Oxfam-kritikk av USAs nødhjelp

I rapporten «Band Aids and Beyond» oppsummerer den britiskbaserte organisasjonen erfaringene fra 25 år med katastrofehjelp, med særlig vekt på Etiopia.
«I 1984 ble det satt inn en massiv humanitær operasjon som svar på hungersnøden i Etiopia. Tusener av liv ble reddet. 25 år senere, i en situasjon der tørke blir skremmende vanlig, må vi tenke lenger enn til de tradisjonelle «plaster på såret»-svarene. For Etiopias befolkning er det både mer bærekraftig og det gir mer verdighet å identifisere og takle katastroferisikoen snarere enn bare å vente på at katastrofen rammer», skriver organisasjonen.
Fortsatt er det slik at verdens humanitære svar på tørke og andre katastrofer er dominert av «plaster-bistand», som importert matvarebistand. «Dette sparer liv nå, men bidrar lite til å hjelpe lokalsamfunn med å være bedre forberedt neste gang et sjokk rammer», skriver organisasjonen.  

USA dominerer

Oxfam unnlater heller ikke å peke på den hovedskyldige i saken: 70 prosent av humanitær bistand til Etiopia kommer fra USA. Det meste av denne varebistanden er knyttet opp til betingelser som ikke har noe som helst med utvikling å gjøre, og bidrar til at det koster opp til to dollar av amerikanske skattebetaleres penger å levere én dollar med matvarebistand, skriver organisasjonen.
Det er snevre økonomiske egeninteresser som ligger bak når bistandsgivere satser på såkalt «bundet» matvarebistand: Hensynet til at amerikanske bønder. Den amerikanske Food Aid Convention, som ble etablert i sin opprinnelige form i 1967, gir en klar prioritet til mat produsert i USA framfor å støtte lokal produksjon i mottakerland. Dessuten må nesten all amerikansk matvarebistand kjøpes i USA og 75 prosent må sendes med amerikanske skip. Det er krav fastsatt i amerikansk lov.
Økt avhengighet av hjelp utenfra fordi lokalbefolkningen etter hvert venner seg til å få gratis korn framfor å dyrke mat selv, er en virkning av satsingen på mat innkjøpt i Vesten. Markedssvikt for utviklingslandenes tradisjonelle jordbruk når billig eller gratis korn utkonkurrerer det kornet som dyrkes lokalt, er en annen. Det gir i neste omgang få insentiver for bøndene til å investere eller øke produksjonen på sin egen jord.

3,3 milliarder kroner

I Etiopia var det ifjor rundt seks millioner mennesker som mottok matvarehjelp deler av året, kanskje i seks måneder av gangen, ifølge regjeringen.  En del bistandsgivere vil også inkludere ulike arbeid-for-mat-prosjekter i denne bistanden og mener derfor at tallet på mottakere var omtrent 13-14 millioner.
Det aller meste av matvarehjelpen kommer fra USA, og leveres via blant andre Verdens matvareprogram. I hele perioden 2003-2008 har matvarebistand utgjort om lag 90 prosent av den amerikanske humanitære bistanden til Etiopia. I 2008, som ikke var et spesielt tørkeutsatt år, var verdien av denne amerikanske matvarebistanden hele 561 millioner dollar – tilsvarende 3,3 milliarder kroner. Eksperter på humanitær bistand mener samtidig at dette er en relativt lite effektiv form for bistand.
– Det er ikke til å komme fra at matvarebistand levert som varebistand fra giverlandet er kostbart. Men dette er jo ikke noe den etiopiske regjeringen kan bestemme. Vi må se på hva bistandsgiverne kan tilby, sier den etiopiske statsministerens økonomiske rådgiver Neway Gebreab.

«Fleksibel» bistand

Økonomirådgiveren er nøye med å ikke si noe negativt om den amerikanske bistanden som de siste årene i hovedsak er benyttet som betalingsmiddel i «mat-for-arbeid-prosjekter».
– Slike prosjekter er jo ofte et ledd i å redusere bøndenes sårbarhet, for eksempel utbygging av irrigasjonssystemer, eller et generelt bidrag til bygging av annen infrastruktur, sier han.
Samtidig skryter han av den europeisk bistanden som han karakteriserer som fleksibel. Forskjellen fra den amerikanske er at europeiske land gir en mye større andel i form av kontante penger.
– Dette gir oss en mulighet til enten å utbetale bistanden som penger-for-arbeid eller å kjøpe inn mat innenlands, sier Gebreab.
Rådgiveren mener at dette gir mer fornuftige prioriteringer lokalt og kan snarere fremme enn hemme investeringslysten blant bøndene.

Obama omprioriterer

USAID-sjef i Etiopia, Thomas Staal, er amerikansk bistands ansikt utad i Etiopia. Han er samtidig den som må gå i dialog med lokale partnere og lytte til deres vurdering av behov og ønskede tiltak.
– Amerikansk lovgiving og hensynet til amerikanske bønder gjør at det gis relativt mye mat som andel av amerikansk nødhjelp og at maten fraktes på amerikanske skip. Vi har noe handlingsrom til å kjøpe inn regionalt fra den amerikanske kongressen, men opplever at det ikke allltid er enklere. Dette fordi vi deler ut så store mengder – 500 000 tonn med mat årlig. Så store kvanta er det ikke alltid lett å få kjøpt inn regionalt, sier han.
Selv om han er en lojal embetsmann, klarer han ikke Staal helt å skjule at han godt kunne tenkt seg en annen prioritering av amerikanske bistandsmidler i Etiopia.
– Vi er godt kjent med kritikken mot tradisjonell matvarebistand. Dette er argumenter vi alltid må ha i bakhodet og vi må være forsiktige. Men også matvarebistanden har endret seg – og blitt mer tilpasset lokale forhold. Vår støtte til det etiopiske PSNP-programmet (Productive Safety Net Program, red.anm.) har for eksempel også et element av penger-for- arbeid.
Mens det tidligere har vært vanskelig å få politikerne med på å støtte langsiktig bistand er det nå en mer positiv holdning til dette. Han viser til at Obama-administrasjonen fra og med i år har introdusert en ny og større satsing på matvaresikkerhet og landbruksutvikling i sin bistand.
– Presidenten har bedt om 3,5 milliarder dollar til et globalt matvareinitiativ. Vi er nå i prosess med å vurdere hvilke land, først og fremst i Afrika, som skal nyte godt av denne nye bistandssatsingen, sier Staal.

Lite til forebygging

Oxfams alternativ til tradisjonell matvarebistand er en større satsing på katastrofeforebyggende tiltak i utviklingslandene. Blant slike tiltak er kjøp av mat på lokale markeder, systemer for tidligvarsling av katastrofer, beredskapslagre, etablering av småskala avlingsforsikringsordninger, vannhøsting i form av beskyttede dammer som «fanger» og lagrer regnvann, etablering av irrigasjonssystemer og ulike tiltak for rehabilitering av skadet jordsmonn og utdeling av husdyr.  
I den internasjonale bistandsdebatten mangler det ikke på støtteerklæringer til forebygging, men omfanget av slik bistand i praktisk bruk er likevel minimalt. Av samlet bistand fra OECD-landene i 2007 var det bare 0,14 prosent som gikk til katastrofeforebyggende tiltak.