Når en kopp te blir luksus

Sex i bytte mot en tallerken pommes frites. Så desperat er situasjonen blitt i Nairobis slumområder. Inflasjonen har tatt kvelertak på de fattige.  I Soweto, hvor Margareth Achieng Musumba bor sammen med tre av sine seks barn, starter dagen klokken fem om morgenen.

– Da drikker vi en kopp med varmt vann. Det gir maven ett inntrykk av at den i hvert fall har fått i seg noe, forteller Margareth.

Drømmer om kjøtt

For kenyanerne er det to ting som i alle år har vært faste holdepunkter i hverdagen: Ugali til middag – og en kopp varm chai med sukker og melk. Men for mange er dette nå blitt en luksus de ikke lenger har råd til.

I fjor på denne tiden kostet to kilo sukker 200 shilling. Nå koster én kilo det samme. Maismel har gått opp til 130 shilling per pakke – det er en økning på 50 shilling.

– Vi har ikke råd, sier seksbarnsmoren Margareth. – Det blir til at vi spiser havregrøt fordi det er billigere. Kjøtt kan vi bare drømme om.

– Vi kjenner av og til lukta når naboen tilbereder kjøtt, skyter datteren Florence inn.

Strøjobber

For familien på syv er regnskapet like enkelt som det er komplisert. Mor har to hovedinntektskilder:

Klesvask for de mer bemidlede i middelklassen. Utgifter til vann og såpe trekkes fra inntekten på 200 shilling per gang.

Salg av hjemmelagede samosa. Selges hele porsjonen gir det en inntjening på 200 shilling. Utgifter til ingrediensene trekkes fra.

Andre utgifter i husholdningen er parafin, olje til å lage mat i – og husleie. Også den har økt de siste månedene.

– Vi lever fra hånd til munn. Det er tøffe tider, forteller Margareth.

Regnskapet går simpelthen ikke opp, noe som er ensbetydende med at flere måltider må kuttes ut.

For to måneder siden valgte mannen  til Margareth å dra sin kos. Hvor han er, aner hun ikke, det eneste som er klart er at familien ble en stadig større byrde.

Det er også en konsekvens av  inflasjonen og økte matpriser. – Situasjonen er blitt svært vanskelig for mange og det er ikke uvanlig å overleve på ett måltid – eller mindre om dagen, sier sosialarbeider i Maisha Mema, Florence Kibicho. Organisasjonen driver blant annet et program for skolebarn i slumområdet Soweto.

Matvareprisene har også gjort at middelklassen snur litt mer på shillingen. Dermed blir det mindre klesvask på dagarbeiderne – det blir simpelthen færre jobber som handler om å gjøre livet behageligere for andre.

Prostitusjon

– Det fører mange ut i prostitusjon, de føler de ikke har noe annet valg. 10 shilling, 50 shilling eller en tallerken pommes frites er betalingen, sier Florence Kibicho.

Margareth har foreløpig sluppet å selge kroppen sin, men hun innrømmer at hver eneste dag er en hard kamp for å i det hele tatt klare å skaffe noe mat til barna.

– Jeg tenker ikke på framtiden. Hver dag har man nok med seg selv, sier hun.

Venter på kvelden

Klokken har rundet 12 på formiddagen. Solen steker og gjør eimen av søppellukt og kloakk markant. Rett utenfor det spartanske rommet familien leier, er Margareth i gang med dagens arbeidsøkt. En stor haug med skitne klær ligger i en haug. Alt skal skrubbes for hånd.

– Jeg lærer datteren min hvordan dette skal gjøres, sier Margareth.

Mange gjør som henne. Barna må trå til der de kan for at familien skal ha noe å spise. Mange dropper ut av skolen. Som sosialarbeiderne sier; Det skal mye til å holde på motivasjonen når maven skriker av sult. ]