene med å kombinere familieliv og arbeidsliv, sier Sonia Montero, som er ansvarlig for Cepal-studien.

Ansvar for familien

Ifølge studien fortsetter kvinnene å ha ansvaret for det ubetalte arbeidet i hjemme, til tross for at de i større grad skaffer seg utdanning og arbeider utenfor hjemmet. Dessuten er det kvinnene som har ansvaret for pleie av syke og gamle i den utvidede familien, siden det offentlige helsevesenet ikke gjør det. Og i takt med at vi lever lenger, betyr det mer ubetalt arbeid for kvinnene. Det fungerer som en usynlig "kvinneskatt" som gjør det vanskeligere for kvinner å ha tid til å søke arbeid. Det er også vanskeligere for dem å få jobbene de søker, fordi arbeidsgiverne går ut fra at kvinner har større fravær enn menn.

Siden fattige kvinner ofte har mange barn krever hjemmet enda mer av dem, og det er enda vanskeligere for dem å komme inn på det vanlige arbeidsmarkedet. Dessuten har de ofte mindre støtte enn andre kvinner, fordi de ikke har råd til å kjøpe tjenester som daghjemsplasser, ferdigmat eller andre ting som hjelper småbarnsforeldre å få tiden til å strekke til. Her mener Sonia Montaro tilgang til prevensjonsmidler er viktig, for det kan gi kvinnene større mulighet til å planlegge sine svangerskap. Dessuten foreslår hun flere statlige tiltak, som gratis daghjem, for å gi kvinner mer tid til å arbeide.

– I dagens Latin-Amerika mangler stort sett offentlige tilbud om barnepass. Det gjør at det arbeidet legges på kvinnene, sier hun.

Uten egen inntekt

Til tross for at andelen kvinner med egen inntekt har økt med 11 prosent de siste 15 årene, er det fortsatt 30 prosent av kvinnene i byene og 44 prosent på landsbyga som ikke har egen inntekt. Det tilsvarende tallet for menn er bare 10 prosent. Tradisjonelt er det bedriftene som har gitt tilbud om barnepass i Latin-Amerika, noe som ifølge Sonia Montaro ikke løser problemet, ettersom det første problemet for fattige kvinner er å få tid til å søke jobb.

– Samtidig er arbeidsretten innrettet på å beskytte morsrollen, snarere enn kvinners rett til arbeid, sier hun.

Mange land gir et slags sosialbidrag til kvinner. I flere land, for eksempel Mexico og Brasil, har det redusert kvinners fattigdom og dessuten gitt færre underernærte barn. Derimot er det vanskelig å hjelpe kvinner ut av bidragsavhengigheten. Det finnes ingen støtte til å søke arbeid. Dessuten forutsetter sosialstøtten i visse land en del motytelser, noe som kan være vanskelig å kombinere med å søke jobb.

De fleste fattige kvinner står utenfor arbeidsmarkedet, men fattigdomsproblemet finnes også blant kvinner som arbeider. De får ofte lavere lønn på grunn av sitt kjønn, og arbeider oftere i uformell sektor, noe som gjør at de mister alle trygderettigheter som er koblet til arbeidet.

– Det er en ond sirkel, sier Sonia Montero.

Hun mener staten må ta på seg en større rolle og aktiv arbeide for at kvinner skal komme ut i arbeidslivet. Samtidig må de tilby muligheten til gratis daghjem.

– Vanskelig å søke jobb med barn

Valeria Faccarino er en av de mange kvinnene som har problemer med å kombinere lønnsarbeid og barn. For å komme til huset hennes i forstaden Quilmes utenfor Buenos Aires må en kjøre en lang, hullete grusvei der bilen flere ganger holder på å kjøre seg fast. Ved et lite skur av svart plast står hun med sine to barn og ønsker velkommen.

– Dere må gå på plankene, advarer hun.

Hagen kan nemlig best beskrives som en leireåker. Datteren forteller at det ser ut som sjokoladesaus når det regner. Valeria Faccario er enslig, lever på sosialstøtte og har ingen forhåpninger om å få noen jobb.

– Jeg går rundt og ber folk om brukte klær, som jeg så selger, sier hun.

– Det er veldig vanskelig for meg å få en skikkelig jobb, for jeg kan jo bare arbeide om formiddagen når barna er på skolen eller har barnepass, forklarer hun.

Hun ville helst arbeide som barnepleier, men har ingen utdannelse. Dessuten er de fleste jobbene heldagsarbeid. Barnas pappa bruker å komme innom nå og da, og iblant hjelper han til med å forsørge familien. Men ansvaret ligger på Valeria Faccario.

– Før jeg fikk barn var det lettere å få jobb. Men enkelte arbeidsgivere vil ikke ansette deg når du har barn, sier hun.

Fem minutters bilvei unna bor 50 år gamle Susana Almada i et rekkehus som staten har bygd. Det fikk hun og hennes seks barn etter å ha søkt i mange år. De siste to årene har de drevet et slags snarkjøp i et av soverommene.

– Det er mye lettere å ta hand om barna når en jobber hjemmefra, forklarer hun.

– Om morgenen går jeg ut og kjøper inn varer. Og om ettermiddagen, når barna kommer tilbake fra skolen, er jeg allerede hjemme og kan ta meg av dem.

Hun sier at kvinner må kjempe selv, det er den eneste måten å klare seg på. Barnas fedre har aldri hjulpet til med å forsørge noen av dem. Det er ikke annet å gjøre enn å være oppfinnsom og forsørge barna selv, sier hun.

– Jeg begynte å bake kaker og andre bakverk på mitt eget kjøkken for mange år siden. Når jeg solgte varer, kjøpte jeg kjøkkenutstyr på avbetaling. Når jeg hadde nedbetalt en sak kjøpte jeg noe nytt.

Det gjelder å ikke gi opp, sier hun.