Frykter skogsatsingen skaper flere fattige

Torsdag undertegnet rundt 50 land en avtale om et globalt partnerskap for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+) under Oslo Climate and Forest Conference på Holmenkollen Park Hotel. Statsminister Jens Stoltenberg var vertskap for konferansen sammen med Indonesias president Susilo Bambang Yudhoyono.   

Initiativet som ble lansert under et møte i Paris 11. mars i år vil være et interimpartnerskap til en endelig klimaavtale som inkluderer skogtiltak er klar.

Under en pressekonferanse torsdag var Statsminister Jens Stoltenberg svært fornøyd med samarbeidet som nå er inngått.

– Gjennom dette partnerskapet vil vi danne et rammeverket rundt de ulike REDD-initiativene som allerede gjennomføres internasjonalt, bilateralt og lokalt. Målet er at prosessen skal bli mer gjennomsiktig, samtidig som vi bidrar til at all informasjon om hva som gjøres blir tilgjengelig i en felles database. Dette vil gjøre vårt arbeid for å redusere avskoging og skogforringelse mye mer effektivt, sier han.

Mobilisere mer penger

Han understrekte at partnerskapet også vil være en viktig plattform for å mobilisere penger til tiltak mot avskoging.

Det er allerede lagt 4 milliarder amerikanske dollar på bordet for perioden 2010-2012, hvor land som USA, Frankrike, Storbritannia, Norge, Tyskland og Japan er de største bidragsyterne. I forbindelse med konferansen lovte blant annet Tyskland å gi minst 350 millioner euro til REDD. Stoltenberg gjentok gang på gang at initiativer til bevaring av skog er viktige fordi de gir de raskeste, billigste og største utslippskuttene. Ifølge Stoltenberg er det imidlertid for tidlig å si om REDD-initiativet vil bli en del av det fremtidige market for klimakvoter.

– Men så snart vi har fått mekanismene på plass vil vi betale per tonn utslipp. Norge har satt seg som mål å være karbonnøytral innen 2020, og dersom skog blir en del av markedet for klimakvoter vil Norge overoppfylle sine forpliktelser, sier han.

Kommer ikke fattige til gode

Men ikke alle er like optimistiske når det kommer til REDD-samarbeidet.

Ifølge professor Pål Olav Vedeld ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) er det urealistisk å tro at man skal kunne drive med karbonbinding, sikre biodiversitet og sørge for fattigdomsreduksjon i ett og samme handslag. Vedeld frykter at det massive presset, blant annet fra media, som ligger på politikerne for å få fremgang når det kommer til klimamålene, gjør at det investeres enorme beløp inn i prosjekter man ikke kjenner virkningene av. 

– Det er svært vanskelig å drive vernepolitikk på lokalt nivå. Og det er enda vanskeligere å få til modeller som lar de fattige få del i verdiene knyttet til områdene som vernes. Det som vanligvis skjer er at noen grupper får store inntekter fra verneområdene, mens fattige ofte mister sine rettigheter, får lite eller ingen kompensasjon, og dermed kommer dårligere ut enn de var i utgangspunktet, sier han.

I en rapport han har vært med på å skrive om mulige fremtidige REDD-initiativ har han sett på virkningene av et karbonkvote-initiativ i Uganda med en lignende profil som REDD vil kunne få. Der fikk landeiere i enkelte områder tilbud om å binde opp karbon mot en sum penger. Fattige bønder som ikke eide jord, men som lånte eller leide billig jord for å dyrke på, hadde ikke rett på kompensasjon. Samtidig mistet de sine muligheter til inntekter, siden de ikke lenger kunne leie jorden som nå ble omgjort til verneområder. Vedeld frykter at flere og ikke færre vil bli fattige som følge av REDD-initiativene.

– De som allerede kontrollerer store områder blir rikere, mens fattige blir fattigere.

Skog står i de fleste land ikke ubrukt, klar til å vernes, men inngår i fattige folks strategier for overlevelse og framgang. Det finnes svært lite tomme skoger. Det meste av skogen i verden ryddes i dag fordi man skal dyrke mat. Økt vern av jord under REDD vil faktisk kunne være med på å øke sårbarhet og gi mer matmangel blant de fattigste. På den annen side, for at REDD skal levere karbonbinding, må man kunne kreve at karbonbinding leveres på landnivå og at spørsmål omkring overvåkning, ”lekkasjer” og addisjonalitet er løst på en troverdig måte. Vi må unngå det klassiske politiske problemet med ”papirkarbon”, sier han.

Ny bistandsprofil?

Vedeld er også kritisk til størrelsen på beløpene som nå pøses inn i REDD. Hvis man tar ut en full REDD-politikk i et land som Tanzania, hevder forskere nå at den samlede innsatsen kan bli like stort som den totale bistanden til landet.

– Pengene går til nye og uprøvde strategier for bistand som vi ikke kjenner virkningene av. Vi burde prøve dette ut i mindre skala før vi kjører REDD ut så stort som vi gjør nå, sier han.

Ifølge Vedeld er det også moralske spørsmål knyttet til de norske REDD-midlene. Bistandspenger som tradisjonelt har blitt brukt til fattigdomsreduksjon går nå til mellominntektsland som Indonesia og Brasil hvor de påståtte fattigdomsvirkningene er høyst usikre.

Dette må ifølge Vedeld forstås i en større bistandssammenheng, hvor Utenriksdepartementet i dag forvalter en langt større del av landets bistandsbudsjett enn tidligere.

– UD bruker bistandspengene instrumentelt for å fremme norske interesser i mellominntektsland som Indonesia, Brasil, India og Kina. Men bistandspenger lager de et altså et skrytealbum av seg selv og sin egen politikk. Men at støtte til middelklassen gir mest bistandseffekt er en myte.

Vedeld vil ikke si at REDD er dømt til å mislykkes uansett hva man gjør. Men det har blitt alt for stort, alt for fort.

– Prosjektet kan gå veldig feil hvis det ikke gjennomføres på rett måte. Mens Norge brukte 40 år på å bygge ny hovedflyplass ble samme prosess gjennomført på to år i Tanzania. Dette er ikke noe vi kan løse over et Cognac-glass, sier han.