- Ingen fred uten veier

Etter flere tiår i frontlinjene i Sudan kan den nå 75 år gamle biskop Paride Taban følge verdens yngste land på den kronglete veien mot å bli en fungerende stat. For bare få uker siden fikk han en telefon fra FN-sjefen i Sudan, Hilde Frafjord Johnson. Den pensjonerte biskopen ble bedt om å megle da det brøt ut uroligheter i delstaten Jonglei. Kvegtyveri utløste en drapsorigie som kostet over 600 mennesker livet. Situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll.

Paride Taban, som ble hentet i helikopter, var sentral for å roe gemyttene. – Vi fikk satt opp en buffersone som stoppet de som ville hevne seg, forteller han.

Sør-Sudan har få asfalterte og fremkommelige veier – og når kampene brøt ut var helikopter eneste måten å ta seg frem på. Der andre snakker om statsbygging i departementer og opplæring av politi, mener Paride Taban at veier er nøkkelen til utvikling.

– Menneskene i Jonglei beskrev livet som å bo i et svart hull. Vi kom for å forhandle med aktørene – men det var ingen veier de kunne ta seg frem på! Skal man bygge en stat må man ha kontakt mellom de forskjellige nivåene i samfunnet – og for å få det til må man ha veier. Mange steder i Sør-Sudan er det som det var i steinalderen, sier Paride Taban.

Gjennom et langt liv har han kjempet for sine sognebarns rettigheter. – Han har gitt en stemme til de stemmeløse, beskriver de som kjenner han.

Lysende eksempel

Kampen for et fritt Sør-Sudan har kostet ham fengselsopphold, tortur, fattigdom og forsakelser. For mange norske Sudan-kjennere er han en legende – og over hundre av dem møtte opp for å hedre ham da han i forrige uke ble tildelt Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelps-pris.

- Paride er et lysende eksempel på praktisk nestekjærlighet og stort engasjement for de mest marginaliserte, sier generalsekretær i Strømmestiftelsen, Øyvind Aadland, i begrunnelsen for prisutdelingen.

For hovedpersonen har det vært stort å følge overgangen til frigjøringsdagen niende juli i år. Men han advarer de som tror Sør-Sudan er klar til å stå på egne ben.

- Vi er en ung nasjon som bare så vidt kryper. Vi trenger mye oppmerksomhet og oppfølging i årene som kommer, sier biskop Paride til Bistandsaktuelt.

Stemme for de stemmeløse

At alderen begynner å sige på er ingen hindring for den katolske kirkes sterke mann i Sør-Sudan. Dagen starter med en times joggetur klokken halv fem, på besøk i Norge er kontakten med felt tett – innimellom møter med bidragsytere. Krigen er kanskje slutt, men Paride er like opptatt av at hans landsmenn, de fattige på landsbygda har en stemme som fortsatt trenger å bli hørt av verdenssamfunnet.

Gjennom Kuron – fredslandsbyen – har han satt i gang ett prosjekt han håper vil bli en spire som kan spre seg over hele landet. Gjennom skoler, helsetilbud og utvikling i landbruket håper han at fredsprosjektet skal vise vei for et liv med forsoning og samhold - også andre steder. For kampen for en velfungerende stat har bare så vidt begynt.

- Under krigen, når det var en krisesituasjon var det lettere å få penger. I fredstid er det langt vanskeligere – fordi da handler det om utviklingsarbeid, kommenterer Paride som mener at giverne er langt mer tilbakeholdne med å åpne lommeboka nå.

- Hvordan ser du på Sør-Sudans fremtid?

- Du vet, jeg er alltid optimistisk, humrer den tidligere biskopen og tar et blikk tilbake til tiden hvor landet var herjet av borgerkrig.

Grunnmur av kuler og krutt

Da bombene fra regimet i Khartoum falt tett over landsbyene i sør, gikk han ut og plukket restene av det som falt fra himmelen og spredte lemlestelse og død. I et lutfattig område kan alt brukes - selv bombe og kulerester.

- De sterkeste strukturene jeg har bygget på klasserom, er de som har biter fra bombene i seg. Ingenting er umulig, det er bare vanskelig, sier han og fortsetter:

- Darfur, Kordofan, Abyei – det er mange problemområder og Khartoum-regimet vil forsøke å provosere og dra Sør-Sudan inn i konfliktene. De har ikke gitt opp.

Som kirkens mann tror han på dialog og samtale med fienden. Filosofien gav ham i krigsårene venner i de fleste leirene – måten han valgte å se mennesket, ikke religion eller etnisitet gav ham tyngde. Og nå tror han at de vonde årene gir søringene en erfaring som kan være til hjelp også i andre konfliktområder.

- Vi har erfaring med krig, vi har erfart store tap og død. Jeg tror Sør-Sudan gjennom samtaler kan være en budbringer for fred, sier Paride Taban.

Pengebruk

Hvorvidt det kan være en trussel for det nye landet at det kommer inn for mye penger er han forsiktig å uttale seg om. Men han sier at en vei bygget gjennom det multilaterale systemet vil være fire ganger så dyr som han selv kunne levert for.

- Du vet, kirken har ikke mange penger, den har ikke råd til store konferanser eller dyre hoteller. Når jeg er i felt slår jeg opp teltet mitt og jobber derifra.

- Mener du det er for mye sløsing med penger?

- Det er systemet som er slik, sier biskop Paride med et glimt i øye. Mer vil han ikke si om saken. Mest av alt vil han snakke om fred og forsoning.

- Tror du det er fare for at Sør-Sudan kan ende i en borgerkrig igjen?

- Kirken er vårt håp for fred. Det er og vil være mange forsøk på å sette fyr på konflikter. Men det som skjer kan ikke løses med vold. Ingen kan vinne en krig.

Sier fredskjempen fra Sør-Sudan. Nå vil han tilbake til hjemlandet og sitt fredsprosjekt – på grasrota.