– Militære ledere har for dårlige kunnskaper om bistandsarbeid, fastslår han og viser til ulike skrekkeksempler.

I sommer har både tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og andre høytstående norske militære tatt til orde for å samordne norsk sivil hjelpeinnsats og militære oppgaver under én ledelse. Det vil i så fall bety mye sterkere militære føringer på den norske bistanden enn hva tilfellet er i dag.

– Det ville være å gå i helt feil retning. De norske soldatenes ledere er godt drillet på krigsbildet i Afghanistan, men de vet lite om praksis og prinsipper for moderne bistandsarbeid, sier tidligere bistandsrådgiver Hans Dieset.Han advarer mot en bistands­tenkning der en krigførende parts behov for «vennlige omgivelser» blir viktigere enn å bekjempe fattigdom på en effektiv måte. Mens han mener at den norske sivile bistanden til landet kan vise til gode og synlige resultater, har veldig mye av den militære hjelpeinnsatsen vært mislykket.

To år i militærleir

Ingen norsk bistandsarbeider har sittet tettere på det norske militærapparatet i Afghanistan enn nettopp Dieset. Fra oktober 2007 til oktober 2009 tjenestegjorde han som bistandsrådgiver med kontor inne på den norskledede militærbasen PRT Meymaneh. Mens militære sjefer og soldater ble skiftet ut hver sjette måned, holdt han selv stand i nord-Afghanistan i to år.

Dieset, som hadde arbeidet i landet tidligere, var rekruttert av det norske Utenriksdepartementet for å holde oppsyn med den betydelige norske sivile bistanden til denne provinsen. Samtidig fungerte han som et bindeledd mellom de militære og ulike sivile bistandsorganisasjoner som fikk norsk støtte, og han holdt kontakten med lokale afghanske myndigheter. Men oppgaven ble også i noen grad å «rydde» opp etter avgåtte norske kontingentsjefer.

– Det varierte sterkt hvor mye PRT-sjefene forsto av moderne bistandsarbeid, for eksempel prinsipper om «lokalt eierskap» og «bærekraft». Dette er også grunnen til at det ble gjort mye rart i de første årene, særlig i årene før de sivile bistandsrådgiverne kom på plass, sier Dieset.

Søkte om tv og parabol

Noe av det første han opplevde på basen i Meymaneh var å bli møtt av en bunke med søknader fra lokale afghanere om tv og parabolantenner. Søknadene var levert i vakta til den norsklatviske basen og ble oversendt til den nye norske bistandsrådgiveren.

– Foranledningen var at et MOT-team med norske militære hadde delt ut tv-apparater og parabolantenner til landsbyledere i Kohistan-distriktet. Men det var bare noen lokale ledere som hadde fått. Derfor var det mange som mente at de også måtte ha rett til tv og parabol, sier Dieset.Men tv-episoden i Kohistan var likevel ikke et enkelttilfelle. I løpet av de to årene han tjenestegjorde ved den såkalte PRTen (Provincial Reconstruction Team) støtte han stadig på nye eksempler på militær «utviklingsbistand» – finansiert av velvillige, men uerfarne givere.

– Skoler er blitt bygget i stort antall over hele landet, uten samordning med afghanske myndigheter. Det skjedde også i Faryab-provinsen, av de amerikanske styrkene. Skolene ble en hodepine for lokale myndigheter som hadde hatt sine egne utbyggingsplaner. Mange av dem var altfor store, og sto ikke på noen prioriteringslister verken for investering eller drift, sier Dieset.

Uten kulturforståelse

Den tidligere bistandsrådgiveren forteller om militære ledere med manglende kulturforståelse og manglende kunnskap om lokale sivile myndigheter og beslutningsprosesser. Dette mener han var hovedsvakhetene ved PRT-styrkens bistandsinnsats i de første årene i Faryab-provinsen. I et leserinnlegg på Bistandsaktuelts nettsider beskriver den erfarne bistandsarbeideren også andre forsøk fra de militære på å skaffe seg goodwill i lokalbefolkningen:
• I perioden 2006-2007 brukte norske militære over en million kroner på opprustning av det lokale sykehuset i Meymaneh. Sykehuset ble blant annet utstyrt med en vanntank som ga trykk som sprengte vannrør, elektriske installasjoner som overbelastet strømkilden og medisinsk teknisk utstyr med norske bruksanvisninger. Problemene ble en hodepine for lokale helsemyndigheter.
•I samme periode finansierte det norske forsvaret et «kvinnehus» i Meymaneh by. Huset var ment som tilfluktssted for voldsofre. Det ble bygget på ei tomt som to lokale statsansatte ledere var uenige om eierforholdene til. «Kvinnehuset» sto fortsatt tomt i oktober 2009 – tre år etter at det ble bygget.
• I mosképrosjektet investerte det norske forsvaret titusenvis av kroner som skulle benyttes til renovering av moskeer i nærområdet. Midlene ble utbetalt uten klare gjennomførings- eller oppfølgingsplaner. «I ettertid har det vist seg at lite ble brukt til formålet. Ryktene i Faryab tilsa at det meste av midlene ble brukt på mullaens egen bolig samt brudepris for en ny og yngre kone», skriver Dieset.

Overrasket

Han understreker samtidig at eksemplene ligger 2-3 år eller lenger tilbake i tid. Den militære innblandingen i utviklingsarbeid ble betydelig redusert etter at to norske statssekretærer fra Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet besøkte nord-Afghanistan i juni 2007.– Raymond Johansen og Espen Barth-Eide var veldig overrasket over det de så. De militære hadde egentlig ikke midler til utviklingsarbeid, men benyttet såkalt «forced protection»-midler. Det ble da gjort et vedtak i statssekretærutvalget om at midler fra Forsvarsdepartementets budsjett ikke skulle brukes på sivile aktiviteter, forteller Dieset.Senere kom det også retningslinjer for landenes bruk av PRTer i forhold til humanitær bistand, utarbeidet av en arbeidsgruppe hvor ISAF, afghanske myndigheter, FN og hjelpeorganisasjonene var representert.

Ikke alt var kjent

Barth-Eide ønsker på sin side ikke å karakterisere konkrete enkeltprosjekter igangsatt av norske militære som han så i perioden før sommeren 2007. Men statssekretæren bekrefter at det var eksempler på at «entusiaster» blant norske militære hadde igangsatt tiltak uten å kjenne de lokale rammebetingelser og uten å utrede behovene på forhånd. Ifølge ham var ikke alt «i tråd med regjeringens holdninger».

– Det er riktig at det skjedde ting som Forsvarsdepartementet ikke var kjent med, tiltak i en begrenset skala som var generert av norske militære lokalt, som også nok var i strid med Norges hovedtilnærming, sier statssekretæren som i ettertid har gått fra Forsvars- til Utenriksdepartementet.Han understreker samtidig at regjeringen etter dette gjorde en innsats for å tydeliggjøre rollefordelingen overfor både sivile og militære norske aktører. Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har vært enige seg imellom om tilnærmingen. Ifølge Barth-Eide er den norske linjen i tråd med retningslinjer fra de store årlige Afghanistan-konferansene hvor både afghanske myndigheter, FN og ulike giverland er til stede. 

Lokalt eierskap

Flere av de militære som har uttalt seg til media denne sommeren har etterlyst raskere resultater av utviklingstiltak, blant annet i forbindelse med utbedring av infrastruktur. Dette har Dieset stor forståelse for, men han avviser at løsningen kan bestå i å overlate mer av bistandsarbeidet til vestlige menn i uniform. Derimot mener han at norske og internasjonale frivillige organisasjoner kan brukes i større grad.

– Utviklingsbistand er langsiktig arbeid. Det fordrer tålmodighet, god planlegging og lokalkunnskap med et mål om å sikre bærekraftighet og lokalt eierskap. For militært personell som skiftes ut hver sjette måned kan det være vanskelig å få til, fastslår Dieset. 

 

Forsvarsministeren setter foten ned overfor forsvarstopper

USA øverstkommanderende for Afghanistan ønsker seg et utvidet ­sivilt militært samarbeid for å vinne afghanske «hearts and minds». Det gjør også norske forsvarstopper. Men de får de tommelen ned av den norske regjeringen, som snarere går motsatt vei.Regjeringen vurderer å avvikle dagens PRT-modell og skille den sivile delen ut til en frittstående enhet, som så skal jobbe opp mot afghanske myndigheter og FN, opplyser forsvarsminister Grete Faremo til Forsvarets Forum.

Hun forklarer at den militære styrken skal konsentrere seg om trening og opplæring: – Det militære bidraget handler om å lære opp afghanske sikkerhetstyrker slik at de på sikt kan ta ansvaret for egen sikkerhet, og bistå øvrige myndigheter i å bygge et godt og effektivt styresett. Et sterkere skille mellom militært og sivilt bidrag er helt naturlig – og bidrar til ryddighet, sier Faremo.

Også statssekretær Espen Barth Eide i Utenriksdepartementet har ved flere anledninger vist til fordelene ved å skille mellom sivil bistand og militær innsats. – Dette har selvfølgelig sammenheng med hvem som har ekspertise til å gjøre hva. De militære har spesialkompetanse på å sørge for militær trening og kompetansebygging og på bekjempelse av en militær fiende, ikke på skolevesen, sier han.

Norske bistandsorganisasjoner, med Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen i spissen, har på sin side lenge understreket viktigheten av et klart skille. Organisasjonene har blant annet ment at en sammenblanding av militær og sivil innsats vil utgjøre en sikkerhetstrussel for bistandsarbeidere. 

 

– Liten tro på ”hearts and minds”-tenkningen

Barth Eide mener at afghanerne ikke kan kjøpes til å godta våre ideer

Statssekretær i Utenriksdepartementet Espen Barth Eide er enig med tidligere bistandsrådgiver Hans Dieset i at militære bør holde seg langt unna tradisjonelt bistandsarbeid. Samtidig bekrefter han at har sett militær-initierte bistandsprosjekter som var ”i strid med Norges hovedtilnærming”.

GUNNAR ZACHRISEN

–  Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har hele tiden vært omforent  om hvilken linje som skulle gjelde i forhold til rolledelingen mellom norsk sivil og militær innsats i Afghanistan. Tilsvarende har det heller ikke vært noen uenighet om dette på politisk nivå i Norge. Derimot har det i enkelte militære kretser vært et ønske om at militære mer direkte skal kunne benytte norske bistandsmidler, oppsummerer Barth Eide.

Statssekretæren ønsker ingen samordning av sivil og militær innsats under én felles ledelse, men understreker samtidig at regjeringen på ikke har noen ”religiøs” holdning i spørsmålet.

– Vi er for en helhetlig tilnærming og samordning i betydning av at det er en løpende dialog og utveksling av informasjon. Jeg kan for eksempel ikke se noe i veien for at militære innrapporterer om lokale behov de får meldinger om i sin kontakt med lokalbefolkningen, sier han.

Barth-Eide mener det må være et hovedprinsipp at all innsats, enten den er sivil eller militær, skal underlegges de brede politiske føringene og hensynet til afghanske myndigheters egne planer.

–  Norges tilnærming til Afghanistan har hele tiden tatt utgangspunkt i at de militære behovene skal være underordnet de politiske. Punkt én har vært at vi skal bistå afghanske myndigheter med å bygge opp en afghansk stat, punkt to å bistå myndighetene i å trene opp en hær og dernest å bistå i bekjempelse av opprørsstyrker. Det er dette som er den prioriterte rekkefølgen, ikke omvendt, sier han.

Dette er også en del av bakgrunnen for at Norge, i motsetning til for eksempel USA, gjennom flere år har trukket opp et klart skille mellom sivil og militær innsats. I 2007 ble dette ytterligere tydeliggjort med en presisering om at Forsvarsdepartementets midler ikke skulle brukes på utviklingsbistand.

Statssekretæren sier at han generelt har liten tro på en ”hearts and minds”-tenkning for Afghanistan.

–   Internasjonal forskning tyder på at ”hurtigvirkende” militærdrevet bistand ofte har begrenset effekt – og til og med kan virke mot sin hensikt. Dessuten mener jeg at hele tanken om at man kan få en befolkning til å konvertere til våre synspunkter gjennom å bygge skoler og sykehus, virker overforenklet, sier han.

Ifølge Barth-Eide er den norske linjen i tråd med retningslinjene fra de store årlige Afghanistan-konferansene hvor både afghanske myndigheter, FN og ulike giverland er til stede.

– Vår holdning i dette spørsmålet har selvfølgelig også sammenheng med hvem som har ekspertise til å gjøre hva. De militære har spesialkompetanse på å sørge for militær trening og kompetansebygging og på bekjempelse av en militær fiende, ikke på skolevesen, sier han.

Statssekretær i Utenriksdepartementet Espen Barth Eide bekrefter at han i 2007 og årene før dette var på ulike besøk i Afghanistan, hvor han også ble kjent med militær-initierte utviklingsprosjekter.

–  Det er riktig at det skjedde ting som Forsvarsdepartementet ikke var kjent med på forhånd, tiltak i en begrenset skala som var generert av norske militære lokalt. Noe av dette var nok i strid med hovedtilnærmingen vi ønsket fra norsk side, sier Barth Eide.

Han beskriver dette som prosjekter som var initiert av noen utålmodige norske militære, uten at det var gjort utredninger om behov og rammebetingelser.

– Når man tar initiativ til å bygge et kjøkken på et sykehus før man sjekker om dette er i tråd med de kulturelle tradisjonene, er det et typisk eksempel på noe som ikke er i tråd med vanlig bistandstenkning. Hvis den afghanske tradisjonen er at pasientene har med seg pårørende som lager mat, så er det kanskje ikke kjøkkenet så viktig – i hvert fall ikke for pasientene. Jeg tror dette er noe som en erfaren bistandsarbeider ville tenkt på umiddelbart, sier Barth Eide.