Hopp til innhold

mandag 24. november 2014Bistandsaktuelt forside

- Mer kreativ bruk av oljefondet

Hvorfor ikke sette av én prosent av Oljefondet til investeringer i sol-, vind- og vannkraft i utviklingsland, spør tidligere utviklingsminister, nå OECD-DAC-sjef Erik Solheim. Mandag lanserte han boken «Politikk er å ville».

Solheim-Scanpic

Erik Solheim lanserer boken Politikk er å villle. Foto: Håkon Mosvold/ Scanpix/NTB

– Oljefondet skal være til for kommende generasjoner. Finnes det noe viktigere enn å være med på å løse klimaproblemene i verden?

Solheim vil at deler av oljefondet skal investeres i fornybar energi. At den rødgrønne regjeringen ikke har fått til dette, er noe av det han er minst fornøyd med etter to perioder med rødgrønt styre.

– Oljefondet er Norges viktigste mulighet til å påvirke verden. Vi har snart fire milliarder kroner i fondet, og eier én prosent av verdens aksjer. Oljefondet investerer i fast eiendom i Storbritannia. Hvorfor ikke sette av én prosent til et eget investeringsfond i sol-, vind- og vannkraft i utviklingsland. Alt tyder på at det vil være mer lønnsomt enn dagens investeringer. Men uansett vil den største risikoen være at vi har litt lavere fortjeneste på én prosent av fondet. Det er en økonomisk dogmatikk som gjør folk livredde for å røre ved dette, sier Solheim.

Etterlyser koalisjoner av villige

Under Solheims periode i regjeringskontorene var det få som tvilte på hans store politiske vilje. «Politikk er å ville» tar for seg den rødgrønne regjeringsperioden fram til Solheim ble tvunget av eget parti til å gå som miljøverns- og utviklingsminister i fjor.

Noe av det Solheim er mest stolt over å ha fått til i løpet av sin tid i regjeringskontorene, er det norske Klima- og skoginitiativet. Han etterlyste flere slike «koalisjoner av villige» for å skape forandring.

– Norge har økonomiske ressurser, et godt embetsverk og til tider modige politikere. Vi kan ta ledelsen sammen med andre land og internasjonale organisasjoner, sa Solheim og nevnte flere områder han gjerne skulle ha sett at koalisjoner av villige grep inn for å skape forandring.

– Et av de store økosystemene som er truet, ved siden av regnskogen, er de store elvene. De er sentrale for matforsyningen og livsgrunnlaget til mange mennesker, samtidig som de er truet av klimaendringer og oljeforurensing. Et annet er korallrevene. Verden bruker i dag 600 milliarder dollar hvert år, nesten et norsk oljefond, på å subsidiere fossilt drivstoff. Hvis pengene heller hadde blitt brukt på helse, utdanning og fornybar energi, ville verden sett helt annerledes ut. Mange land bruker mer på subsidier enn på helse og utdanning til sammen. Vi kan ikke fortsette på den måten. Global koalisjon av villige kunne gi intellektuelle og finansielle ressurser og oppbacking , kan være med på å endre verden.

– Er du utålmodig med hva man oppnår gjennom internasjonale klimaforhandlinger?

– Internasjonale avtaler trengs, men man må også gjøre andre ting. Regnskog er et godt eksempel. Man kom ingen vei med det i klimaforhandlingene, fordi Saudi-Arabia og noen andre ikke ville være med. Ikke fordi de hadde noen interesser knyttet til regnskog, men det ble for dem en brikke i forhandlingene for å få til noe annet. Men med penger og politisk vilje var det mulig å gjøre noe likevel. Hvis man ikke ønsker å gjøre noe, kan man alltid peke på noen andre som ikke gjør noe. Det er et veldig lite overbevisende argument. Hvis man ønsker å gjøre noe, er det bare å gjøre det.

Gud, Jagland og utviklingspolitikken

Boken er like springende og kjapp som et vanlig underholdende Solheim-foredrag, med anekdoter, kunnskap og spissformuleringer. Her er noe av det som serveres:

Om logikken i å være dobbeltminister:

«Det er meningsløst å skape utvikling i fattige land hvis det skal ødelegge naturmangfoldet og gi økte klimautslipp… Norge fikk et stort fortrinn i den internasjonale debatten ved å smelte miljø og utvikling sammen.»

Om Heikki Holmås:

«Heikki Holmås er en sympatisk person, lett å like, engasjert, god til å håndtere enkeltsaker og flink med mennesker. Men han har hatt en tendens til å være enig med siste taler, og ikke klart å skille de store og små spørsmålene i politikken.»

Om politikken:

«I Norge har vi hatt tradisjon for dårlige forhold mellom utenriks- og utviklingsministrene…. Vi (Støre og Solheim red. anm.) ble enige om å bryte denne tradisjonen.»

«…det 21. århundret kommer til å bli preget av religion på en måte det 20. århundret ikke ble. Gud er i ferd med å gjøre comeback.»

Om norsk fredspolitikk:

«En undervurdert styrke i Norges fredspolitikk er at Fremskrittspartiet heller aldri motsatte seg dette engasjementet.»

«...en annen viktig egenskap (ved siden av organisering og utholdenhet) er evnen til å holde ting hemmelig.»

Om «Jaglands ødeleggende ego»:

«Thorbjørn Jagland hadde en farlig tro på at en person uten kunnskaper kan gå inn i et område (Sri Lanka, red. anm) og gjøre en forskjell.»

Om bruk av sms:

«Spørsmålet er hva du skal melde til presidenten i Sør-Sudan nå, ikke om fire timer. Der er sms blitt et veldig nyttig verktøy. Dette er helt sikkert i strid med gjeldende instrukser for arkivering. Men det er effektivt.»

Om utviklingspolitikk:

«Å spørre om utviklingspolitikk virker, er like dumt som å spørre om industribygging eller helsevesen virker. Svaret er: Ja! Selvsagt. Men ikke all utviklingspolitikk virker…»

«Den største myten i utviklingspolitikken er at verden går fra vondt til verre. Realiteten er den stikk motsattt.»

«Venstresidens arvesynd er at man ikke vektlegger økonomisk vekst. Høyresidas arvesynd at man ikke vektlegger at veksten må fordeles og være inkluderende..»

«Der Norge har påvirket mest, er der vi har kombinert de treP-ene politikk, personer og penger. Politiske initiativer er som regel viktigere enn penger…. I åra framover bør i tenker mer på denne måten i utviklingspolitikken.»

Om nødlandingen i Malakal i Sør-Sudan:

«…etterhvert dukket guvernøren opp og tok oss med til byens «fineste» hotell. Litt utpå kvelden løp en stor, feit rotte over gulvet i matsalen under middagen. Jeg lot som om jeg ikke så den, tenkte at det man ikke vet har man heller ikke vondt av. Men Norad-direktør Villa Kulild, som var på sin første Afrika-tur, hadde godt syn. Dette endte med at hun og ekspedisjonssjef Aud Marit Wiig delte seng den natta…»

Om å bli sparket som statsråd:

«Det er ethvert menneskes drøm om å delta i sin egen begravelse, fordi man får så mange gode ord….At jeg skulle bli sparket uten noe forvarsel og uten at noen mente at jeg hadde gjort en dårlig jobb, hadde rett og slett ikke falt meg inn. Det hender at skilsmisser ender med forsoning. Hvorvidt det er mulig i dette tilfellet, vil bare framtida vise.»

 

Publisert: 04.03.2013

Bistandsaktuelt ønsker å fremme saklig debatt. Alle innlegg må være under fullt navn. Anonyme innlegg vil bli fjernet.

comments powered by Disqus