Ikke bare «ressurskonflikt» i Øst-Kongo

De urolige provinsene øst i DR Kongo er rike på mineraler som tinnmalm, koltan og gull, men handelen med disse ressursene er i stor grad uformell og gir lite inntekter til den kongolesiske staten. Derimot er handelen en viktig inntektskilde for de væpnede gruppene i området. Flere internasjonale hjelpeorganisasjoner knytter også handelen til de væpnede gruppenes voldtekter og overgrep.
Det internasjonale samfunnet har lenge ønsket å gripe inn i mineralhandelen. Blant annet jobbes det med flere lovforslag i USA som skal hindre salg av produkter som inneholder «konfliktmineraler». Men dette vil ikke nødvendigvis løse den væpnede konflikten som nå raser mellom regjeringsstyrkene og ulike opprørsgrupper, ifølge en ny rapport utarbeidet for britiske og nederlandske myndigheter.

Kontroll

– For å løse konflikten må regjeringen i DR Kongo i første omgang få full kontroll over sitt eget territorium. Da er det behov for å bygge en velfungerende hær og politistyrke, samt et rettsvesen for å sørge for at lovbrytere blir stilt for retten og straffet, sier Nicholas Garrett fra Resources Consulting Services (RCS), som har utarbeidet rapporten.
Han mener forvaltning av naturressurser og konfliktløsning må betraktes som to adskilte, men beslektede saker som krever ulike tiltak.
Myndighetene i Kinshasa er i dag verken enerådende når det gjelder utøvelsen av makt eller i stand å beskytte egne borgere. Det gjelder spesielt i provinsene Nord- og Sør-Kivu. Dette har ført til framveksten av en rekke voldelige grupperinger med ulike konkurrerende agendaer.
RCSs egen forskning bekrefter at ulike militære grupper og deler av den kongolesiske hæren  skaffer seg inntekter gjennom ulovlig mineralhandel. Garrett har tidligere anslått at opptil tre fjerdeler av finansieringen til den hutudominerte FDLR-militsen kommer fra uformell skattlegging av mineralhandel.
Men han er uenig i at mineralrikdommen er hovedårsaken til konflikten. Internasjonale kampanjer som vil sørge for at selskaper ikke kjøper konfliktmineraler fokuserer bare på symptomene, og overser en mye mer kompleks virkelighet på bakken, hevder Garrett.

Manglende utvikling

Hovedårsakene til konflikten, mener han, er manglende økonomisk utvikling og strid mellom etniske grupper om borgerrettigheter og eiendomsrett til jord.
– Konflikten vil neppe ta slutt selv om man får full kontroll med mineralhandelen. Det som er blitt foreslått til nå gjelder en del av mineralene, men vil ikke gjøre noe med gullhandelen som forblir en stor inntektskilde for militære grupper. Reform av sikkerhetssektoren må forbli hovedprioritet, sier Garrett.
Han mener dette må kobles sammen med bedre statsforvaltning, kapasitetsbygging og formalisering av mineralhandelen.
En rapport utarbeidet av det kongolesiske senatet i fjor viste at landet bare tjente 92 millioner dollar fra gruveindustrien i 2008, mens det tapte i overkant av 450 millioner dollar gjennom skatteunndragelse, smugling, underfakturering og dårlig bokføring.
 

Endring mulig

– I Orientale-provinsen investerer ledende internasjonale gullgruveselskaper i områder som var konfliktsoner for bare noen få år siden. DR Kongo-regjeringen støtter nå et framstøt for å få tilbake ansvarlige selskaper, forteller Garrett.
Han avviser at nabolandene har interesse av å destabilisere det østlige Kongo.
– Faktum er at naboene har stadig mer å hente fra en stabil økonomi i det østlige Kongo som de kan tilby tjenester. Det er en arv med mistenksomhet etter veldokumentert utnytting av området av de rwandiske og ugandiske regjeringene under krigen i Kongo. Men dette tilhører fortida. Det foreligger ingen ferske bevis som viser at disse regjeringene fortsatt er involvert i utnytting av naturressurser i det østlige DR Kongo.
 

Politisk deltagelse

En forutsetning for en bedre utvikling er at Kongos politikere får del i framgangen og kan få politiske gevinster ved å engasjere seg for å få til en mer formalisert økonomi, mener Garrett.
– Alle faglige innsatser som er planlagt som del av en større gruvesektorreform må inneholde et politisk element som gjør at det er mulig å tilpasse det til de politiske realitetene i landet, understreker Garrett.
Nye parlaments- og presidentvalg skal holdes i DR Kongo i løpet av 2011.
Garrett understreker at bistanden til De store sjøene-regionen må bli bedre koordinert. Hans erfaringer er at folk som arbeider med økonomi eller naturressurser ved lite om det som gjøres innenfor sikkerhetssektoren.
– Det virker som om det er en tenkning i vestlige hovedsteder at andre interessegrupper, som ikke-statlige organisasjoner, kan løse Kongos problemer. Det er avgjørende å forstå at DR Kongo har et demokratisk valgt regjering og at den må bli involvert i reformprosessene på høyeste nivå, sier Garrett.