Hopp til innhold

onsdag 03. september 2014Bistandsaktuelt forside

Restaurantgründeren

Hun begynte med en liten kiosk-bod i slummen. Nå eier Joyce Wairimu en restaurant der rundt 1000 mennesker spiser hver eneste dag, og hun er sjef for over 40 ansatte.

babylon

Hardt arbeid er nøkkelen til suksess, mener Joyce Wairimu. Foto: Hege Opseth

-Du må jobbe. Døgnet rundt, fastslår 57-åringen og smiler bredt. Joyce gjør ofte det; smiler bredt.

Vi stopper utenfor Babylon. Støvet legger seg bak bilen. Mopedene tuter. Det er hektisk aktivitet og musikken siver ut fra de åpne vinduene. Det er lunsjtid. Det betyr at de første 400 gjestene skal få servert et varmt måltid. 

– Du må rense flere kyllinger! Rydd av bordet der borte! 

Ordrene flyr. Alle detaljer må stemme når gjestene kommer.

Det går gjetord om restauranten i Eastlands. Folk har kommet fra den andre siden av byen for å spise her. Her er mye plass, musikken høy, veggene kledd i sterke farger med malerier som frisker opp. 

Kanskje er det ikke akkurat museumskunst, men forfriskende for øyet er det. Det er langt fra stilen til byens mer sofistikerte steder. Men det er rent, frodig, maten er god og folk trives. Joyce har klart å skape en atmosfære folk vil ha og som de vil betale for å være en del av.

– Maten er både god og billig. Sånn skal det være, og det er en del av suksessen, konstaterer Joyce.

 Les også: Slummens afroprenører

                 Skoopprøreren

                 Krigsenker med bi-inntekt

                 Framtiden er mobil

Servitørene, kledd i lysrosa uniformer, må holde tempoet oppe under lunsjserveringen. Fast arbeid er attraktivt i dagens Kenya. Latskap kan bli kostbart.

Selv om stadig flere kenyanere tilhører middelklassen og nyter godt av både landets og kontinentets vekst, er det sårbart. Den politiske situasjonen er ustabil. Ingen har glemt det som skjedde under opptøyene i etterkant av presidentvalget i 2007. Da var det mange som mistet alt, mange foretak som måtte stenge dørene. 

Kanskje de rosakledde servitørene løper litt ekstra fort nå som sjefen er på plass. Det er ingen tvil om at Joyce er «the leading lady» her. Like fullt vet alle at de er heldige som har fått seg en jobb som sørger for at familien kan spise seg mette. For Joyce handler det først og fremst om å sikre seg selv, barna og resten av familien. Men hun liker også å skape noe av verdi i det kenyanske samfunnet.

– Veldig mange har fått jobb her. For mange familier er det et være eller ikke være, derfor må jeg sørge for at vi lykkes også i fremtiden, sier Joyce.

Selv må hun ha overoppsyn med alt fra regnskap og inventar til oppvask og innkjøp av ferske kyllinger. Det har vært en lang reise fra livet som bonde og senere kioskeier til å drive egen forretningsvirksomhet i restaurantbransjen.

Vaskehjelpen

Selv har hun kjent på hvordan det er å være lutfattig og hjemløs. Derfor betyr det ekstra mye å kunne holde folk i jobb. For drøyt 20 år siden bodde hun i idylliske Rift Valley sammen med mann og fem barn. De hadde geiter, kyllinger og en frodig åker.

Så ble området rammet av stammekonflikter. «En lokal krig», kaller Joyce det. Familien mistet alt de eide. Nairobi ble neste stopp. Fembarnsmoren hadde ingen steder å bo. 

Redningen ble en kvinne som kom fra samme område som henne selv. En periode bodde de 16 mennesker på ett rom som var tre ganger tre meter stort. Joyce vasket klær for å overleve, og plantet litt mais for å få litt ekstra næring.

– Vi overlevde på et vis, sier hun.

Mikrokreditt

Hun kom etter hvert i kontakt med mikrofinansinstitusjonen Jamii Bora. Etter å ha vasket fremmede menneskers klær i ett og et halvt år hadde hun klart å spare sammen 3500 kenyanske shillings. Med dagens kurs er det rundt 250 kroner. Hun fikk låne det dobbelte.

Sakte men sikkert begynte noe å ta form. Den lille kiosken ble til den første restauranten, i et skurlignende bygg, hvor te, ris og ugali stod på menyen. Et lån ble betalt tilbake, et nytt lån ble tatt opp – hele tiden utvidet Joyce restauranten. Så, etter noen år, rammet tragedien igjen.

– Jeg fikk en telefon. Alt er brent ned, restauranten er borte, var beskjeden jeg fikk. 

Fra alt til ingenting

Kylling, pommes frites og kålsalat står på bordet. Colaen er varm, slik mange i Kenya liker det. Mellom munnfullene kommer resten av historien:

– Jeg kunne jo ikke gi opp! sier Joyce.

Redningen ble andre små foretak hun hadde. Minibussen, en såkalt matatu som fraktet folk frem og tilbake i den kaotiske Nairobi-trafikken blant annet. Familien stod ikke helt på bar bakke. Joyce hadde lært seg regnskap og forretningsdrift. Dessuten hadde hun for lengst skjønt at hun hadde nese for hva som fungerer i markedet og ikke.

– Jeg bestemte meg for å bygge opp alt igjen. Hvem skulle tro det – da jeg startet lånte jeg 7000 shilling. Denne gangen lånte jeg 1,5 millioner. «Babylon» har jeg bygget fra grunnen av, sier Joyce og legger til: – Jeg hadde ingenting. Nå har jeg noe som trygger fremtiden til familien min. Det er det aller viktigste for meg.

– Hvordan er det å holde styr på 40 ansatte?

– Det koster mye med ansatte. Det er kokker, servitører, vaskehjelp. Alle skal følges opp. Vi åpner klokken fire om morgenen og er åpne til midnatt. Kundene skal ikke bare få service, men god service. Du kan jo kalkulere selv hva det koster og krever, sier Joyce.

Glemmer aldri fortiden

Hun legger ikke skjul på at hun er stolt over hva hun har fått til, samtidig som hun understreker at hun aldri vil glemme hvor hun selv kom i fra.

Skal du lykkes må du jobbe hardt. Ingenting kommer gratis. Det betyr nok litt ekstra at dette er min restaurant.

– Har du planer om å trappe ned nå som du nærmer deg 60?

– Når du er fattig og sliter for å overleve, ser du gammel ut. Jeg ser yngre ut enn jeg er. Det er fordi jeg har det bra, sier Joyce. 

Igjen sprekker ansiktet opp i det brede smilet som er blitt varemerket til gründeren. 

– Ja, jeg har det bra! Det er derfor jeg smiler så mye, jeg kan jo ikke la være.

Når vi forlater det som er blitt Joyce’s eget restaurant-imperium har dagen bare så vidt startet for de ansatte. 600 flere gjester er ventet før dørene stenger.

Publisert: 08.03.2013

Bistandsaktuelt ønsker å fremme saklig debatt. Alle innlegg må være under fullt navn. Anonyme innlegg vil bli fjernet.

comments powered by Disqus