FN: - Tragedien kan gjenta seg

1992: Det slås full sultalarm i Somalia.

2011: Det slås full sultalarm i Somalia.

Ordlyden er den samme. Varslingssystemer klarer ikke å stoppe en katastrofe som til nå har tatt livet av mer enn 30 000 mennesker og som har drevet flere hundre tusen på flukt.

– Det har vært tyve år med total krise i dette området. Sultkatastrofen vil være en prøve på om det internasjonale bistandssystemet fungerer. Det hjelper ikke å lage flotte planer om man ikke klarer å gjennomføre dem på bakken, sier utviklingsminister Erik Solheim.

Hans departement står for drøyt 2,3 milliarder kroner av de betydelige pengesummene som er sendt inn i Somalia av internasjonale bistandsgivere de siste ti årene. Mesteparten av den norske støtten – omlag 58 prosent – har gått gjennom FN.

Lang liste

Tross milliarder i internasjonal bistand, er listen over alt som har gått galt i Somalia lang:

• Det hersker politisk kaos i landet.
• Den vestlig initierte overgangsregjeringen har bare kontroll over de midtre delene av landet.
• Verdens Matvareprogram har indirekte styrket oppbyggingen av lokale krigsherrers økonomiske makt, hevder kritikere. (Bistands­aktuelt, 07.2011).
• USAs stempling av al-Shabaab som en terrororganisasjon bidrar til å hindre hjelpeorganisa­sjoner fra å få tilgang til rammede ­områder.
• FN, som skal koordinere innsatsen, er selv ikke på plass med folk i de mest utsatte områdene. Det er en av grunnene til at det råder et hjelpekaos på bakken i det kata­strofe­rammede landet.
• Dadaab, flyktningleiren i Kenya som ble opprettet under katastrofen i 1991, bare vokser i omfang. Svært få har returnert til hjem­landet de siste 20 årene.

Listen er enda mye lengre. Hvorfor går det så galt?

Tøffere konfliktbilde

De siste tiårene er millioner brukt på å utvikle varslingssystemer for naturkatastrofer. Varslingstjenesten FEWS-net sa allerede for ett år siden at Somalia og andre deler av ­Afrikas Horn kunne bli rammet av en sult­katastrofe. Så varslingssystemet fungerte. Likevel vil trolig 2011-­katastrofen koste titusener av menneskeliv. De fleste av disse er barn.

– Somalia er en av de store taperne i krigen mot terror, sier seniorforsker i Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Axel Borchgrevink og legger til:
– Somalias problemer startet lenge før 11. september 2001, men i prosessen som fulgte etter terrorangrepene ble amerikansk politikk i Somalia veldig nærsynt.

Radikalisering

Fraværet av en sentralregjering med nasjonal kontroll gjorde at det på slutten av 1990-tallet utviklet seg et grasrotbasert styringssystem. De stadige kamphandlingene og kriminaliteten var noe alle tapte på, men noen steder klarte de islamske domstolene å opprette en slags orden. Noen var radikale islamister, men eksperter enes om at de fleste ikke var det.

USA valgte i denne situasjonen å støtte den nye overgangsregjeringen, som hadde liten legitimitet blant
folk flest.

– Det førte til en radikalisering av muslimske krefter og var starten på sammenbruddet av det som var i ferd med å vokse frem av et lokalbasert styresett, kommenterer Borchgrevink.

Situasjonen kulminerte med den etiopiske invasjonen i 2006. At amerikanerne valgte å støtte Etiopia, som historisk sett er en erkefiende, var ironisk nok med på å fremme islamistisk fremrykking – det motsatte av det som var målet. al-Shabaab fikk for alvor fotfeste.

– Det er gode grunner til å si at amerikansk politikk i etterkant av 11. september 2001 har styrket al-Shabaabs fremvekst og gjort borgerkrigssitasjonen vanskeligere å få løst, sier Borchgrevink.

Glemt under korstog

Også Somalia-ekspert Stig Jarle Hansen mener at den katastrofale situasjonen vi ser i dag har sammenheng med vestens korstog mot terrorister de siste ti årene.

– Tapet av de islamske domstolene er en høy pris Somalia har betalt i krigen mot terror. De hadde lokal legitimitet og kunne hatt et apparat som kunne håndtert en krise som vi står overfor i dag, sier Hansen til
Bistandsaktuelt.

Kommentator og forsker Asle Toje er ikke udelt enig i kritikken av vestlige land. – Det er somalierne selv som er skyld i situasjonen. Vi snakker om et land som er preget av krigsherrer som har vært ekstremt kyniske i sin omgang med makten, sier han.

Fengselsstraff

Solheim ber somaliske myndigheter om å gå i dialog med al-Shabaab. Etter et besøk i Mogadishu for kort tid siden uttalte han følgende til NRK: – Skal Somalia klare å skape en fungerende stat som forhindrer at folk dør i hungersnød, så må de rekke ut en hånd til alle krefter i landet. Det inkluderer også al-Shabaab-geriljaen.

Det får forsker og kommentator Asle Toje til å riste på hodet. – Vi gir fengselsstraff for å samle inn penger til dem i Norge fordi de blir sett på som en terrororganisasjon. Norge er jo ganske alene i verden om å være villig til å forhandle med terrorister uten å sette betingelser. Jeg tror al-Shabaab har få utsikter til å bli akseptert som en legitim forhandlingspartner. De mangler vilje til å leve opp til selv elementære spilleregler for internasjonal politikk og i forhold til menneskerettighetene sier Toje og legger til: – Det kan kanskje kalles «det solheimske paradoks», dette at gode intensjoner ikke er noen garanti for gode resultater.    

«En politisk løsning» – alle er enige om at det er nødvendig for stabilitet i Somalia. Overgangsregjeringen har laget et veikart for hvordan landet skal styres i nærmeste framtid. Men at internasjonale politikere legger vekt på at al-Shabaab er presset ut av Mogadishu og at landet nærmest er i et utviklingsmodus, får Flyktninghjelpens generalsekretær Elisabeth Rasmusson til å se rødt:

– At det er politikere som later som at alt går riktig vei er absurd.  De reiser til Mogadishu – treffer statsministeren eller en guvernør og hører at ting går bedre. Jeg mener at de lever i en illusjon, veldig langt fra den groteske virkelighet som utspiller seg, sier Rasmusson til Bistandsaktuelt. Hun viser til Erik Solheims to timers besøk på flyplassen da han nylig besøkte landet.

– Hva slags inntrykk får man etter to timer på en flyplass?  Etterpå konkluderte han offentlig med at «Mogadishu er en by der det går framover». Virkeligheten på bakken er at utsultede barn dør av diaré og at den dårlige sikkerhetssituasjonen i byen gjør hjelpearbeidet vanskelig, sier Rasmusson.

Hun viser til at FN så sent som i helgen framla nye tall på barne­dødelighet og feilernæring som viser at situasjonen inne i Mogadishu by forverres. Samtidig frykter hun at verdenssamfunnet vil bli lei av historier fra Somalia, at oppmerksomheten vil vende seg bort.

– Det er ikke over – katastrofen vokser ennå i omfang, understreker Rasmusson.