- Libyas fred kan bli konfliktfull

- Alle de store og vanskelige spørsmålene om hva salgs fred dette skal bli, hva slags forfatning landet skal ha og hvem som skal styre skal nå avgjøres. Landet har store væpnede grupper og klare interne motsetninger, forklarer forsker ved Chr. Michelsen Institutt Astri Suhrke.

Hun advarer mot å tro at overgangen kommer til å bli lett for Libya.

Mats Berdal, forsker ved King’s College i London, er enig:

- Det er mye vanskeligere å stabilisere et land etter krig enn det en ofte tror det er. Det er interne spenninger og skillelinjer i Libya som kan, om det ikke kontrolleres, resultere i mer vold og kamphandlinger, forklarer han.

Farlig fred

De to forskerne har akkurat gitt ut boka ’The Peace in Between: Post-War Violence and Peacebuilding’ der en rekke forfattere gjennom case-studier diskuterer hvorfor volden ofte fortsetter og noen ganger til og med øker etter at en krig offisielt er over og en fredsavtale er undertegnet.

Eksemplene er mange: DR Kongo, El Salvador, Guatemala, Afghanistan og Irak, for å nevne noen.

Men forfatterne håper og tror at det i Libya skal bli lettere å få på plass en varig og fredlig fred, enn det har vist seg å være i land som Irak og Afghanistan.

- Enklere enn Irak

- Den regionale konteksten i Libya er langt mer positiv enn den var for eksempel i Irak etter krigen i 2003, der nabolandene hadde sine egne særinteresser og også sine klienter innad i landet, forklarer Berdal.

Han tror at Libyas naboland har et genuint ønske om at det skal gå bra, og at det setter Libya i en bedre posisjon.

- Men hva slag fred vil libyerne oppleve?

- Jeg er mindre bekymret enn jeg var for Irak, men jeg tror ganske sikkert at det kommer til å bli vold og mye intern kniving i en tidlig fase. Det som blir avgjørende er om overgangsregjeringen som har klart å holde seg samlet mens Gaddafi var i live, vil klare å håndtere de interne spenningene som eksisterer mellom de ulike fraksjonene i regjeringen og innad i landet, mellom ulike regioner, ulike byer og ulike stammegrupper, sier Berdal.

Lærdommen fra Afghanistan

Suhrke er mer pessimistisk, og advarer om at også de regionale interessene kan endre seg.

På Bonn-konferansen som ble holdt i desember 2001 for å legge planer for gjenoppbyggingen av Afghanistan var det stor enighet om en overgangsplan mellom både nabolandene og stormaktene. Men enigheten varte jo ikke så lenge, påpeker forskeren.

Hun tror likevel det er én viktig forskjell mellom fredsbyggingen i Libya og Afghanistan.

- Det var en annen form for internasjonal innblanding i Afghanistan enn i Libya. Nato har ikke vært inne med bakkestyrker i Libya og har ingen planer om å føre en vedvarende krig i Libya, slik de har gjort i Afghanistan. Sånn sett ligger Libya bedre an. Det vanskeligste i Afghanistan var jo å bygge fred samtidig som vi førte krig, mener forskeren.

Opp til libyerne

Både Berdal og Surhke tror det viktigste det internasjonale samfunnet kan gjøre nå er å la Libya selv velge sin vei videre.

Torsdag forrige uke ble diktator Mummar Gaddafi drept i hjembyen Sirte og søndag ettermiddag erklærte det nye libyske lederskapet Libya for frigjort. I løpet av de nærmeste ukene håper overgangsregjeringen å ha på plass en ny regjering og allerede til sommeren kan det være duket for valg av nasjonalforsamling.

- Det viktigste er å være lydhøre overfor lokale stemmer. I Afghanistan gikk vi inn og var veldig dominerende. Nå må vi ikke prøve å gå inn og skape vår fred i Libya, men heller satse på en beskjeden tilstedeværelse som gir libyerne mulighet til å lede prosessen, sier Surhke.

Demobilisering og reintegrering av soldater, innsamling av våpen, etablering av en overgangsordning for styre av landet, opprettelse og organisering av partier, etablering av en fri presse, gjennomføringen av valg, utarbeidelse av en konstitusjon og spørsmål om hvordan en skal håndtere tilhengere av det gamle regime, er oppgaver Libya etter hvert kan komme til å skulle bryne seg på. Det er få demokratiske tradisjoner å bygge videre på i landet som Gaddafi har styrt i 42 år.

- Jeg tror man skal være ydmyk overfor de store utfordringene Libya nå skal ta fatt på, og en må respektere de valgene Libya selv tar, sier Berdal.

Han trekker fram spørsmålet om forsoning og krigsdomstoler som et eksempel.

- Det internasjonale samfunnet har ofte en veldig belærende holdning til hvordan parter i en konflikt skal rydde opp i etterkant gjennom en juridisk prosess. Men det kan være gode grunner til at landene selv velger en annen løsning. Både Mosambik og Angola er eksempler på land som i stedet har valgt forsoning og å se videre, påpeker forskeren.