Gjensyn med landsbyen 30 år etter

Tempoet og atmosfæren i landsbyen var annerledes. Det var det første jeg merket da jeg kom tilbake til Shusunda i Bangladesh etter mer enn 30 års fravær. På slutten av 1970-tallet var Shusunda en rolig liten landsby 60 kilometer vest for hovedstaden Dhaka.
Folk flest beveget seg sjelden langt vekk fra landsbyen, og skulle de reise foregikk turen med sykkelrickshaw, oksekjerre eller helst til fots. Under den årlige regntiden var det nesten bare husene som stakk opp over de flomrammede rismarkene. I disse ukene forflyttet folk seg ved hjelp små elvebåter, drevet frem med padleårer eller seil. Reisene var preget av ro og sakte bevegelser.

Asfalt og støy

Tilbake i Shusunda våren 2010: De tidligere smale jordveiene i landsbyen er asfaltert og brede nok til at biler, motorsykler og scootertaxier kan kappkjøre gjennom landsbyen. Høye tutelyder og aggressive stemmer høres.
Også landskapet er endret. Det er gjort store innhugg i de vakre grønne rismarkene rundt landsbyen. På den ene siden av hovedveien i landsbyen, hvor det tidligere hadde vært rismarker, er det nå anlagt et teglverk med produksjon av murstein. Grå røyk stiger opp av 30 meter høye piper. Litt lenger oppe har rismarkene måtte vike for en fabrikk som produserer stolper i sement. Stolpene ligger i store stabler langs veien. Markedet i landsbyen, som tidligere var lite og døsig, er nå blitt en hektisk samlingsplass. Sønnene av de mer velstående i landsbyen har et eget hjørne på markedet hvor de viser seg frem på sine nye motorsykler.

Shusunda 2010: Mange unge menn har skaffet seg motorsykler.    FOTO: GMB AKASH

Det er stor teknologisk utvikling også i jordbruket. Det er ingen oksespann som pløyer jorda lenger. Små traktorer gjør jobben hurtigere, billigere og langt mer effektivt. All jord har tilgang til kunstig vanning. I tørketiden, om vinteren og våren, går de elektriske pumpene kontinuerlig og henter opp vann som ligger noen titalls meter under overflaten. Store områder som tidligere lå brune og brakke produserer nå høytytende rissorter. All tilgjengelig jord er nå dekket med grønne rismarker.
Hva hadde hendt i Shusunda i løpet av de siste 30 årene? Før jeg beskriver dagens situasjon vil jeg fortelle litt om hva som preget landsbyen slik jeg husket den.

Studie av fattigdom

Jeg kjente Shusunda godt fra slutten av 1970-tallet. Fra 1976-80 deltok jeg i en stor fattigdomsstudie som Bangladesh Institute for Development Studies gjennomførte i ulike landsbyer rundt om i landet. Shusunda ble ’min’ landsby. I uker og måneder av gangen bodde jeg sammen med andre forskere i bondefamiliene i landsbyen. Vi skulle samle inn kvantitative og kvalitative opplysninger om fattigdomssituasjonen i området.
En trengte ikke å lete lenge for å finne fattigdom. Alt rundt en hadde et skjær av fattigdom: husene i landsbyen var laget av jord og bambusstokker og hadde tak med halmdekke. Når det regnet som verst i monsuntiden, lakk det gjennom takene. Et synlig bevis på rikdom var å investere i et tak av bølgeblikk. Av Shusundas 62 familier i 1980 hadde bare et fåtall råd til en slik investering. Tilgang til rent vann var også et stort problem. Det var kun noen få vannpumper i landsbyen og ofte var de ute av drift. De fleste var avhengig av skittent overflatevann fra små dammer for både vaske- og drikkevann.
Jordbruket var enkelt og hadde lav avkastning. Arbeidsledigheten var stor. Menn var glade dersom de i gjennomsnitt kunne få 15 dager med arbeid i måneden. Lønnen var utrolig lav. For en daglønn i jordbruket kunne folk bare kjøpe 1-2 kilo ris. Fattige familier brukte 70-80 prosent av inntektene sine til å kjøpe ris.

Mer utgift enn inntekt

Vi fant ut at cirka 40 av de 62 familiene hadde større utgifter enn inntekter. De finansierte underskuddet sitt med gradvis å pantsette og selge det lille de eide av jord. Den mest brutale måten underskuddet ble håndtert på var å redusere forbruket av mat.
I flere måneder av året sultet om lag halvparten av innbyggerne i landsbyen. De spiste kun ett til to måltider om dagen med ris og litt grønnsaker. Fisk, kylling og kjøtt kunne det gå uker mellom hver gang de spiste. Store deler av befolkningen var feil- og underernært noe som resulterte i sykdom og dårlig helsetilstand.
Mer enn 90 prosent av landsbyens innbyggere var avhengig av inntekter og arbeid fra jordbruket for å overleve. De viktigste økonomiske, politiske og sosiale prosessene var knyttet til eiendoms- og bruksrettigheter til jord og muligheten for de fattige til å sikre seg lønnet arbeid i jordbruket. Det utviklet seg kompliserte avhengighetsrelasjoner mellom de om lag ti ’rike’ familiene i landsbyen, som hadde overskudd på jord, og de fattige og jordløse bøndene.
Også de offentlige tjenestene fungerte dårlig. Skolen var falleferdig, lærerne og de fleste elevene var fraværende det meste av tiden. Det var knapt noen offentlig helsetjeneste og utvalget av medisiner på markedet i landsbyen var lite.

Måtte pantsette

Et ganske typisk eksempel på situasjonen for de fattige var vår nabo Mosum Ali og hans familie. Han hadde arvet to mål jord av sin far som han gradvis måtte selge for å kunne kjøpe mat. Mens vi bodde i landsbyen var han i ferd med å pantsette det lille opphøyde jordstykket hvor hans beskjedne hus stod. Frukttrærne på jordstykket hans var pantsatt og han måtte gi fra seg kokosnøtter, papaya og bananene til naboen han hadde lånt penger av. I 1980 var vi sikre på at neste stopp for Mosum Ali og hans familie ville være slummen i Dhaka.
En annen person vi fryktet kunne lide samme skjebne var Geddy, en ung skilt kvinne med to små barn. Hun bodde i en enkel bambushytte rett ved siden av oss og var tjenestejente for flere familier. Både hun og barna sultet og det var lett å se at barna hennes var underernærte.

Dystre spådommer

Forskningsprosjektet jeg var en del av produserte mye statistikk fra Shusunda. Jeg skrev etter hvert en mer sosialantropologisk bok om landsbyen med fokus på overlevelsesstrategier for de fattige og investeringsstrategier for de få relativt rike bøndene. Eiendoms- og bruksrett til jord var et sentralt tema sammen med ulike typer av konflikter omkring jord.
På slutten av 1970-tallet var det mange forskere både fra Bangladesh og utlandet som studerte fattigdomssituasjonen i landsbyer over hele landet. Temaene kunne variere, men felles for studiene var de dystre fremtidsperspektivene. Det var ikke grenser for hvilken elendighet som ventet det lille fattige Bangladesh med knappe naturressurser og en raskt voksende befolkning. Også Verdensbanken og myndighetene i Bangladesh hadde dårlige prognoser for landet. I Shusunda var ikke minst lokalbefolkningen selv bekymret for hva fremtiden ville bringe.

40 av 100 ser tv

I mange år har jeg vært spent på hva som har skjedd med menneskene jeg kjente i Shusunda. I mars i år reiste jeg tilbake for å begynne på et nytt feltarbeid. I en måned bodde jeg på samme sted i landsbyen og blant de samme familiene som jeg gjorde på slutten av 1970-tallet. Det blir fort klart for meg at det er ikke bare traktorer, scootertaxier og motorsykler som preger endringene i landsbyen. Jeg ser ingen slitte jordhytter med tak av halm lenger. Alle hus har tak av bølgeblikk. Også veggene er av bølgeblikk eller bygget i solid murstein. De beste husene er plassert på solide fundament av sement. Landsbyen har fått elektrisitet og nesten alle de hundre familiene som nå bor i landsbyen har tilgang til strøm. Våre undersøkelser viser at 40 av de 100 familiene nå har egne fjernsyn.

Geddys nye liv

Geddy viser meg stolt det fine huset hun nå bor i sammen med sin sønn og hans familie. «Husker du hvor ofte jeg og barna mine sultet for lenge siden?» spurte hun. Nå har jeg elektrisk vifte i taket og eget fjernsyn. Om kvelden ser vi på Bangla TV». Geddy fikk opplæring av BRAC (Bangladesh Rural Advancement Committee), verdens største ikke-statlige utviklingsorganisasjon, på 1980- og 90-tallet. Hun var i en lang periode leder av organisasjonens lokalkontor i Shusunda. Hun har også fått flere lån fra mikrokredittinstitusjonen Grameen Bank.
Positive nyheter også om Mosum Ali: han og familien har bitt seg fast i landsbyen og har vært med på oppgangen. Den ene sønnen har fått arbeid i Midt-Østen og den andre i en nasjonal utviklingsorganisasjon i Dhaka. Sistnevnte kommer hjem hver helg.
«Se», sier han og peker på et jordstykke like vel huset, «nå har vi kjøpt tilbake jordstykket far var nødt for å selge. I tillegg har både jeg og min bror bygget nye flotte hus.»
Han forteller at konene deres er medlemmer i BRAC og Grameen Bank og at alle barna går på skole.
Andre synlige forbedringer gjelder vann-, toalett- og sanitærforhold. Mange familier har egne vannpumper på gårdsplassen og toalett på støpte sementgulv.

Tre av syv kvinner

Barneskolen, som ligger et steinkast unna der vi bor, er pusset opp og har 232 elever. 132 er jenter. Tre av skolens syv lærere er kvinner. Skolen har fine tavler, bilder og kart på veggene. Nesten all elevene går i skoleuniform og skolen er i full aktivitet. I løpet av feltarbeidet vårt intervjuer vi ca. 30 familier i deres hjem i landsbyen. I alle hjem ber vi om å få se på barnas skolebøker. Alle elevene har egne bøker som de har fått gratis. De fleste av de eldre foreldrene er analfabeter, mens barna deres i 7, 8 og 9 klasse som går på videregående skole leser for oss fra bøkene sine, både på bangla og engelsk. Foreldrene er synlig stolte. Hver morgen ser vi store grupper av jenter på 14-15 år gå gjennom landsbyen på vei til den videregående skolen i nabolandsbyen.

Færre landarbeidere

Den største endringen er imidlertid mindre synlig: Avhengigheten av inntekter og lønn fra jordbruket er redusert. Mens nesten alle innbyggerne i landsbyen har helt avhengig av jordbruk for 30 år siden, oppgav bare en tredjedel av befolkningen i 2010 at jordbruket er deres hovedinntektskilde. De fleste familiene har medlemmer som er i lønnet arbeid og får sine hovedinntekter utenfor jordbruket. Siden jordbruket er blitt mekanisert har avlingene likevel blitt fordoblet. I tillegg til ris og jute, som var de tradisjonelle avlingene, blir det nå dyrket hvete, mais, tobakk og grønnsaker.

Shusunda 1977.    FOTO: EIRIK G. JANSEN

Shusunda 2010: Det mekaniserte jordbruket har overtatt på markene i Shusunda. Rihib Miya har kjøpt denne jordfreseren for 100 000 taka, cirka 10 000 kroner.    FOTO: GMB AKASH

Med så mange som har sikre inntekter utenfor jordbruket, er lønnsnivået økt sterkt.  I Shusunda, som 30 år tidligere hadde vært preget av arbeidsledighet blant unge menn, er det nå vanskelig å skaffe nok arbeidsfolk til jordbruket. Lønnsarbeiderne i jordbruket kommer nå i store grupper fra fattigere områder nord i Bangladesh. For en daglønn kan en arbeider nå kjøpe mellom 5 og 10 kilo ris.
Hva skyldes denne åpenbare og lett synlige materielle fremgangen?

Årsaker

Det er mange ulike faktorer som har påvirket utviklingen:

• Omkring 1980 begynte mange fra Bangladesh å få arbeid i Midt-Østen. Arbeiderne var i all hovedsak ufaglærte og lønningene var lave. Likevel kunne mange sende ett til to tusen kroner i måneden hjem til sin familie. I 1985 ble det sendt tilbake ca. en milliard amerikanske dollar til Bangladesh. I 2009 hadde beløpet økt til 10 milliarder dollar. Bangladesh har nå til enhver tid 6-7 millioner gjestearbeidere som arbeider i Midtøsten, ulike land i Sørøst-Asia, Europa og USA. Våre nye undersøkelser i 2010 viste at hele 30 av de 100 familiene i Shushunda har, eller har hatt, familiemedlemmer utenlands i mange år.
      
• Det var også rundt 1980 at den eksportrettede tekstilindustrien begynte å vokse fram. I dag arbeider cirka to millioner i industrien, de fleste er unge jenter fra fattige familier på landsbygda. I forbindelse med tekstilindustrien er det også vokst frem en mengde underleverandører og tilknyttede virksomheter i løpet av de siste 20 årene. Tekstilindustrien og dens leverandører sysselsetter i dag millioner av mennesker. I 2010 er det 12 familier i Shusunda som hadde medlemmer med inntekter fra tekstilindustrien og tilknyttede næringer.

• Også på landsbasis er jordbruket blitt langt mer mekanisert og modernisert. Avlingene er mer enn fordoblet siden 1980 og Bangladesh er blitt selvforsynt med ris. På slutten av 1970-tallet mottok Bangladesh hvert år 2-3 millioner tonn med matkorn hvert år fra utlandet. Befolkningen har økt fra 100 til 160 millioner fra 1980 til 2010.

• NGOene (ikke-statlige utviklingsorganisasjoner) spiller en viktig rolle for utviklingen i Bangladesh. Grameen Bank har 7,5 millioner medlemmer og BRAC ligger på om lag samme antall. I Shusunda er nå 52 kvinner aktive medlemmer i Grameen Bank, mens 40 er medlemmer av BRAC. Mikrokreditt og ulike typer opplæring gir kvinner mulighet til egne inntekter og de er dermed blitt mer uavhengige.

• Også innen utdanning har det skjedd mye. 97 prosent av barna begynner på den femårige folkeskolen og de aller fleste fullfører. Spesielt blant jentene har endringen vært stor. Mange jenter får stipend og begynner på videregående skole.

• Infrastrukturen både i Bangladesh og i landsbyen vår er synlig forbedret. På slutten av 1970-tallet hadde få i Shusunda  besøkt Dhaka. Også distriktshovedstaden Manikganj,  6 km unna, var et sted de færreste besøkte i løpet av året. Med asfaltveier og broer tar nå turen til Manikganj 15 minutter med scootertaxi eller 20-25 minutter med sykkel. 30-40 personer fra landsbyen arbeider i håndverks- og småindustrien i og omkring Manikganj. Alle familier har mobiltelefon noe som betyr mye både sosialt og økonomisk.

Shusunda 2010: Alle barn på tre måneder blir vaksinert og får utdelt sitt første vaksinasjonskort.    FOTO: GMB AKASH

 

• Helsesituasjonen er også sterkt forbedret. Både mødre og barnedødeligheten har sunket i Bangladesh. Helt tilfeldig møtte vi et vaksinasjonsteam fra Manikganj i landsbyen. Alle barn i landsbyen blir nå vaksinert som spedbarn og får egne vaksinasjonsbøker. Helsesøsteren forteller at om lag 80 prosent av gifte par i Shusunda og nabolandsbyene benytter seg nå av ulike former for familieplanlegging.

• Hvilken rolle har så bistanden spilt for fremskrittene på disse ulike områdene? Det er liten tvil om bistanden har bidratt når det gjelder utdanning, helse, jordbruk og infrastruktur.  Bistandens omfang er imidlertid sterkt redusert de siste tiårene. På midten av 1980-tallet mottok Bangladesh hvert år ca. 2,5 milliarder amerikanske dollar i bistand. De siste årene har ikke bistanden vært mer enn 1 milliard dollar per år.

En øy i nødens hav?

Er Shusunda bare én tilfeldig solskinnshistorie fra et nødens Bangladesh? På ingen måte: Mer enn en tredjedel av befolkningen i Bangladesh lever fremdeles under fattigdomsgrensen. Men reduksjonen i fattigdom, både i andel og faktisk antall, har vært betydelig. På 1960-tallet regnet en med at over 80 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Korrupsjonen gjennomsyrer fremdeles Bangladesh. Transparency International viser at landet er blant de mest korrupte i verden. Til tross for at statsapparatet preges av korrupsjon, er det ingen tvil om at myndighetene har greid å legge forholdene til rette for vekst blant annet ved å gi rom for de store utviklingsorganisasjonene, privat sektor og ved å legge forholdene til rette for de mange millioner gjestearbeiderne som Bangladesh har i utlandet.  
Hvor representativ er Shusunda for de cirka 70 000 landsbyene i Bangladesh? Shusunda er nok heldig stilt ved å ligge så nær distriktshovedstaden i Manikganj og Dhaka, men en finner mange av de samme utviklingsprosessene vi har beskrevet for Shusunda i de fleste landsbyene i Bangladesh.

Optimist

Grunnleggeren av Grameen Bank, fredsprisvinneren Mohamed Yunus, ser optimistisk på fremtiden for Bangladesh. Han mener Bangladesh vil være ett av de få landene som vil greie å oppnå tusenårsmålet om å halvere fattigdommen innen 2015.
Og i Shusunda er én ting klart: Ingen blant menneskene i landsbyen bærer på nostalgiske minner om det rolige, sakte, men fattige livet for mer enn 30 år siden. Mosum Alis sønn er ikke i tvil: «Mine barn vil få det enda bedre enn det vi har det nå».

Artikkelforfatteren Eirik G. Jansen har doktorgrad i sosialantropologi med avhandlingen om ’Rural Bangladesh – Competition for Scarce Resources’, publisert av Norwegian University Press i 1986. Han er i dag seniorrådgiver i Norads evalueringsavdeling.
Fotografen GMB Akash er en internasjonalt kjent fotograf fra Bangladesh. Han bistod Jansen under oppholdet i Shusunda våren 2010.