Liv-reddere bak scenen

De viktigste menneskene, og samtidig de mest anonyme i enhver nødhjelpsoperasjon, er logistikerne. Når penger, transport, forsyninger og aktører fra hele verden skal samordnes, skal det lite til før noe går galt.  

Derfor er det de mest erfarne som får slike jobber. En av dem er italieneren Stefano Porretti.

Bistandsaktuelt møter ham på Verdens matvareprograms (WFP) regionale hovedkontor i Nairobi. Bak seg har Porretti farefulle oppdrag i Sudan, Tsjad, Afghanistan og Irak. Landirektøren for WFPs Somalia-innsats har vært tilstede i de verste krisesituasjonene verden har sett de siste tiårene. Han er likevel ikke i tvil: – Det blir ikke verre enn i Somalia.

Mat til 1,2 millioner

International Committee of the Red Cross (ICRC) har også matutdelinger i stor skala i Somalia, men Bistandsaktuelt har valgt å fokusere på WFP som verdens største humanitære aktør med hovedmandat å bekjempe sult. I 2010 delte denne FN-organisasjonen ut over 4,6 millioner tonn mat til nødlidende i 75 land.

Da FN i fjor sommer erklærte tre regioner i Somalia for katastrofeområder, hadde Somalia-teamet, med Stefano Porretti i spissen, i lang tid sett at hva situasjonen var i ferd med å utvikle seg til.

– 1,2 millioner liv. Det er de vi har reddet, sier Porretti. Han tar en pause før han legger til: – Det er selvfølgelig ingen nøyaktig statistikk, men det er det antall mennesker vi har sørget for at har fått mat de siste månedene.

En oversikt fra WFP viser at maten som er kjøpt inn under katastrofen kommer fra hele verden. Sultne somaliere har de siste månedene spist korn, høyenergi-kjeks, olje og ulike basismatvarer som FN-organisasjonen har kjøpt fra følgende land: Canada, Venezuela, Italia, Frankrike, Belgia, India, Indonesia og Ukraina. En god del er også kjøpt inn regionalt, i Etiopia, Mosambik, Sudan, Sør-Afrika og Uganda. I tillegg har det kommet direkte matvarebistand fra Namibia, Cuba, Brasil og USA.

– Det er en komité i Roma som avgjør hvor maten skal kjøpes. Avgjørelsen baseres på pris, tilgjengelighet og når den kan leveres, samt kvalitet,  forteller Porretti.

Fra den dagen et giverland bevilger penger, går det normalt fra tre til seks måneder før maten WFP kjøper når nødlidende mennesker i en katastrofesituasjon. Dette er den gjennomsnittlige tida det tar dersom matvarene må kjøpes inn i andre regioner, for deretter å krysse havene på vei til de kriserammede.

Norge har gitt 620 millioner kroner til nødhjelpsarbeidet på Afrikas Horn. Mesteparten av dette har gått til Somalia. Andre bidragsytere er blant andre USA, Tyskland, Saudi-Arabia, Thailand, Australia, Kina og Russland.

Kamp om å komme først

Dårlige veier og manglende sikkerhet gjør at det å transportere mat i lastebiler ikke er noe alternativ. Flysendinger har vært brukt i liten grad, kun helt i starten da det hastet som mest å få høyenergi-kjeks inn i de verst rammede områdene. 90 prosent av maten fraktes derfor sjøveien. Maten som skal til Somalia kommer oftest med skip via havnebyen Mombasa, men noen ganger via Djibouti, Dar es Salaam og Sør-Afrika. 

Etter en lang seilas fra enten Italia eller India er det nå den virkelige jobben for logistikkteamet starter. På det gigantiske matvarelageret i Mombasa syder det av aktivitet. Havnen sysselsetter tusener av mennesker. Alt skal omlastes til nye og mindre skip – som må fylle helt spesielle krav for å levere i Mogadishu. Mye skal bæres på menneskers rygg. 78 000 tonn mat ble håndtert her i 2011, det gir et gjennomsnitt på 213 tonn med mat om dagen.

Men selv om skipene med nødhjelp ankommer Mombasa, er det langt fra sikkert at de kan starte lossingen umiddelbart. Humanitære aktører har ingen fortrinnsrett i denne kenyanske havnen, som er en av de travleste havneområdene i Afrika. I beste fall tar det en dag eller to, i verste fall mange uker.

– Det handler om at folk betaler penger over eller under bordet for å komme lenger fram i køen. Eneste pressmiddel vi har er diplomati, forteller Porretti.

Eskorte mot pirater

Reisen fra Mombasa til Mogadishu tar mellom fire og sju dager. Alt avhenger av været. Det kan være en røff seilas om uværet raser i Det indiske hav. Både turister og handelsskip har blitt tatt av piratene som herjer i farvannet.  

Men tross angrep og kapringer i fjor, har FN-organisasjonen seilt til Somalias hovedstad uten problemer de siste årene. Ingen vil ha en repetisjon av de dramatiske dagene da ett av skipene ble kapret for noen år tilbake. Det internasjonale samfunnet har stilt med krigsskip og flyovervåkning i det internasjonale farvannet. En rekke skip med nødhjelpsforsyninger har fått eskorte inn til Mogadishu. Eskorten har fungert – det er stort sett været som skaper de største problemene på reisen.

Muskelkraft

I varmen i Mogadishu trengs det nye muskler, mye muskler, bare muskler. Med en hurtighet og styrke som er få forunt hives sekkene opp på ryggen til magre menn med sterke rygger. I løpet av én dag kan en mann bære rundt ett tonn med mat på skuldrene. Frem og tilbake, frem og tilbake – det er en svett jobb å tømme skipet for nødhjelp uten løftekraner og annen maskinell hjelp.

– Men det er eneste måten å gjøre det på, påpeker Porretti.

Er skipet lastet med 20 000 tonn med mat, betyr det 20 000 dagsverk for sterke menn.

– Og det er bare for å få maten av skipet. Så skal den bæres opp på lastebilen, og inn på varelagrene – før den igjen skal fraktes til områdene hvor matutdelingene foregår.

Det finnes tilsammen 16 store nødhjelpslagre i Somalia som fordeler mat til 2500 distribusjonspunkter inne i landet.

– Jeg vil anslå at 100 000 mennesker hver dag er involvert i nødhjelpsoperasjonen. Da snakker vi aktører fra hele verden.

– Har du sett «Mad Max 2», spør Porretti plutselig.

– Har du sett den, har du sett hvordan Mogadishu ser ut. Det ville ikke vært nødvendig å bygge troverdige kulisser til innspillingen. Byen ser slik ut. Utbombet. Støvete. Ødelagt.

Det er også her krigsherrer, fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union, AMISOM, overgangsregjeringen og elementer fra islamist-gruppen al-Shabaab kjemper om kontrollen. De som er skeptiske til den vestligstøttede overgangsregjeringen pleier å si at den kontrollerer to, tre kvartaler av hovedstaden og det er det.  For Verdens matvareprogram gjør den kaotiske situasjonen siste del av logistikk-operasjonen enda vanskeligere.

Kappløp med tiden

Veien videre fra lagrene er farlig. Ikke bare fordi det pågår en krig mellom væpnede grupper, men også fordi det finnes grupper som livnærer seg som landeveisrøvere. I tillegg kommer korrupte statsansatte, elendig infrastruktur og lastebiler som er 40–50 år gamle. Derfor er det et utrygt oppdrag lastebilsjåførene gir seg ut på når de kjører innover i landet. Her benytter FN lokale transportselskaper.

– Kommer de til en bro det er umulig å krysse, ja da må maten bæres over og lastes inn i en ventende lastebil på andre siden, forteller Porretti.

– Ting forandrer seg hele tiden. Alt er et kappløp med tiden, skyter hans kollega Susannah Nicol inn.

Som oftest er det lastebiler som benyttes, men i noen tilfeller også transport med småfly – for å frakte mat til de mest fjerntliggende områdene av landet.

Til tross for at WFP har delt ut mat til 1,2 millioner mennesker de siste månedene, har de ikke jobbet i al-Shabaab-kontrollerte områder i sør. Den al-Qaida-tilknyttede gruppen satte knallharde krav for at FN-organisasjonen fremdeles skulle jobbe der:

 

• De forlangte skatter.
• Alle kvinnelige ansatte måtte sies opp.
• Al-Shabaab ville kontrollere hva slags mat som ble delt ut – og hvor maten ble delt ut.

 

I tillegg var det alvorlige trusler mot ansatte.

– Truslene fikk en intensitet som gjorde at det ikke var mulig å arbeide. Vi nektet å godta kravene og vi kunne heller ikke la våre ansatte være offerlam, sier pressetalsmann Challiss McDonough og legger til at WFP i løpet av to år mistet 14 ansatte i det krigsherjede landet.

Krevende jobb

For logistikk-teamet i Nairobi er nødhjelpsoperasjonen knapt halvveis. Det er tøffere å få finansiering nå som tv-kameraene er slått av. Både finanskrisen i Europa og USA og det faktum at katastrofen har vart så lenge spiller inn. I første omgang er det planlagt matutdelinger ut 2012. De siste tallene viser at 250 000 somaliere fremdeles står i fare for å dø av sult om de ikke får hjelp.

– Dere har jobbet 24 timer i døgnet de siste månedene?

– Neida, bare 23, vi er litt late, sier Stefano Porretti muntert.

Etter litt stillhet legger han til:

– Det har vært tøffe tak, vi har jobbet mye. Og det er ikke over ennå.

---

 

Slår ny sult-alarm

Samtidig som Afrikas Horn kjemper for å komme seg tilbake til hverdagen, kan mellom 7 og 11 millioner mennesker bli rammet av en ny sultkrise som er under oppseiling i Vest-Afrika. 

En dårlig regntid, sviktende avlinger og skyhøye matpriser er blant årsakene til at mange land i Sahel-regionen nå sliter. I tillegg svekkes økonomien i regionen av arbeidsmigranter som kommer tilbake til sine hjemland etter konflikter i Libya og Elfenbenskysten. De hardest rammede landene vil trolig bli Mauritania, Niger, Tsjad, Mali, Burkina Faso og nordlige Senegal.

– Vi har sett de grusomme konsekvensene av sen reaksjon på Afrikas Horn, hvor mennesker måtte dø før verdenssamfunnet reagerte. Røde Kors er nå svært bekymret for at vi kan få en liknende situasjon i Vest-Afrika, sier Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors i Norge.

---

 

Sultkatastrofe i skyggen av lavkarbo