Skuffelse for skogen

Forhandlingene om regnskogsbevaring har på flere områder tatt skritt i feil retning, sier Lars Løvold, daglig leder i Regnskogfondet. 

Forrige helg, et døgn på overtid, ble årets runde med klimaforhandlinger avsluttet i Durban i Sør-Afrika. Her sto også Norges hjertesak, bevaring av regnskog, på dagsordenen. Et av de viktigste spørsmålene som ble tatt opp var hvor pengene til skogbevaring skal komme fra. Mange av de rike landene har kjempet for at skogbevaring skal bli en del av et fremtidig kvotemarked for karbon, slik at blant annet private selskaper kan kjøpe utslippstillatelser ved å betale for redusert avskoging. I Durban ble landene enige om at dette kan skje i fremtiden. Det er helt uansvarlig, mener Regnskogfondet.

– Når viljen til å redusere utslipp i nord er så svak som den er i dag, og forpliktelsene som ligger på bordet er så lave, er det helt avgjørende at skogtiltak kommer i tillegg til utslippsreduksjoner i nord, sier Løvold.

Karbon-cowboyer

Regnskogfondet frykter samtidig at avgjørelsen kan føre til at såkalte karbon-cowboyer fra private selskaper vil spekulere i et fremtidig karbonmarket. Det rapporteres allerede om private investorer som har overtalt folk som bor i skogen til å undertegne tvilsomme avtaler som gir dem «karbonrettigheter» mot noen skarve tusen dollar i kompensasjon. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har ikke hatt anledning til å gå i dybden i alle formuleringene fra Durban. Men han er enig med Regnskogfondet i at det er uheldig å presse frem markedsbaserte løsninger, som kvotehandel på skogbevaring, på et tidlig stadium.

– Hvis det skal være markedsbaserte løsninger må det være gode kontrollmekanismer, og det må være en tydelig kobling til nasjonale mål for å redusere avskogingen. Vi trenger markedsbaserte systemer en gang i fremtiden for å sikre at det blir nok penger i systemet. Men ikke før de har veldig gode systemer for å hindre juks, sier han.

Ingen felles målemetode

Ett annet viktig spørsmål i Durban var hvordan man skal måle at avskogingen reduseres. For å vite hvor mye et land klarer å redusere avskoging, må man vite hvor mye av skogen som ville blitt hugget dersom alt fortsatte som normalt. Ifølge Løvold ble resultatet fra Durban at landene selv skal avgjøre hvor stor den fremtidige avskogingen ville blitt, ut fra regler de selv velger.

– Dette kan lede til en situasjon hvor land «skrur opp» den forventede avskogingen for så å få belønning for at den ikke ble så høy likevel.

Summene kan bli helt urealistiske, sier Løvold, som tviler på at et slikt system kan bli troverdig. Etter Durban-møtet er det også høyst uklart hva, hvor ofte og til hvem landene skal rapportere på hvordan de sikrer urfolks rettigheter og biologisk mangfold. Selv om Løvold er svært skuffet over resultatet, tror han ikke Durban-fadesen vil få negative konsekvenser for Norges skogsatsing.

– Siden mye av støtten Norge gir er land-til-land-støtte og støtte til pilotprogrammer gjennom multilaterale kanaler er det fortsatt mulig for Norge å insistere på høy standard. Men det internasjonale samfunnet kom over hodet ikke videre i Durban, og det er fryktelig synd, sier Løvold.