På sporet av familiens røtter

På 70-tallet, før Sigurd ble født, fikk foreldrene jobb i Kirkens Nødhjelp og bodde i Sør-Sudan i fem år.

– Søsteren min fikk store deler av oppveksten sin i Sør-Sudan, mens min bror hadde sine første leveår der. Som attpåklatt fikk jeg ikke oppleve Sør-Sudan som barn. Men jeg føler likevel jeg kjenner landet, etter utallige samtaler rundt middagsbordet! 

Leserne av Bistandsaktuelts nettside vil kunne følge 26-åringens reise i Sør-Sudan neste år. Reisebrevene kommer i spalten «Utekontoret», en spalte skrevet av bistandsarbeidere og diplomater. 

Som nytilsatt «fredskorpser» hører Moskvil Thorsen hjemme i første katagori. I tillegg har han vært «bistandsbarn», med barneår i Etiopia og Laos.  

Nummer 831

Da beslutningen om å bli fredskorpser var tatt, var det likevel ingen tvil om at Sør-Sudan var drømmedestinasjonen. Og i august fikk Sigurd stempelet som beviser at han er nummer 831 som har fått visum til «verdens nyeste land».

– Endelig er det min tur til å oppleve landet – 26 år etter at resten av familien flyttet derfra, konstaterer han. 

For 26 år siden var det ingen som visste verken hva Facebook, Twitter eller blogg var for noe. Så til tross for at lite er forandret i landsbylivet, er mulighetene for kommunikasjon med omverdenen et bilde på en rivende utvikling – som i hvert fall gjør livet til utenlandske hjelpearbeidere lettere.

– Ja, hvem skulle trodd man kunne twitre herifra, smiler Moskvil Thorsen.

Langt fra Bunnpris

Hva har gjort størst inntrykk, etter et par måneder i Sør-Sudan? 

– Jeg har følt på kroppen hvordan det er å være sulten og hvordan det er å leve i ett område som mangler veiforbindelse store deler av året. Det er to ting man tar for gitt i Norge.  

I sitt første reisebrev til «Utekontoret» forteller Sigurd:

«Sammenlignet med «den ris- og bønnebaserte kantina i Kuron, hvor jeg spiser mine daglige måltider, er selv Bunnpris i Kirkeveien på Majorstua en edel diamant.» 

Han skriver videre: 

«Jeg har likevel lært å sette pris på risen og bønnene jeg får servert to ganger daglig. Årsaken er rett og slett at jeg er takknemlig for at jeg får mat i et område hvor mat ikke handler om matvareutvalg, men om man har mat eller ikke.» 

Alt med det samme

Hovedoppgaven for 26-åringen det neste året, på oppdrag fra Strømmestiftelsen, blir å koordinere byggingen av en yrkesfaglig skole i Kuron Peace Village, men det blir også tid til å reise litt i verdens nyeste land. 

– Jeg har reist til Hileo hvor mine foreldre bodde da de jobbet her. Med et lite kart som pappa hadde sendt til meg, kjempet jeg meg gjennom ulendt terreng i to timer før jeg mest sannsynlig fant fram til ruinene av huset familien min bodde i. Det var en pussig følelse. Jeg hadde for første gang i mitt liv kommet fram til stedet som jeg hadde hørt om hele livet og som forandret mine foreldre, sier Sigurd. ]