Med støtte fra norsk bistand ruster lokalbefolkningen og kongolesiske miljøorganisasjoner til kamp mot motorsagenes ødeleggende egenskaper. De hensynsløse hogstselskapene skal stoppes.
– Det er mye mindre skog nå enn da vi var små, forteller pygmeen Musalaba.
– Trærne gir oss mat. Når de kutter dem ned med maskin så er det ikke lenger mat å få fra trærne, påpeker Musungu.
De tre eldre mennene sier at det er «de store mennene fra Goma og Bukavu» som utnytter skogen.
– De lokale sjefene gir bort våre områder. Vi får ikke gevinsten når de tar trærne. Gudene forsvinner fra disse stedene, sier Musalaba.

Veier gir mer hogst

En rapport utarbeidet av South African Intitute of International Affairs, støttet av det norske Utenriksdepartementet, viser at storhogsten i DR Kongo hittil har vært begrenset av dårlige veier.
Men nå er kinesiske entreprenører i gang med å forbedre veinettet. Det er nå gode veier fra Kisangani ved Kongofloden til grensebyene Beni og Bunia. Bedre veier er «den største trusselen for skogen… den vil tilrettelegge for mer intens industriell hogst og åpne markedene for trekullproduksjon», heter det i rapporten.
Langs den nyasfalterte hovedveien sør i Orientaleprovinsen ser vi at ødeleggelsen av skogen foregår helt åpenlyst. Det er selve næringsveien for innbyggerne her.  Store hvite sekker med trekull står stablet utenfor hyttene og landsbyene som grenser til hovedveien.  De skal hentes for salg i byene lenger sør.  80 prosent av alle husholdninger i landet bruker enten ved eller trekull til matlaging.
– Den andre befolkningen lurer oss. De tar jord fra oss hele tiden. Det beste hadde vært om de andre hadde sluttet å hogge ned skogen, og heller tatt vare på den, sier skogfolkets menn.
Alupiany Musungu, sier han ble født det året det var mye honning i trærne. 45 år senere har mange av trærne forsvunnet. Han lever på frontlinjen i krigen om DR Kongos mektige skoger – verdens nest største regnskogsområde.
Det er «skogfolket», pygmeene, som formidler historien til de dype skogene. Vi møter Alupiany Musungu, Malabo Amboko og Jerome Musalaba. De bor i forskjellige landsbyer i utkanten av skogene øst i DR Kongo. De har valgt å bosette seg ikke for langt fra helsesenteret i Eringeti og hovedveien nord-sør. I stedet for å flytte på seg til stadighet, dyrker de nå mer mat. Krigene i denne delen av landet gjorde at det var farlig for dem å oppholde seg dypt inne i skogen.
– Det er blitt tryggere, men fortsatt er det banditter som stjeler alt fra oss der inn, sier Amboko.
Dessuten er det færre trær og færre dyr i skogsområdene som pygmeene anser som sine. Slik har utviklingen vært gjennom flere år.

Kartlegging

For å ha bevis og juridisk grunnlag for å hevde bruksretten til skogområdene er pygmegruppene med i et prosjekt drevet av det norske Regnskogsfondets partner i det østlige Kongo, Reseau CREF. Det begynner med diskusjoner med lokalbefolkningen om lovene, om farene som finnes og hvordan de på lovlig vis kan hevde sine rettigheter.
En del av arbeidet går ut på å lage et kart der lokalbefolkningen selv viser hvor de bor. De får undervisning i hvordan man lager kart og bruker en GPS. De begynner med å lage oversikt over bostedene. Senere utvider de det til å vise dyrket mark, hvor de sanker honning, hvor de jakter eller fisker og hvor gravstedene og de hellige områdene er.
Det første kartet tegnes på bakken. Hele landsbyen kommer da for å se og inviteres til å komme med tilleggsopplysninger og korrigeringer. Først etter det blir det tegnet på et ark.
– Det er viktig å vise at her skal vi være, men ikke der, sier Amboko.

Kartlegging

Denne formen for deltagende kartlegging er med på å legge grunnlaget for videre planer for skogforvaltningen i DR Kongo.
– Vårt første prioritet er å vokte skogen og kjempe for rettighetene til de som bor der, sier generalsekretær Alphonse Muhindo Valivambene i Reseau CREF til Bistandsaktuelt.
Kartleggingen har gjort at miljøvennlige deler av myndighetsapparatet trekker på organisasjonene i arbeidet med å utforme forvaltningsplaner og lover.  Noen mener det er starten på et enestående samarbeid mellom sentrale myndigheter og sivile organisasjoner.
– Staten gir oss mandat i forhold til det vi leverer. De tar ikke avgjørelser før de har spurt oss, men vår hovedoppgave er å tale lokalbefolkningens sak, sier Valivambene.  Reseau CREF er blitt spurt av guvernøren i Nord-Kivu-provinsen om å velge ut de viktigste nasjonale lovene som bør anvendes på provinsnivå.
Samme dag som vi treffer generalsekretæren har han hatt møte med et av de store trelastfirmaene i byen Beni, ENRA.  Sagbruket har store konsesjoner for hogst i Orientaleprovinsen. Der har Reseau CREF gjort en kartlegging på bakgrunn av en del konflikter.
– ENRA har sagt seg villig til å gi fra seg 30 000 hektar skog som er viktig for lokalbefolkningen, mot at staten gir dem andre områder, forteller Valivambene.

Skog- og klimaplan

Nylig utarbeidet DR Kongo en oppsiktsvekkende ambisiøs skog- og klimaplan som ble lagt fram for FN og Verdensbankens  to ulike initiativ: FNs program for reduksjon av klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD) og  Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility.
På den positive siden trekkes det fram at den nye planen er ambisiøs og styrket i forhold til kravet om åpenhet, bred deltagelse i prosesser og skogfolkets rettigheter. Regnskogsfondet, andre internasjonale og kongolesiske organisasjoner reagerer derimot kraftig mot at et forslag fra konsulentfirmaet McKinsey, som er tatt med i rapporten, åpner for å dele ut nye hogsttillatelser på opptil 100 000 kvadratkilometer eller 10 millioner hektar. Det åpner også for plantasjer og kvegdrift.
– Dette er en pågående strid mellom oss og staten, sier Valivambene.
Etter krav fra Verdensbanken innførte myndighetene midlertidig stans i utdeling av nye hogstkonsesjoner i 2002. Til tross for forbudet har myndighetene fortsatt å gi tillatelser til hogst, uten at Verdensbanken har reagert.
– Vi tror at verken staten eller lokalbefolkningen får mye ut av kommersiell storhogst. Det er for lett å smugle trelast ut av landet. Vi vil at stansen i hogst skal fornyes for 10 nye år. mens vi får bedre kontroll over situasjonen her i landet, sier Valivambene.

Frykter økt hogst

Allerede i dag er det fem store utenlandske selskaper som har hogstkonsesjoner på nesten åtte millioner hektar.
Kongos skog- og klimaplan er blitt godkjent av FN og Verdensbanken, med noen kritiske bemerkninger, blant annet om nye hogstkonsesjoner. Det betyr at DR Kongo nå kan få økonomisk støtte til klima- og skogtiltak.
Lederen for Afrikaavdelingen i Regnskogfondet, Anne Martinussen, mener at å tillate hogst i store områder ikke er i samsvar med formålet som er å bevare skog for å hindre utslipp av klimagasser fra avskoging.
– Vi frykter konsekvensene siden planen er godkjent uten at avsnittene om hogstkonsesjonene er fjernet. Vi vet ikke om kongolesiske myndigheter vil ta hensyn til de kritiske bemerkningene, og mener det er avgjørende at givere har sanksjonsmuligheter dersom nye hogstkonsesjoner blir gitt, sier Martinussen.

 

Ønsker mer målrettet norsk innsats

Regnskogfondet etterlyser mer målrettet skoginnsats fra den norske regjeringen i DR Kongo. 
Hittil har regjeringen trukket fram det norske bidraget på 500 millioner kroner til etableringen av Kongobassengfondet  (Congo Basin Forest Fund, CBFF), sammen med Storbritannia.  Kongobassenget er verdens nest største regnskogområde og strekker seg over seks land i Sentral-Afrika. Gjennom den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) skal fondet bidra til vern og bærekraftig forvaltning av Kongobassengets skogområder. I 2009 støttet fondet 14 prosjekter i regionen. Fondet har hatt store oppstartsvansker og det har tatt tid for å komme i gang med prosjekter.
– Det haster med å gjøre noe i DR Kongo, og Norge bør ta skikkelig ansvar. Vi bør inngå en bilateral avtale med Kongo på samme måte som vi har gjort med det vesle landet Guyana. Med forholdsvis små midler vil Norge kunne gjøre en kjempestor forskjell, sier Anne Martinussen i Regnskogfondet.