Hotelldrift for å bevare skogen

Naturkonservator Kipiri Kambale holder hus i utkanten av Naturreservatet Mont Hoyo litt nord for den store nasjonalparken Virunga på DR Kongos østlige grense. Han ble sendt hit av den kongolesiske Naturforvaltningen (ICCN ) for to år siden. De hadde ikke penger, og det var lite han kunne gjøre for å beskytte det 49000 kvadratkilometer store området fra ulovlig hogst.  Forholdene er i ferd med å endre seg. Nå har han 20 naturoppsynsmenn bevæpnet med kalasjnikov.

– Vi har noen våpen, men vi ber nå hæren om mer, forteller han.

Oppsynsmennene tilhører ICCN, men lønnes av den svensk-kongolesiske organisasjonen, Hope in Action som har fått konsesjon til å rehabilitere det lille hotellet på Mont Hoyo, reparere veien fram til hotellet, støtte bevaringen av skogen og bidra til utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene i og rundt naturreservatet.

I flere år har lokalbefolkningen drevet jordbruk i deler av området. Militæroffiserer har tatt seg til rette og delt ut motorsager til lokale arbeidere på kreditt og tatt seg betalt i tømmer. Store nedhogde trær ligger langs stien. Naturreservatet forfaller og plyndres.

Allerede etter noen måneder med skogpatruljer har en del av den ulovlige hogsten stoppet opp.

– Det er 13 år siden staten var her sist. Veien til hotellet er gjengrodd, forteller Kambale i det vi setter oss bak på motorsykler for å kjøre innover.

Den første delen av skogsveien er bred. Etter noen minutter stanser vi hos arbeiderne som rydder vei.  Det vil nok ta ett år før de er framme ved det gamle hotellet på høyden 12 kilometer videre innover.

Stien blir stadig smalere. Gress og buskkratt har slettet den gamle turistveien. Motorsyklene strever med å holde grepet på det kronglete underlaget.  Et sted har et tre falt ned og må deles med øks slik at vi kan passere.

– Det er greit at veiryddingen tar tid. Vi trenger tiden til å få til mer dialog og samarbeid med lokalbefolkningen, sier Andersson.  Lokale miljøorganisasjoner skal trekkes med i arbeidet.

Kambale forteller at det er noen mektige forretningsfolk som driver hogst i skogen og at det har vært en del spenninger.

– Men det er normalt. Vi forsøker å møte lokalbefolkningen og fortelle dem hvorfor vi er her, og om viktigheten av å bevare regnskogen, sier han.

Nedbrente hus.

Vi passerer to, tre små husklynger Husene av leire er nedbrent. En Mai-mai-geriljagruppe var her i midten av mars. De valgte ut hyttene til lokale ledere som samarbeider med hærens offiserer. Opprørerne angrep også den nærmeste byen, Komanda, like etter påske. Da omkom seks personer.

Like etterpå kjører vi nesten rett inn i en militærpatrulje på nærmere 30 mann som går innover på stien.  Motorsyklene blir parkert og vi følger etter til fots. Soldatene vil lede an. De ankom naturområdet dagen i forveien. De bærer lite mat, men er godt rustet med geværer, ammunisjon, og bombekastere. De er ikke sikker på om geriljaen har trukket seg unna eller om opprørerne har inntatt hotellruinene på høyden.

Stien krysser en stor elv og begynner å stige. Skogen blir tettere og trærne mektigere. Det er noen store klynger med bambus. Det er umulig å se langt fram. Skogen er full av lyd og lukter av tropiske frukter.

To pygmeer går raskt forbi oss. De liker ikke soldater, og gruppene som oppholder seg i skogen trekker seg nok langt unna.

Plutselig er vi på det gamle hotellområdet. Busker og gress vokste så høyt  at det var umulig å få en oversikt. Den lokale landsbylederen baner vei med machete til to av bygningene der turistene tidligere hadde sine rom. Hotellets hovedbygning er litt lenger innover i skogen. Det er et tomt skall. Murene og takene er fortsatt i god behold. Alt annet er ribbet. Det er ikke lenger glass i vinduene. Klatreplanter snirkler seg gjennom dørene.  Trærne har begynt å titte inn

I den gamle entreen og i den store spisesalen har soldater skrevet sine navn og tegnet sine våpen. En ung soldat vandrer rundt på egenhånd og noterer navn. Veggene forteller om borgerkrigens gang, om regjeringshærens framganger og tilbakeslag og de stadig skiftende gruppene med opprørere som har bodd i skogen og levd av dyrene her. De har vært hotellets ubedte gjester.

Fornem sted.

I garasjen bak hoteller står skjellettet av Hotel Karibus minibuss.

En av skogvokterne forteller at han jobbet her også i gamle dager. Det var på den tiden da hotellet var et av favorittstedene til diktatoren Mobutu Sese Seko. Her arrangerte han møter med andre afrikanske ledere. Idi Amin skal også ha sittet i restauranten som da hadde utsikt nordvestover mot Komanda og de store skogene som strekker seg til Kongoelven og videre mot Atlanterhavet tusenvis av kilometer unna.

Reservatet ble opprettet i 1947 og var kjent på 1950-tallet for de mange grottene i fjellene like ved. Det skal være 32 enestående grotter. Vi klarer å bare bane oss vei til den ene.

– Målet er å drive hotellet kommersielt. Overskuddet skal brukes på lokale samfunnsprosjekter, sier Andersson.  Ved å engasjere pygmegruppene som bor i skogen er ideen å bidra til at også besøkende får bevissthet og innsikt i skogbevaring.

- Vi har en rekke unike dyrearter her i naturreservatet, inkludert Okapi (en antilopeart. Red.anm.)som er enestående for Kongo, sier Kambale. Han tror også at det er en liten tropp med elefanter dypt inn i skogen.

- Når motorsagene har stilnet, håper jeg at de igjen vil vise seg for besøkende, sier Kambale.