Norsk fredsbidrag i Haiti får god karakter

Aktivitetene som ble igangsatt med norsk støtte var relevante i forhold til behovene på Haiti og bidro til å supplere bistanden fra andre bistandsgivere på en god måte, konkluderer rapporten. Den norske bistanden omtales som fleksibel og risikovillig.
Rapporten tar for seg norsk støtte i hele perioden 1998-2008, og gir samtidig et innblikk i samspillet mellom Utenriksdepartementet og private norske aktører i utøvelse av norsk freds- og bistandspolitikk. I dette tilfellet er det Kirkens Nødhjelp som har fått boltre seg, på oppdrag fra UD og med finansiering fra norske skattebetalere. I de første sju årene ble mer enn 75 prosent av den norske støtten kanalisert gjennom Kirkens Nødhjelp.

Mye spillerom

Evalueringsteamet er tydelig overrasket over hvor mye spillerom private aktører, organisasjoner så vel som enkeltpersoner, har i den norske fredspolitikken. «Det tette samarbeidet mellom UD og en ikke-statlig organisasjon i gjennomføringsarbeidet var ganske unikt», skriver rapportforfatterne.
 I 1998 ble det etablert et felles team med representanter for Utenriksdepartementet og Kirkens Nødhjelp for å utvikle en norsk Haiti-tilnærming. Mandatet var å skape rom for og oppmuntre til dialog mellom nøkkelaktører i haitisk politikk.
På dette tidspunktet var Haiti preget av politisk kaos, voldshandlinger og handlingslammelse på sentralt nivå. Ambisjonene for den norske fredsbistanden i 1998 var begrensede. Utenriksdepartementet og UDs eksterne apparat hevdet ikke at de skulle bedrive «fredsbygging», men skulle se etter måter å bidra gjennom en åpen dialog og konsultasjoner med en rekke ulike aktører i det haitiske samfunnet. Tilnærmingen skulle hele tiden være forsiktig, langsiktig og lav-nivå.

Fleksibel støtte

«Norges komparative fordel som bistandsgiver var og er fortsatt den spesielle posisjonen man kan ha som en liten, fleksibel og uavhengig bistandsgiver uten tidligere forbindelser med Haiti», heter det i rapporten.
De belgiske forskerne i evalueringsteamet viser til at haitisk politikk befant seg i en fastlåst situasjon da støtten ble påbegynt og at hensikten med bistanden var å bidra til bedre dialog mellom nøkkelaktører. De konkluderer at Norge hadde «betydelig suksess med sine anstrengelser» og at de ulike tiltakene var relevante selv om de ikke inngikk i et større, overordnet «program», i ordets egentlige betydning.

Uformell stil

Evaluererne legger ikke skjul på at de har hatt store metodiske problemer under arbeidet som følge av at den norske fredsinnsatsen har vært preget av enkeltpersoners bekjentskaper og uformelle arbeidsmåte. «Et stort antall viktige beslutninger ble tatt uformelt gjennom udokumenterte møter og/eller diskusjoner undre oppdrag.», fastslår de.
Den  erfarne bistands- og fredsarbeideren Petter Skauen fra Kirkens Nødhjelp sto sentralt i den norske innsatsen. Haiti-teamet, som skulle rapportere til statssekretær Wegger Strømmen, besto i starten av UDs deskansvarlig for Haiti ved Humanitær seksjon og en annen UD-representant. I 1999 ble Skauen inkludert i Haiti-teamet. Kirkens Nødhjelp-veteranen hadde fra før av erfaring fra forsoningsarbeid i Guatemala og Colombia.
Dette tremannsteamet fortsatte å være personlig involvert i dialogarbeidet helt fram til 2005. En annen viktig medspiller var daværende oslobiskop Gunnar Stålsett, den gang generalsekretær i Det Lutherske Verdensforbund.

FN overtok

Ved siden av å bidra i den interne dialogen mellom ulike politiske aktører på Haiti, bidro teamet også til samtaler mellom aktører i Haiti og nabolandet Den dominikanske republikk. Sistnevnte har hatt et stort antall arbeidsinnvandrere fra Haiti, og dette har i perioder ført til gnisninger og uro mellom folkegruppene.
I 2007 ble UDs bistands- og fredsportefølje i Haiti lagt om, og Norge økte sine bidrag til FNs arbeid I landet. Hva gjelder denne bistanden mener rapportforfatterne at en del mindre prosjekter med kortsiktig tidshorisont har vært effektive, mens mer langsiktige og substansielle programmer er blitt hengende etter.
Rapporten «Evaluation of Norwegian support to Peacebuilding in Haiti 1998-2008» er skrevet av et evalueringsteam fra Le Groupe-conseil baastel i Belgia. Teamet har bestått av forskere og konsulenter med ekspertise innenfor blant annet konfliktløsning, menneskerettigheter, ikke-statlige organisasjoner og likestilling.