NRKs tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen overrasket mange høsten 2006. Da ble det kjent at den kritiske journalisten skulle bli informasjonsrådgiver for en tidligere geriljaleder. Etter fredsavtalen i Sudan året før hadde denne geriljalederen – Salva Kiir – inntatt regjeringskontoret i hovedstaden i Juba, som ny president i Sør-Sudan og visepresident i Sudans samlingsregjering. Det var her Kristiansen skulle bistå Kiir med gode råd om å takle lokal opinion og internasjonale medier, finansiert med demokratimidler av FNs utviklingsprogram.
– Å skifte side var egentlig en enkel sak. Sør-Sudan hadde hatt min personlige sympati i så mange år at jeg følte meg ett med frihetskampen, sier Kristiansen i dag.
Nå gir han sin beretning om livet i den støvete hovedstaden Juba og nærkontakten med Salva Kiir og de andre toppene i det nye Sør-Sudan, landet som mottar mer norsk bistand enn noe annet afrikansk land.

Ukorrupt leder

– I boka «Presidentens mann» deler du ut karakteristikker – både positive og negative – av en rekke enkeltpersoner som du møtte under dine år i Sør-Sudan. En som bare får positiv omtale er presidenten selv, Salva Kiir?
– Det fremgår jo av boka at han i noen politiske saker har trådt feil. Men som person har jeg bare positivt å si om han. Salva Kiir er på mange måter en uoppdaget statsleder i Afrika. En lavmælt mann, men elsket av sitt folk. En ukorrupt leder.  I et kjempestort land med ekstreme utfordringer.
Tross dette holder han nervene under kontroll, understreker Kristiansen.
– Vi må huske hva han står overfor: Oppgaven er å bygge opp et land fra ingenting, mens han skal takle utfordringene fra blant andre al-Bashirs regime i Khartoum, Darfur-konflikten og Herrens motstandshær.

Har blod på hendene

– Samtidig er han vel en som, i kraft av sin SPLA-fortid, har mange liv på samvittigheten? Kan vi stole på at fred og forsoning heller enn militære virkemidler blir løsningene framover?
– Dette var et gjennomgående tema i våre samtaler i de to årene jeg jobbet for ham. Han har blod på hendene, som alle andre militære ledere som har vært med i en krig, og det bør vel også sies: akkurat som Norge også har det når vi driver krig i Afghanistan. Men en som har deltatt i krig i mer enn tjue år, som Salva Kiir, han opplever også verdien av fred sterkere enn andre. Det siste den mannen ønsker er en ny krig. Det samme tror jeg gjelder al-Bashir i Khartoum. Begge innser hvor ødeleggende en ny krig mellom nord og sør vil være.
– Salva poengterer ofte at freden er det største som SPLA og SPLM har erobret. Men han vet også at det kan gå galt. Derfor bygger Sør-Sudan også opp en hær som er sterkere enn SPLA-geriljaen noen gang var under krigen – med bedre trente soldater og mer moderne våpen. Jeg synes det blir feil når vestlige lands ledere omtaler dette som «farlig opprustning», mens de selv bruker ordet «modernisering» når de styrker sine egne hærer.

Kompromisser

– Så du mener vi nå endelig har funnet fram til en rakrygget og ærlig afrikansk statsleder som bare vil sitt folk vel?
– Rakrygget, ja. Moralsk, ja. Samtidig må han jo vokte sitt politiske liv. Han har folk rundt seg han må ta hensyn til. Og det er etniske motsetninger. Han har jo et overordnet behov for å holde seg ved makten. Derfor må han også inngå noen kompromisser som kanskje ikke alltid er i tråd med overordnede mål, men jeg har ikke sett noe svik i den mannen. Heller ikke noe misbruk av penger eller misbruk av makt.
  – Men vi må godta at han ansetter sine egne venner i den nye statsadministrasjonen?
 – Her ligger det noen tradisjoner med røtter fra egen kultur. Hans kontor er fullt av folk fra egen klan og fra samme etniske sammensetning som han selv. Fra de militære årene er jo dette folk som, sett fra hans synsvinkel, har bevist at de er til å stole på. Men han har også skjønt at det å holde seg inne med dinkaer (hans egen etniske gruppe, red.anm.) ikke er nok. Han trenger også nuere, som visepresidenten Riek Machar, blant  annet for å sikre seg deres støtte ved kommende presidentvalg.
– I Norge tenker vi gjerne «begge kjønn må med, alle landsdeler må være representert» – med basis i egalitære nordiske tradisjoner. I disse samfunnene derimot er selve ideen om jevnbyrdighet mellom mennesker en moderne tanke – som har kommet utenfra. Jeg er derfor imponert over at de selv er bevisst sin praksis og tar det opp som et politisk problem. Jeg har også opplevd ved noen anledninger, når familiemedlemmer har ligget an til å bli ansatt, at de selv har konkludert med at det ikke går.

Viktig bistand

– Ikke noe annet land i Afrika har mottatt mer bistand fra Norge de siste årene? Har bistanden bidratt til noe positivt?
– Ja, det har det selvsagt. Barn går på skole og blir vaksinert mot livsfarlige sykdommer. Kvinner har fått brønner så de slipper å gå timevis for å hente vann. Sykehus er blitt bygget. Mange konkrete ting har det blitt noe av. Men så kan man selvsagt spørre: Hva burde en vaksinesprøyte koste – og hva koster den i Sør-Sudan? Blir det unødig dyrt?
– Dessuten er det mange typer bistand. UNDP-pengene, som finansierte min stilling, var ledd i en type bistand som jeg tror er blant de aller viktigste – bistand til godt styresett. Blant annet styrking av fengselsvesen og politi. Men det er også en type bistand som det er veldig vanskelig å måle effekten av. Tilsvarende er Norge tungt inne med rådgivning på oljesektoren, et svært nyttig bidrag. Men det er heller ikke noe som synes og kan fotograferes.

Ran heller en bank!

– Mange vil mene at Sør-Sudan er blitt et kroneksempel på et enormt internasjonalt bistandsbyråkrati som lite makter å få til på bakken?
– Hensikten med flergiverfond og samordning var jo det motsatte, å skape effektiv bistand uten så mange givere, men det har endt med et enormt tungrodd byråkrati. Delvis kan det skyldes at det har vært vanskelig å rekruttere de mest kompetente folkene til en utpost som Juba i Sør-Sudan. Her sitter det uerfarne og inkompetente folk som har tatt med seg alle reglene de nettopp har lært i New York og Washington. Å få penger ut av dette systemet til tiltak for folk flest har vist seg vanskeligere enn å rane en bank!
– FN-organisasjonen som finansierte din stilling – UNDP – var intet unntak?
– UNDP er også en organisasjon med mye innebygget treghet. Kontroll er viktig, derimot er det lite diskusjon om effektivitet og hvilken retning man beveger seg. Så lenge man opptrer korrekt og kontrollerbart i forhold til regelverket, går alt bra. Selv om de ansatte brukte en tredjedel av tida på «personlig administrasjon», var det ingen som protesterte. Den ekstraordinære innsatsen man gjør i jobben kan derimot bli farlig for ens egen karriere. Viser du litt kreativitet for å få gjort ting mer effektivt, vil du raskt få problemer.

Partiets mann

– Du skriver i boka at samlingsregjeringen mellom nord og sør egentlig ikke er noe samarbeid?
– Den fungerer ikke som noen regjering, og beslutningene treffes andre steder. Men den representerer en mulighet for at ministrene fra nord og sør kan treffes og utveksle synspunkter. Når Salva Kiir tar ordet i regjeringsmøter i Khartoum er det i praksis formannen i partiet SPLM som taler, ikke visepresidenten i Sudan. Han tar heller ikke ansvar for hva regjeringen gjør i Darfur.  Tilsvarende vil de øvrige ministrene fra Sør-Sudan også ha en svært begrenset innflytelse over beslutningene i Khartoum.
– Har samlingsregjeringen bidratt til en forsoning?
– Jeg vil heller si at den har bidratt til en felles forståelse av hvordan problemer bør løses. Det har vært den viktigste effekten av samlingsregjeringen. Samtidig er det interessant å se at Salva Kiir og al-Bashir har utviklet en betydelig gjensidig respekt, og legger innsats i å omtale hverandre i positive ordelag.

Vil løsrives

– Er det åpenbart at det går mot en løsrivelse og to nasjoner?
– Dette er jo alle spørsmåls mor i Sudan for tiden! Nord har gjort lite for å sjarmere noen i Sør. Hvilke fordeler har egentlig folk i Sør av å være en del av Sudan? Freden har jo ikke vart så lenge, og alle i Sør har minner om angrep fra Nord gjennom tjue år med krig. De har opplevd blod og helvete fra barnsben av og opp til høy alder! Så når folkeavstemningen kommer, vil folk fra Sør gå for løsrivelse. Faren da består i at Sør vil reise med hele oljebrønnen, og det vil jo ikke Nord  godta.
– I boka omtaler du Sør-Sudan som «starten på et folkestyre»? Hvilke spor er det du har funnet?
– SPLM har hatt noen idealer om å skape en demokratisk stat, en stat som er fri for undertrykkelse, fri for sharia, som tar opp i seg deler av det de har lært av skandinaviske venner. Men samtidig er det jo en statsdannelse som starter helt fra null. Den har en befolkning som aldri har avgitt en stemme eller deltatt i en statsadministrasjon. De mangler erfaringer om viktigheten av innsyn og hvordan politiske prosesser bør gjennomføres, sier Kristiansen.

 

 

 

Tomm Kristiansen: – Haag-domstolen ødela for fred i Uganda

I sin nye bok kritiserer Tomm Kristiansen det internasjonale samfunnets rolle under forhandlingene i Sør-Sudan med den ugandiske opprørsgruppen Lord’s Resistance Army (LRA).
Hovedanklagene går på at Vesten har stått altfor hardt på at LRAs ledere skal stevnes for Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Dette har hindret en fredsløsning, mener Kristiansen.

Katastrofalt

– Den internasjonale straffedomstolen ICC er utvilsomt en viktig internasjonal institusjon, og det er juridisk korrekt å gå etter lederskapet i LRA. Men konsekvensen av det er en politisk og humanitær katastrofe, fastslår den tidligere NRK-korrespondenten.
Han mener at så lenge det henger en arrestordre over hodene på Joseph Kony og andre LRA-ledere, er det urealistisk at de vil komme frivillig ut av skogen i Kongo.
– Tilsvarende virker også arrestordren på al-Bashir til å destabilisere Sudan og true fredsavtalen mellom Nord og Sør. Og det forsøpler forholdet mellom Sudan og FN.
Kristiansen mener ICC allerede har havnet i en situasjon der den i all hovedsak oppfattes som et redskap for Vesten. Han viser til at samtlige av domstolens anklagede så  langt er afrikanere, mens det er ingen amerikanere, europeere eller asiater.
 

Uganda fikk nei

– Det er i denne sammenheng også påfallende at ICC ikke har vært lydhør for noen av de innspillene som har kommet fra Uganda. Landet har foreslått å stille LRAs ledelse for en tradisjonell afrikansk domstol. I en slik domstol vil straff ikke være det sentrale, men synliggjøring av ugjerningene, oppgjør og forsoning. Dette er i tråd med den afrikanske ubuntu-tradisjonen, sier Kristiansen.
Han viser til at Joseph Kony har gitt signaler om at han ville ha vært villig til å stille opp til en rettssak for en slik domstol, men at ICC har avvist det.
– Jeg tror åpenhet for en afrikansk løsning kunne skapt fred i Uganda, sier Kristiansen.
Bistandsaktuelt har intervjuet ham på telefon fra Geneve, der han for tida er kommunikasjonsrådgiver i ACT International, et internasjonalt nettverk som samordner arbeidet til 135 kirkelig baserte bistandsorganisasjoner.