Klager på Norfunds banan­plantasje

En stålbom og en vaktmann vokter grusveien inn til den første, store eksportrettede bananplantasjen i det sørlige og østlige Afrika; Matanuska. På den flate landsbygda i den mosambikanske delstaten Nampula ligger den velpleide plantasjen som en oase, omringet av lutfattige smålandsbyer.  Nampula er en av de fattigste delstatene i Mosambik og befolkningen lever av det de klarer å dyrke på små jordlapper. Alternative inntektskilder er mangelvare.

Men den globaliserte økonomien er i ferd med å endre livene til bøndene i Nampula.  Med bare ti mil til kystbyen Nacala er landbruksområdene i delstaten svært velegnet for eksportrettet matproduksjon. Den røde og fruktbare jorda som folk i området har levd av så lenge noen kan huske, er blitt interessant for pengesterke investorer fra utlandet.  

I 2008 inngikk mosambikiske myndigheter, bananselskapet Chiquita og norske Norfund en avtale om å dyrke bananer på et område som tidligere var en privateid bomullsplantasje. Går alt etter planen, vil plantasjen om få år eksportere bananer til en årlig verdi av over 400 millioner kroner og gi jobb til rundt 4000 mennesker.

Innbyggerne i landsbyene omkring Matanuska burde være hoppende glade for investeringen. Plantasjen burde være alt det miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og nærings- og handelsminister Trond Giske ønsker å oppnå når de om få dager legger ut på reise sammen med norsk næringsliv til Mosambik, Ghana og Angola: Storgevinst både for næringsliv og lokalbefolkning. Men foreløpig er entusiasmen blant vanlige folk i området begrenset.

Deler på restene

Landsbyen Nacololo ligger i Metocheria-området, bare et par minutters bilkjøring fra bananplantasjen. 

– For oss endret alt seg da Matanuska kom hit til området. I denne landsbyen er det minst 500 innbyggere som har mistet jord. Nå deler vi på den lille jorda som er igjen, forteller landsbyleder Hilario Sousa og landsbybeboer Angelo Assane.

Nesten hele befolkningen i den lille, søvnige landsbyen har samlet seg om Bistandsaktuelts journalist.  Med stort engasjement forteller de om hvordan det er blitt stadig vanskeligere for dem å overleve etter at den norskstøttede bananplantasjen ble etablert.

– Før Matanuska kom, hadde vi så mye jord å dyrke på at vi hadde mulighet til å selge noe av produksjonen. Det kan vi ikke nå. Før kunne vi spise tre måltider om dagen. Nå spiser vi bare én gang, sier Corlino Nussa.

Mosambik er rangert av FN som verdens fjerde fattigste land. 80 prosent av mosambikerne lever i fattigdom og flesteparten av de fattige bor fortsatt på landsbygda. 

Ingen erstatning

Historien som folk i Nacololo forteller er etter hvert blitt en gjenganger i Mosambik og i mange andre afrikanske land: Til tross for at det nasjonale regelverket pålegger internasjonale selskaper å gå i dialog med lokalbefolkningen og forhandle om å få leie jorda deres, føres disse konsultasjonene i mange tilfeller kun med myndighetspersoner lokalt. Det hevder befolkningen i Nacololo skjedde også da bananplantasjen Matanuska ble etablert. 

– Vi ble aldri rådspurt. Ledelsen ved Matanuska kom hit sammen med lokale myndigheter og informerte oss om bananplantasjen. De tok den beste jorda, og etterlot den skrinneste jorda til oss, sier innbyggerne. 

 De forteller at Matanuska-ledelsen i 2008 riktignok kom og noterte ned navnene på dem som mistet jord, slik at de skulle få erstattet trær og planter som de måtte etterlate seg. 

Men nå har det gått tre år og folk venter fortsatt på pengene sine, hevder de.

Ifølge mosambikisk lov skal bønder betales erstatning etter egne fastsatte takster for trær og planter som de må gi fra seg.

Redde for å miste mer jord

Bekymringen for framtida er stor blant de fattige bøndene i området rundt den store bananplantasjen. Og den blir ikke mindre ved at det florerer rykter om at plantasjen har planer om å utvide. 

– Ryktene gjør situasjonen her ekstra spent, sier Daniel Abaco, prosjektkoordinator for Nampula-provinsens småbønder i den nasjonale unionen for småbønder, UNAC.

For uten eiendomsrett til jord, stiller de lokale småsamfunnene nok en gang svakt.

– I løpet av de neste månedene vil vi derfor jobbe for å få bøndene til organisere seg. Når vi har gjort det, forhåpentligvis rundt begynnelsen av 2012, ønsker vi å snakke med distriktsguvernøren og med ledelsen ved Matanuska, sier Abaco.

Han etterlyser tettere dialog mellom de internasjonale selskapene og lokalbefolkningen.

– De lokale stemmene blir i altfor liten grad hørt, sier han.

Innbyggerne i Nacololo er opprørte når de forteller om frykten for fremtiden. De er redde for at de skal miste resten av jorda, og at hjemmene deres også kan ryke.

– Vi har så lite igjen. Vi er nødt til å få Matanuska til å forstå at de ikke kan ta fra oss mer. Vi har ikke noe annet sted vi kan flytte, sier de.

For selv om de ikke har papirer på at de eier jorda, så mener innbyggerne at de har rett til å dyrke den.

– Vi hører til her. Denne landsbyen har stått her siden kolonitiden. Jeg vil bo her, sier Colino Nussa og tramper i den lukrative, røde jorden.

Ingen dialog

I et forsøk på å få vite hva som skjer, har flere fra landsbyen forsøkt å komme seg inn på bananplantasjen for å få snakke med noen fra ledelsen. Disse forsøkene har ifølge innbyggerne blitt møtt med taushet. Noen er blitt pågrepet og tatt med til den lokale politistasjonen. Ifølge innbyggerne står Matanuskas sikkerhetssjef, Cesar, som en barriere mellom dem og plantasjeledelsen. De føler seg maktesløse overfor plantasjens ledelse i forhold til å få vite hva som vil skje framover og hvorfor den lenge lovede erstatningen aldri kommer. De lokale myndighetene levnes liten tillit.

– Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Ledelsen ved Matanuska snakker ikke med oss. Distriktsadministratoren og guvernøren tør vi ikke å snakke med. Da avtalen ble inngått, var det de som kom hit sammen med Matanuskas ledelse og informerte oss. Vi derimot, hadde aldri noe vi skulle ha sagt, sier fembarnsfar Silva Saidi hissig.

Strid om eiendomsrett

I utgangspunktet er det den mosambikiske staten som eier all jord, med unntak av de få som har privat eiendomsrett. Den tradisjonelle retten til jord – der småbønder og lokalsamfunn må bevise at de har brukt jorda i minst ti år – skal imidlertid gi like stor rett til jord som den private eiendomsretten. 

I praksis er imidlertid situasjonen en annen. I et land hvor investorene strømmer til for å få tak i jord, foregår det nå en kamp mot tiden: Hvordan sikre flest mulig småbønder og lokalsamfunn skjøte, før jorda tildeles de utenlandske selskapene.

– Vi har jobbet i lang tid med å sikre grupper med bønder retten til jord. Dette arbeidet blir høyt prioritert nå for å demme opp for den trusselen de internasjonale selskapene som kommer hit utgjør overfor småbøndene. Dette er en kamp mot tiden, og vi er svært bekymret, sier Benjamin do Nascimiento, seniorrådgiver i den amerikanske bistandsorganisasjonen CLUSA. Organisasjonen jobber med å organisere bønder i kooperativer og i økende grad også å sikre rett til jord.

Daniel Abaco i UNAC mener Matanuska har tatt langt mer land enn den tidligere privateide bomullsplantasjen, og at mye av jorda som i dag tilhører selskapet i virkeligheten var tradisjonell landsbyjord. I slutten av november vil han kalle inn representanter for småbøndene i området til provinshovedstaden Nampula for et felles møte. Da vil spørsmålet om organisering, for sammen å kunne stå sterkere mot selskaper som Matanuska, være hovedtema.

– Vi må prøve, men for å være ærlig er jeg i tvil om vi klarer å snu situasjonen. Matanuska har som mål å vokse og vil være vanskelig å stanse, sier Abaco.

Norfund vil ha svar