Kina ombord

På overtid ble resultatdokumentet, Busan Partnership Document, forhandlet fram og presentert for 2500 delegater på Det fjerde høynivåmøtet om bistandseffektivitet i Busan, Sør-Korea. Det var et passende sted. For femti år siden var byen fattig, utbombet og landet var den største mottakeren av bistand fra USA.

- Da jeg var barn var Korea blant de fattigste i verden, sier landets president Myung-Bak Lee.

Nå er Korea blitt bistandsgiver og høyblokkene vokser i takt med økonomien.

- Innen 2015 vil vi doble vår bistand til 2,2 milliarder dollar i året, sier presidenten.

Trenger India og Kina 

Håpet til Norge og andre etablerte givere var at nye givere som Kina, India og Brasil skulle slutte seg til et felles dokument, og dermed speile maktforskyvningen i verden.  Nye givere bidrar med rundt 11 milliarder dollar i bistand i året.

-  Det er viktig at India og Kina er en del av prosessen med internasjonal bistandssamarbeid. De har mye erfaring å komme med, sier Paul Kagame, president i Rwanda.

- Det er et stort steg framover at Kina er ved samme bord, men det er synd at de ennå ikke er villig til å love å handle ut fra dette dokumentet, sier Antonio Tujan, en av forhandlerne for det sivile samfunn, som for første gang var med i sluttforhandlingene.

- Busan-konferansen er et steg fram. Vi har lært av tidligere erfaringer. Resultatet er over gjennomsnittet. Jeg gir det 6 eller 7 av 10 mulige poeng, sier Kagame til Bistandsaktuelt.

Busan-dokumentet slår fast at bistand " bare er en del av løsningen" og at rollen er som katalysator for å redusere fattigdom, fremme økonomisk vekst og bærekraftig utvikling. Norges miljø- og utviklingsminister Erik Solheim innrømmer at han ikke er så opptatt av hver eneste formulering i sluttdokumentet. Han mener at det aktivistene er opptatt vil ikke være så viktig om noen år.

- Prosessen har vært av stor betydning. Det viktigste med denne konferansen er at den handler om å skape utvikling og ikke bare om å gi  bistand. De nye rammene passer svært godt inn i norsk utviklingspolitikk, sier Solheim.

Dragkamp

Under innspurten hadde forhandlerne problemer på flere områder:

• Hvor ofte og hvordan bistandseffektivitet skal måles?
• Rwanda og Redd Barna ønsket en deadline for at givere skal slutte med bundet bistand - det er bistand der giverland betinger at bistanden skal brukes til å kjøpe varer og tjenester fra giverlandet.
• At givere forplikter seg til å bruke mottakerlandenes egne systemer til for eksempel å distribuere medisiner, i stedet for å bygge opp egne systemer og kanaler for bistand.

De nye spillereglene slår fast at giverlandene skal legge mindre føringer på hvordan utviklingen skjer og handle ut ifra mottakerlandenes egne definerte behof.

Kagame mener dette er viktig for å unngå at den store bistandsindustrien i vesten blir permanent og undergraver staten i utviklingsland.

- Utviklingsland bruker mer tid på å forholde seg til ulike givere enn de bruker på faktisk utviklingsarbeid, sier han.

Verdens største frivillige organisasjoner på bistand mener at de rike landene i OECD-DAC systemet lovet alle disse tingene i Paris for seks år siden og at de i oppløpet til Busan-møtet har vist at de ikke holder det de lover.

- De bruker fokus på nye givere som Kina og flere private aktører til å endre reglene, sier Farida Bena i Oxfam International.

Bundet bistand

Hun viser til at OECD selv har dokumentert at bistandsgivere som bruker egne konsulenter og tjenester i stedet for å sette oppdrag ut på internasjonalt anbud øker prisen på prosjekter med 15 til 30 prosent.

- Dette er penger som kunne ha vært brukt på bedre måte, sier hun.

Under hånden blir det sagt at Japan og Frankrike er problemlandene. Lederen for USAid, Rajiv Shah, menter at 70 prosent av USAs bistand ikke lenger er bundet.

- Mindre bundet bistand er retningen vi ønsker å gå, sier Shah.

I sin tale under åpningen av konferansen sier utenriksminister Hillary Clinton at selv om de ønsker mest mulig ikke-bundet bistand er dette noe USA ikke kan forplikte seg til.

- Vi er avhengig av å knytte deler av budsjettet til kjøp i USA for å få politisk støtte for bistandsbevillingen, sier hun.

Løftebrudd

For å illustrerer at de mener at vestlige givere løper fra sine løfter satte organisasjonen Oxfam og ODA Watch en pyramide med store blokker opp utenfor konferansesenteret. Påskrevet var ulike løfter som ble gitt for seks år siden. Noen av bistandens byggesteiner ble fjernet og hele pyramiden raste sammen.

- En million mennesker i verden ber givere om å lytte til deres behov. Fattige mennesker trenger bistand som virker best for dem, ikke det som virker best for giverne. Giverland må bygge bistand, ikke blokkere det, sier Gregory Adams i Oxfam. Overfor Bistandsaktuelt innrømmer han at "å levere effektiv bistand er politisk vanskelig". Han mener at det er først om et halvt år at det vil være mulig å se om den nye avtalenvirkelige fører til forbedringer.

Innfri løfter til Afrika

Kagame mener det er på tide at vestlige givere innfrir sine løfter til Afrika.

- Men Afrika trenger også å få orden på sakene sine. Vi må ikke tro at andre vil løse våre problemer, sier Kagame.

Kagame tenker at bistand må støtte opp om utviklingen av styringskompetanse i mottakerlandene slik at det blir resultater. Og at givere må slutte seg til det afrikanske land selv prioriterer.

- Dette gir grunn til ettertanke. Vi ønsker ofte at norsk bistand skal fremme verdier som kanskje ikke er det mottakerlandene vil prioritere. Her er mange dilemmaer, sier Solheim. Han understreket at en sterk stat er en forutsetning for at det skjer utvikling i et land.

Noe framgang

Aktivister fra hele verden mener at Busan-dokumentet burde vært tydeligere i omtalen av menneskerettigheter. De kjempet om å få aksept for en rettighetsbasert tilnærming til bistand.

- For å fremme utvikling må det være et sivilt samfunn som går foran og sjekker hva bistanden blir brukt til og hva skattepenger går til. Det er en rettighet og en frihet. Du kan ikke skille mellom å redusere fattigdom, økonomisk vekst og menneskerettigheter, sier Bena.Organisasjonen BetterAid mener de har oppnådd både økt fokus på korrupsjon, og behovet for å styrke rettighetene til det sivile samfunn.

Det har også framgang på en rekke andre fronter.

Tradisjonelle givere slutter seg i økende grad til internasjonale standarder for åpenhet om bistand.

Stater som nylig har opplevde, eller som fortsatt opplever konflikt, fikk gjennomslag for sine synspunkter om at de trenger en ny utgangspunkt -  "new deal". De vil ha fokus på freds- og statsbygging, samtidig som det lages mer realistiske mål enn de nåværende tusenårsmålene for st de skal kunne styre utviklingen videre.

Kvinneorganisasjonene har også fått mer på det internasjonale bistandskartet enn tidligere, selv om de ønsket seg merfokus på rettigheter.

- Først og fremst ønsker vi at kvinner skal være med i alle deler av en utviklingsprosess. At de har demokratisk eierskap til prosessen og er med i formulering av planer. Givere må innfri løftene på dette feltet som de allerede har gitt, sier Roselynn Musa i organisasjonen Femnet.

Dronning Rania av Jordan understreket at "bistand til jenter og kvinner gir best verdi for pengene".

- Klok bistand rettes mot kvinner. De produserer mer enn halvparten av maten i verden. Kvinner er grunnlaget for en bærekraftig framtid. Likevel blir de skjøvet til side og stigmatisert over hele verden, sier dronning Rania.