Matvarehjelp kapret av lobbyister

Hemmeligheten bak Food for Peace’s suksess ligger i den unike kombinasjonen av amerikansk omtanke og den uovertrufne effektiviteten til vår nasjons bønder», heter det når USAID skal presentere et av sine programmer for matvarebistand.
Kritikere hevder derimot at amerikansk matvarehjelp er dominert av proteksjonisme, snarere enn hensynet til hva som gir den mest effektive hjelpen. Forskere ved Cornell University har nå offentliggjort en rapport som dokumenter at amerikansk matvarebistand ikke bare subsidierer amerikanske bønder, men også amerikansk shippingindustri.
– Den nåværende politikken fremmer i praksis subsidier til shippingindustrien under dekke av humanitær hjelp og nasjonal sikkerhet, skriver forskerne Elizabeth B. Bageant, Christopher B. Barrett og Erin C. Lentz ved Cornell University.

Jerntriangel

De fleste land som yter nødhjelp gir penger i stedet for mat. Disse pengene brukes så av FN-organisasjonen Verdens matvareprogram (WFP), som kjøper mat fra leverandører i nærheten av der den skal deles ut.
Den amerikanske matvarebistanden er derimot bundet av krav om at maten skal være produsert i USA og fraktes av amerikanske skip. Dette har blitt kritisert blant annet av forskere og bistandsorganisasjoner. USA har imidlertid strittet i mot reformer som kan gjøre bistanden mer effektiv og står i dag fortsatt for om lag halvparten av verdens mat­varebistand.
– «Jerntriangelet», bestående av agrobusiness, noen bistandsorganisasjoner og rederier, har vært en enestående effektiv lobby for å opprettholde status quo i USAs matvarebistand, mener Bageant, Barrett og Lentz.

46 prosent sløsing

Forskerne fra Cornell University har analysert kostnadene av politikken kjent som Agricultural Cargo Preference (ACP). ACP-politikken krever at 75 prosent av amerikansk matvarehjelp skal sendes via privateide, amerikanske skip, uavhengig av om disse klarer å levere konkurransedyktige anbud. I tillegg må en fjerdedel av matvarehjelpen sendes via en av havnene i den amerikanske Great Lakes-regionen. 
Forskerne har analysert data fra alle de 1741 forsendelsene av amerikansk matvarehjelp som ble foretatt i løpet av 2006. Mangelen på konkurranse og fleksibilitet som følger ACP-politikken er anslått å koste 140 millioner dollar i året, om lag 860 millioner kroner. Det er 46 prosent over konkurransedyktige priser.

Motstridende mål

Målet med ACP-politikken skal være å opprettholde flåtekapasitet i tilfelle krig, sikre arbeidsplasser for sjøfolk og beskytte den amerikanske flåten mot utenlandsk konkurranse. Men heller ikke disse målene tjenes spesielt godt, mener forskerne: Flertallet av skipene som nyter godt av støtten er ikke egnet for militært bruk, og mange av rederiene er eid av selskaper som igjen er eid av utenlandske investorer.
– Det grunnleggende problemet med ACP er at det er vanskelig å oppfylle flere politiske mål gjennom ett enkelt politisk instrument, mener forskerne.
De anbefaler at amerikanske myndigheter legger til rette for økt konkurranse, og at hensyn til nasjonal sikkerhet heller ivaretas gjennom direkte subsidier til militært brukbare fartøy. På basis av en ­modellstudie mener forskerne at å fjerne ACP-politikken vil være den viktigste reformen giverlandene kan gjøre for å øke velstanden til matusikre husholdninger verden over.