Ellen topper tavle-nyhetene

Det er lørdag formiddag på Tubman Boulevard i Monrovia, en av de mest trafikkerte hovedgatene i Liberias hovedstad. Det nærmer seg presidentvalg, og lyden av partienes valgkampparader høres i det fjerne. I veikanten står en stor, utstrukket tavle med håndskrevede nyheter, akkompagnert av tegn, avisutklipp og utklippede bilder. Forbipasserende stopper stadig opp – selgere, biler, motorsyklister, skoleelever, kvinner og menn. Med finurlig og tydelig skrift informerer tavlen om nasjonale og internasjonale nyheter. Utviklingen i Libya, nyheten om at en sentral politiker kan ha vært involvert i et drap - det er mange og dramatiske ting å melde om. Men i dag handler alt om fredsprisen!

– Jeg stopper opp her stort sett hver dag, til eller på vei fra skolen. Her får jeg lettlest informasjon om hva som skjer i landet vårt, sier den 18 år gamle skoleeleven Geoff Sow, en av flere som står rundt tavlen i solsteiken og leser denne formiddagen.

Motorsyklisten Jeffrey Gondah (36) skyter inn: - Kom hit om du vil ha sannheten om Liberia. Dette kan du stole på. Jeg vet at det ligger mye arbeid bak hver eneste setning, konstaterer han.

Dette er ”Daily Talk”. En enkel tavle som New York Times allerede i 2006 erklærte som Monrovias mest leste nyhetsmedium. I dag står den som kroneksempelet på ekte grasrotjournalistikk.

Jobber for retten til informasjon

– Jeg spør ikke om å få noe tilbake. Jeg vil bare at folk skal bli informert, sier mannen bak den noe uvanlige tavlen, Alfred J. Sirleaf.

Også i dag har han brukt de tidlige morgentimene i det lille «huset» bak Daily Talks tavle, for å kunne servere byen med siste nytt før solen står opp. Siden mai 2000 har Daily Talk vært Sirleafs lidenskap og kall. Han beskriver seg selv som en kreativ og innovativ mann, ”som ser ting som ingen andre ser”.

Ideen til en mer tilpasset informasjonskanal fikk han under Liberias brutale borgerkrig, som etter 13 år tok slutt i 2005.

– Noe av bakgrunnen for krigen var feilinformasjon og mangel på informasjon. Jeg så behovet for å hjelpe de sårbare. De som ikke har råd til aviser, TV og andre mediekanaler. Jeg så at folk ville bli informert om hva som faktisk foregikk i landet, forteller Sirleaf.

Han hadde selv avsluttet sine studier i kommunikasjon og journalistikk, og gikk lenge og grublet hvordan man kunne lage noe som alle hadde tilgang på, noe som var så «på bakken» som mulig.

– Folk trodde jeg var gal. Det var vanskelig å overbevise folk om at man kan lage en avis med på liten tavle. Til slutt tok jeg bare sjansen, uten sponsorer eller støtte. Jeg begynte i det små, og etter hvert kom responsen. Folk forstod, de stoppet opp foran tavla, fortsetter han.

Ble arrestert
Oppstarten av Daily Talk var imidlertid ikke smertefri. Sirleafs prosjekt ble raskt oppdaget av landets politiske ledelse. Charles Taylor, en av Afrikas mest kjente krigsherrer var president på denne tiden. Han er stilt for retten i Haag siktet for forbrytelser mot menneskeheten. I tillegg delte Daily Talk-gründeren etternavn med Ellen Johnson Sirleaf, en tydelig opposisjonsfigur under krigen og Liberias nye president da krigen tok slutt. Da han publiserte kritikk av Taylors blodige regime, ble tavlen ødelagt av regjeringssoldater og Sirleaf havnet i fengsel en kort periode. Først i 2005, en uke før Liberias første demokratiske presidentvalg etter borgerkrigen, fikk Sirleaf hjelp til å starte opp igjen.

– Jeg ville ikke gi opp. Jeg så et behov, noe essensielt som manglet. Behovet er der fortsatt. Liberia ble totalt ødelagt under krigen, og vi trenger lang tid til å bygges opp igjen. Daily Talk er mitt bidrag til den lange veien til demokrati, sier han.

Også for analfabeter

Daily Talk utviklet raskt et karakteristisk format og en egen skrivestil. Nyhetssakene er korte, for at mest mulig skal få plass og flest mulig får lyst til å lese. Sirleaf bruker også lokale slang-uttrykk. Vi leser om «yo-yo» (krangel, diskusjon) og «cha-kla» (=kollaps) og «we country», som betyr «our country».

Noe av det mest karakteristiske med Daily Talk er nok likevel at også analfabeter skal kunne forstå det. 44 prosent av Liberias befolkning kan fortsatt ikke lese og skrive, og Sirleaf bruker derfor bilder og symboler som folk kjenner igjen. Blant annet tegner han en blå hjelm for å vise at det er snakk om FN, en hjulkapsel når han snakker om president Ellen Johnson Sirleaf, og et gevær når Charles Taylor nevnes.

Å skrive med kritt er også et strategisk valg fra Sirleafs side:

– Med kritt kan man også redigere innholdet, derfor er det genialt, synes jeg. Og poenget er at folk kunne bli med i denne prosessen. En utfordring er at jeg ikke må være fiendtlig, når folk kan viske ut hva jeg har skrevet. Men jeg holder en nøytral profil, mitt mål er å spre informasjon. Åpenhet for god politisk debatt er fortsatt et nytt begrep for oss. Sånn som nå under valget.

De siste årene har Sirleaf fått noe finansiering fra støttespillere i Storbritannia og USA, samt jevnlig støtte fra vanlige liberianere. Han har dermed fått ansette tre deltidsjournalister. De er viktige «informasjonssamlere», sammen med et lite team med frivillige som også hjelper til. Sirleaf trykker aldri en nyhet før han har fått samme informasjon fra minst to av sine hjelpere.  

Valgkamp

11. oktober er det klart for Liberias andre presidentvalg siden borgerkrigens slutt, et valg det knyttes stor spenning til blant befolkningen. Liberias demokrati er sårbart, og preges sterkt av ødeleggelsene fra borgerkrigen. Dårlig infrastruktur, høy arbeidsledighet, korrupsjon og store mangler i utdanningssektoren er noen av sakene president Ellen Johnson Sirleaf har prøvd å rydde opp i. Med slagord som ”Six years is not enough” og ”Let us finish our work” stiller Afrikas eneste kvinnelige president, også kalt ”The Iron Woman”, igjen til valg - sammen med 15 andre presidentkandidater. Sirleaf og hans hjelpere har nok å henge i med.

– Dette valget markerer et vendepunkt i vår historie. Vi er nødt til å få med alle kandidatenes synspunkter på trykk, sier Sireaf.

Mens vi står og snakker i solsteiken, høres ropene fra tilhengere av Liberty Party stormer forbi, mens en stor banner med president Ellen Johnson Sirleaf pryder veikanten på andre siden. Både Liberty Party og Congress for Democratic Change, med den tidligere Chelsea-fotballspilleren George Weah som visekandidat, regnes som de største opposisjonspartiene.

– Jeg er ikke sikker på hva jeg skal stemme selv enda, faktisk. Akkurat nå må jeg være nøytral. Det er viktig. Jeg er kommunikatoren, sier Sirleaf.