Slutter å fargelegge Norad

I høst møtte den profilerte retorikeren veggen og ble sykmeldt fra stillingen som kommunikasjonsdirektør i Norad. Nå har Ringdal valgt å slutte i Norad knapt halvannet år etter at han begynte. Han blir lektor ved Markedshøyskolen. Samtidig viderefører han selskapet Retoringdal som i flere år har drevet de årlige Washington-seminarene for politikere, embetsfolk og journalister, samtidig som han arrangerer retorikkseminarer i Italia og holder foredrag.

– Hvorfor slutter du i Norad?

– Det er en vurdering av hvordan jeg skal leve mitt liv og organisere min arbeidsdag. Livet selv banket på døra i fjor høst. Jeg har levd et arbeidsliv i 30 år med full gass og demontert brems. På et eller annet tidspunkt sier kroppen ’nei, dette går ikke’. Det var en veldig fysisk følelse av at det ble for mye. Jeg innså at det gikk ikke å få alt dette til å gå opp og handtere så mange ting samtidig.

– Jeg gikk inn i bistands- og utviklingsfeltet med stor motivasjon og interesse.  Det er med stor sorg jeg takker nei til å jobbe mer med det. Og likedan var det et fantastisk møte med en god ledergruppe og kollegaer som har inspirert meg og som jeg har lært mye av.

– Det er med tungt hjerte at jeg trekker den konklusjonen at jeg må jobbe på en annen måte. Og da er det ikke mulig for meg å få til det i Norad.

– Nå blir du lektor på Markedshøyskolen. Fortsetter du også med seminarene dine?

– Ja, det gjør jeg. Der blir man faktisk oppfordret til å gjøre andre ting ved siden av å være lektor. Kombinasjonen av formidling og akademisk arbeid og det å drive private foredrag og kursvirksomhet er noe de rett og slett oppfordrer til.

– Som kanskje er litt vanskelig å drive med i staten?

– Ja, i hvert fall med det naturlige trykket som er i den stillingen jeg hadde. Det å være avdelingsdirektør med personalansvar, og daglig vedlikehold av systemet, da blir det for mye. Da utfordrer man det systemet for mye.

– Du har flere ganger karakterisert Norad som ’å være beige’, i den forstand at direktoratet er litt utydelig. Har Norad fortsatt den fargen?

– Min store ide var å jobbe med tydeliggjøring og motivasjon overfor et bredt publikum. En tenkning om at bistandsfeltet trenger en tydeliggjøring av sin egen tilstedeværelse og begrunnelse. Publikum trenger i større grad motivasjon og inspirasjon for å gi dette feltet støtte. I dag er bistand kanskje det politikkområdet med egen statsråd som har laveste folkelig interesse. På lang sikt er det en farlig posisjon å være i. I dag er det slik at nesten alle andre politikkområder har en større grad av engasjement og debatt. Den folkelige debatten er det som trengs og ikke bare de tilspissede debattformene som har kommet fra motstanderne om at bistand er bare tull og vi må bare tenke på våre egne. Vi trenger en større grad av nyansert debatt og der Norad har et større ansvar for å skape motivasjon slik at flere kan våkne om morraen og tenke ’du verden hvor fint det er at vi bistår med vår bistand og får verden litt mer i vater’.

– I dag er den debatten en ekspertdebatt som foregår mellom fem hundre mennesker fordelt på noen få organisasjoner. Den snurrer rundt og flytter på kommaer.

– Det er fortsatt behov for mer farge?

– Mer farge, mer profil, mer tydelighet og klarskårne profiler, flere historier, mer motivasjon, mer inspirasjon. Den eneste jeg kanskje gjorde på dette område var å påpeke fargen, men i den korte tiden var det ikke mulig å gjøre så mye med den. Det er en utfordring, mener jeg.

– Hva er høydepunktet i ditt korte opphold i Norad?

– Jeg er fornøyd med å ha vært med å utvikle en strategi for Norad, og at vi har en egen kommunikasjonsstrategi. Jeg er glad for at vi fikk til internseminarer slik at huset kunne samles om temaer i gang i blant og fikk etablert kontakt med folk der ute som kunne snakke med oss. Vi begynte på noe som er bra med prosjektet med Hovefestivalen der vi begynte å få kontakt med norsk ungdom på dere egne arenaer.

– Har du noen skuffelser?

– Det måtte være at jeg opplever en stor grad av defensivitet om bistandsfeltet fra Norad som system. En litt for stor grad av ordentlighet, slik at man kan bli for forsiktig, sier Kjell Terje Ringdal.