Hvem skal ut?

«Vi er nå så nær stupet, at en kollaps i matvaresystemet kan komme når som helst.»

Ordene stammer fra ­Lester Brown, leder for Earth Policy Institute i Washington. Den kjente amerikanske forskeren advarer mot at fremtidig matmangel kan lede til kollaps i den globale sivilisasjonen. Menneskenes tæring på naturressursene er ikke bærekraftig. Jorden eroderes og grunnvannet synker fortere enn det kan erstattes. Høyere temperaturer, som følge av klimaendringene, vil gi lavere avlinger i fremtiden. Hvis ikke befolkningsveksten stanser på 8 milliarder, vil dødeligheten stige, hevder han.

Hørt det før? Helt siden den engelske presten og økonomen Thomas Malthus lanserte sin berømte tese om befolkningsvekst og matproduksjon i 1798 har jordens bæreevne vært et tilbakevendende tema. En som stiller seg på pessimistenes side er biolog Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen.

– Fremtidsutsiktene er veldig dystre. Jeg er glad jeg er så gammel som jeg er, for å si det sånn, sier han. Og det er ikke menneskene biologen først og fremst er bekymret for. Men naturen. Når sju, snart ni milliarder, mennesker skal ha hus, jobb, tilgang til transport, vann og mat, hver dag, går det så hardt ut over naturen at store områder vil bli ødelagt og millioner av arter vil bli utryddet.

– Motbydelig

– Menneskenes holdning har lenge vært at «verden er en gave til oss som vi kan herje med som vi vil». Det er en motbydelig tanke, sier han.

Dersom jorden skal være i total balanse, bør det ikke være mer enn én milliard av oss, hevder Kryvi. At like mange sulter i dag, er et tegn på at det bærer veldig galt avsted. Særlig Afrika ligger tynt an. Kontinentet opplever i dag den høyeste befolkningsveksten globalt. I Kenya har snittet tidligere vært helt opp mot ti barn per kvinne, i Niger får de sju. Etiopia har økt folketallet fra 32 til 90 millioner på 60 år. Ifølge Kryvi kan man nesten beskylde en del av disse landene for å ha bestilt en sultkatastrofe.

– Det undrer meg at overbefolkning ikke er nevnt som en faktor under sultkatastrofen som nå herjer i Øst-Afrika. Det er jo det som er grunnen, etter mitt syn, sier han, og mener verden for alvor må tørre å diskutere problemet, og arbeide hardere for å få fødselstallene ned.

Vi trenger bare Texas

Men ikke alle er like pessimistiske. Dersom alle bor like tett som i New York, vil hele verdens befolkning få plass i staten Texas, sies det. Professor og jordbruksekspert Stein Bie utførte for mange år siden en beregning, sammen med en rekke økonomer, over hvor mange mennesker det var mulig å fø i fremtiden. De kom frem til et tall mellom 15 og 17 milliarder mennesker.

– Taket ligger kanskje der, med mindre vi finner andre måter å lage mat på. En mindre økning fra syv til ni milliarder er i utgangspunktet langt innenfor de teoretiske grensene, sier han. At én milliard mennesker sulter er i all hovedsak et fattigdomsproblem, ifølge Bie. I tillegg forsvinner så mye mat i produksjonsprosessen, at kun halv­parten av det som produseres mange steder blir spist.

– Den enkleste måten å øke tilgangen på mat til den fattige delen av befolkningen er å begrense avlingstapene, både på jordene, i lager og i matlaging, sier han, og viser til at bare dette kan fø én milliard mennesker. Kanskje to.

Hyllevare

Investeringer i landbruksforskning vil kunne øke matproduksjonen med én prosent hvert år. I tillegg ligger det, ifølge Bie, store muligheter til vekst gjennom endringer i landbrukssystemene. Selv om klimaendringene vil skape utfordringer, minner Bie om at vi allerede i dag har en veldig variert jordklode.

– Produksjonssystemene vi trenger under et endret globalt klima er allerede i bruk et eller annet sted i dag. Verktøyene vi trenger er hyllevare.

Siri Eriksen, førsteamanuensis ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, mener dommedagsprofetier om befolkningsvekst ofte skygger for de virkelige problemene verden står overfor. Hun er tydelig på at det ikke er befolkningsvekst i Afrika som utgjør den største trusselen for vårt globale klima.

– Dersom verden skulle vokse med to milliarder amerikanere, hadde vi hatt et problem. Men noen flere mennesker i Mosambik, hvor utslipp per hode er en brøkdel sammenlignet med amerikanerne, utgjør ingen stor trussel, sier hun.

Overforbruk

Men hva om våre nye verdensborgere skaffer seg en annen fremtid enn et klimanøytralt liv i fattigdom og nød? Ifølge Verdensbanken vil mer enn én milliard mennesker i utviklingsland tilhøre den globale middelklassen i 2030, mot 400 millioner i 2005. Dersom alle vil spise kjøtt og kjøre bil i samme takt som oss, vil vel planeten bli satt på en voldsom prøve?

Eriksen holder fast på at det virkelige problemet fremdeles handler om den vestlige verdens overforbruk.

– Å ta tak i problemene knyttet til vestens konsum er mye vanskeligere enn å skylde på befolkningsveksten. Men det er nettopp dette som burde bekymre oss, sier hun. ]