Tall Bistandsaktuelt har hentet inn fra de ti største hjelpeorganisasjonene viser at Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Strømmestiftelsen, Care Norge, SOS-barnebyer, Leger uten Grenser og Plan Norge, til sammen hadde inntekter på nesten 4,9 milliarder kroner i 2009. Det er en økning på om lag 380 millioner kroner, eller om lag 8,5 prosent, fra året før.

Mye fra staten

Finanskrisen  har dermed i liten grad rammet den norske bistandsbransjen. Noe av forklaringen er at flertallet av de store norske organisasjonene får betydelige deler av inntektene sine fra den norske staten. Nærmere 2,5 milliarder kroner av organisasjonenes samlede inntekter på 4,9 milliarder kroner var overføringer fra det norske bistandsbudsjettet.
Tre store aktører, Kirkens Nødhjelp, Røde Kors og Flyktninghjelpen, la beslag på hele 1,5 milliarder av disse statlige bistandskronene. Men selv om flere av de aller største aktørene i stor grad baserer seg på overføringer fra det offentlige er det betydelige forskjeller på hvordan organisasjonene skaffer seg penger til virksomheten sin. Mens for eksempel Care Norge fikk rundt 80 prosent av sine inntekter fra den norske statskassa (Utenriksdepertamentet og Norad), samlet Plan Norge og SOS-barnebyer inn over 90 prosent av sine inntekter fra norske privatpersoner og bedrifter.

Stabilt

Men heller ikke på det private innsamlingsmarkedet later finanskrisen til å skape store problemer for norske hjelpeorganisasjoner, selv om noen organisasjoner samlet inn noe mindre i fjor enn året før. Totalt sett fikk de største norske bistandsorganisasjonene om lag 1,5 milliarder kroner i støtte fra norske privatpersoner og bedrifter i fjor. Det er om lag 150 millioner kroner mer enn i 2008. Mye av økningen skyldes riktignok at organisasjoner som Plan Norge og SOS-barnebyer hadde gode år også i fjor. Men også organisasjoner som Redd Barna og Norsk Folkehjelp økte sine innsamlingsinntekter i 2009.

 

 

 

 

Norgesmester i kronerulling

SOS-barnebyer er best i Norge til å samle inn penger fra private givere. I fjor hadde organisasjonen 451 millioner kroner i inntekter, 425 millioner kom fra privatpersoner og bedrifter.
– Jeg tror mye av grunnen til at vi står så sterkt i den norske befolkningen er at vi har en veldig tydelig profil: vi hjelper foreldreløse barn og vi bidrar til at barn kan fortsette å bo sammen med familiene sine. Vi legger stor vekt på å knytte en direkte linje mellom giver og mottager, sier Svein Grønnern som er generalsekretær i SOS-barnebyer.
Han viser til at organisasjonens prosjekter er svært konkrete. Pengene går enten til bestemte barn, eller for eksempel til en skolebygning.
– Dette vet våre givere, sier Grønnern. Han leder en organisasjon i medvind. I 2009 hadde SOS-barnebyer inntekter på hele 451 millioner kroner. Det var 76 millioner kroner mer enn året før, tilsvarende hele 20 prosent økning.
– Vi var jo bekymret da finanskrisa slo til, men har ikke merket noe til den. Og vi er selvfølgelig veldig fornøyd med resultatet for 2009, sier Grønnern.

100 000 faddere

I dag har SOS-barnebyer omtrent 100 000 faddere som gir 250 kroner til organisasjonens arbeid hver eneste måned. I tilegg har de om lag 150 000 givere som bidrar med penger med jevne mellom. I fjor var det også om lag 1200 skoler og barnehager som samlet inn penger til organisasjonen. I tillegg er en rekke bedrifter faste støttespillere.
Til sammen gir dette SOS-barnebyer en økonomisk uavhengighet som er svært uvanlig blant norske bistandsorganisasjoner. Av de 451 millionene SOS-barnebyer hadde i inntekter i fjor var kun tre prosent offentlig støtte. Resten ble samlet inn på privatmarkedet. Men også i bistandsbransjen koster det penger å tjene penger. SOS-barnebyer hadde 73 millioner kroner i innsamlingskostnader i fjor.
Generalsekretær Grønnern understreker at det er viktig for organisasjonen å ha stor grad av privat finansiering.
– Det sikrer oss langsiktige inntekter, det viser at vi har bred folkelig forankring og sikrer vår uavhengighet. Vi ønsker ikke å være et underbruk av et departement eller en regjering, men å kunne stå fritt til å arbeide for å nå våre egne, spesielle målsettinger, sier han.
Men selv om Grønnern mener selvstendighet og uavhengighet er viktig, er han kritisk til at SOS-barnebyer kun fikk om lag 13 millioner kroner i støtte fra Norad i fjor.
– Hvorfor får dere ikke mer fra staten?
– Det er flere grunner. Norads penger er bundet opp i eksisterende avtaler, vi hoppet rett og slett litt sent på det offentlige bistandstoget. Dessuten har vi jo tradisjonelt drevet med en form for virksomhet som kanskje ligger nærmere barnevern enn det mange oppfatter som bistand.

Østerrike

SOS-barnebyer er del av paraplyorganisasjonen SOS-Kinderdorf som har sitt hovedkontor i Østerrike. I alt organiserer SOS-Kinderdorf 132 nasjonale organisasjoner med nærmere 32 000 ansatte på verdensbasis.
Den norske organisasjonen er nest største bidragsyter til SOS-barnebyers internasjonale arbeid. Om lag halvparten av det SOS-barnebyer samler inn i Norge, det vil si om lag 225 millioner kroner i fjor, sendes til hovedkontoret i Østerrike før det fordeles videre. Grønnern understreker at dette kun er praktisk ordning, det dreier seg om behovet for oversikt og kontroll.
– Alle pengene som sendes til «poolen» går videre til det konkrete formålet det er samlet inn til. Det blir ingen penger til overs, sier Grønnern.

Offensiv

I dag har 14 prosent av norske husholdninger et giverforhold til SOS-barnebyer. Grønnern ser imidlertid ingen grunn til at man skal si seg fornøyd. Han mener den solide veksten fra de siste årene kan fortsette.
– Vi har en tydelig profil og folk opplever det som veldig meningsfullt å være fadder. Etter min mening bør det være fullt mulig for både oss og andre fadderorganisasjoner å fortsette veksten også i årene som kommer, sier generalsekretæren i SOS-barnebyer. 

 

 

 

Størst for første gang

Flyktninghjelpen er nå Norges største internasjonale hjelpeorganisasjon målt i både inntekter og ansatte. Generalsekretær Elisabeth Rasmusson leder en organisasjon som i fjor hadde samlede driftsinntekter på nesten en milliard kroner, nærmere bestemt 982 millioner kroner. Det er en vekst på om lag 205 millioner kroner, eller 26 prosent, fra året før.
Det er første gang Flyktninghjelpen topper listen over bistandsorganisasjonene som har de største totale driftsinntektene. Det er Rasmusson godt fornøyd med.

Mer ressurser

– Vi er selvfølgelig først og fremst opptatt av å øke kvaliteten på det arbeidet vi gjør. Men jeg er også glad for at vi vokser kvantitativt, det betyr at vi har mer ressurser til å drive det viktige arbeidet vi gjør, sier Rasmusson.
Flyktninghjelpen var i fjor den organisasjonen som fikk aller mest penger fra den norske staten. Hele 579 millioner offentlige bistandskroner ble kanalisert gjennom organisasjonen. Det aller meste av dette stammer fra Utenriksdepartementets budsjett for humanitær bistand. Rasmusson avviser imidlertid bestemt at organisasjonen hun leder er et slags underbruk av UD.
–  Vår uavhengighet er det ingen tvil om. Vi har et utstrakt og godt samarbeid med UD og det er vi glade for. Men i mange saker er vi uenige med norsk politikk, og da sier vi alltid klart og tydelig fra, sier Rasmusson.

Penger fra utlandet

Også internasjonale organisasjoner og institusjoner sponser Flyktninghjelpen med store beløp. I fjor fikk den norske organisasjonen over 400 millioner kroner til sitt arbeid fra blant annet FN-systemet og EU. Ifølge Rasmusson har det vært en bevisst strategi å søke finansiering internasjonalt.
– Vi har posisjonert oss internasjonalt som en troverdig og profesjonell aktør. De som gir oss støtte vet at vi leverer konkrete resultater og de stoler på oss. Vi driver også et utstrakt påvirkningsarbeid internasjonalt. Jeg tror for eksempel ikke det er noen annen norsk organisasjon som har en så sterk posisjon i FN som det Flyktninghjelpen har, sier Rasmusson.
– Dere samler inn lite penger fra privatpersoner her i Norge. Er det riktig å si at Flyktninghjelpen står sterkt i UD, men svakt blant folk flest?
– Ja, det kan man vel si. Vi jobber veldig hardt for å nå gjennom med våre saker og bli bedre kjent, men opplever at det er vanskelig å få gjennomslag i media for mye av det vi gjør. Vi bruker heller ikke mye ressurser på å kjøpe reklame. I dag er det vanskeligere å engasjere folk for flyktninger enn det var for en del år siden. Vårt mål og håp er at flere igjen vil engasjere seg i flyktningsaken.