Et forskerteam ledet av professor Christopher Murray ved University of Washington, støttet av Bill og Melinda Gates-stiftelsen, mener helsebistand har en negativ effekt på myndighetenes prioritering av helsesektoren i utviklingsland.
For hver dollar gitt i helsebistand til myndighetene i utviklingsland, flytter myndighetene mellom 0,43 og 1,14 dollar av sine egne helsemidler til andre sektorer, skriver forskerne i det medisinske tidsskrifet The Lancet.

Flytter penger

Denne effekten kalles fungibilitet på økonomspråk, og er et uttrykk for hvor lett det er å skifte ut et gode med et annet. Når giverne stepper inn med penger til helse, står mottakerlandet dermed friere til å bruke sine egne penger andre steder.
Det kan de ha gode eller dårlige grunner til å gjøre. Hvilke effekter dette har for folks velferd, er ikke tydelig. Det kommer an på hva midlene brukes til.
–  Disse pengene kan gå til utdanning, infrastruktur, fattigdomsbekjemping eller andre underfinansierte programmer som bedrer folks helse. Eller de kan gå til militæret, til indstriutvikling, eller til å øke myndighetenes finansielle reserver, skriver The Lancet.
Fra et bistandsperspektiv betyr det uansett at helsebistanden er mindre virkningsfull enn man kanskje skulle tro.
– Globale helsedonorer må komme med minst 1,75 dollar i helsebistand for å øke offentlig pengebruk på helse med 1 dollar, konkluderer forskerne i The Lancet.

Usikker bistand

Studiet har vakt internasjonal oppsikt, og kan få konsekvenser for framtidig bistand til helsesektoren.
Et godt offentlig helsesystem anses som avgjørende for å møte flere av FNs tusenårsmål. Bistand til helsesektoren har økt fra rundt åtte milliarder dollar i 1995, til 19 miliarder dollar i 2006 (justert for prisvekst).
Gorik Ooms fra Belgias institutt for tropemedisin skriver i en kommentar til Lancet-artikkelen at når myndighetene i utviklingsland flytter sine egne midler andre steder, kan det være et uttrykk for at myndighetenes politiske prioriteringer ikke nødvendigvis er identiske med givernes.Landene kan også ønske å bremse en økning i helseutgiftene fordi de er usikre på om bistanden vil holde seg på lang sikt, eller kompensere for ujevnheter ved å spre bistanden ut over tid.
– Når vi i våre land vurderer reformer i helsesektoren, gjør vi estimater for 20, 30, 40 år fram i tid. Land som er avhengig av bistand får gjerne forpliktelser fra giverne for to til fire år framover, uttaler Ooms til Alertnet. Han mener helsebistanden vil bli mer effektiv dersom den gis gjennom et felles internasjonalt fond, etter modell av Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Slik vil støtten kunne bli mer stabil og forutsigbar.

Bedre effekt til private

Mens helsebistand gitt til offentlige myndigheter fortrenger offentlige midler til andre sektorer, viser studiet at helsebistand gitt til den ikke-statlige sektoren har en positiv effekt på myndighetenes pengebruk innen helse.
Bør giverland dermed gi mer penger til ikke-statlige aktører? Forskerne Devi Sridhar og Ngaire Woods advarer mot en slik konklusjon.
For det første er dataene ikke sikre nok til å trekke noen bastante konklusjoner. For det andre kan det føre til at statens institusjoner svekkes, slik at bistanden blir mindre effektiv på lang sikt, skriver forskerne i en kommentar til studien.
– Ironien er at giverne pleier i gi penger til private aktører i svake stater, noe som ytterligere svekker myndighetenes kapasitet og bidrar til en kronisk svak stat.
Studien konkluderer også med at gjeldsslette ikke har vist noen merkbar effekt på helsesektoren.

– Krev klarere avtaler

Funnene i Lancet-artikkelen griper også inn i norsk bistand. Norge har tatt et særlig ansvar for å nå FNs tusenårsmål nummer fire og fem, om redusert barne- og mødredødelighet.
Bistand til helsetiltak har blitt trappet opp de siste årene. Over en milliard norske bistandskroner går til helseinitiativ som Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, det internasjonale vaksinefondet GAVI og FN-organisasjonen UNAIDS. I tillegg ga Norge over 1,2 milliarder kroner i bi- og multi-bilateral helsebistand i 2009.
Lancet-artikkelen har naturlig nok blitt lagt merke til blant norske bistandsmyndigheter. I et notat til UD skriver Norges aidsambassadør Sigrun Møgedal (bildet) at det er forventet og til dels ønsket at landene om proriterer egne midler til andre formål som del av ansvarlig budsjettering. Likevel er det viktig å være oppmerksom på hvilke føringer som skal legges til grunn for bistanden gjennom ulike typer øremerking.
– For å få optimal verdi av mer bistand til helse, både når det gjelder å oppnå helsemålene og mer langsiktig økonomi og kapasitet til å levere tjenester, er det behov for klarere avtaler med land som mottar bistand om planer for egne investeringer, skriver Møgedal.