Sultens tragiske historie

Bonden vi møter et sted i det nordlige Tigray er en mager, stillfaren mann i midten av 30-årene. Han husker ennå godt tørken, krigen og «den store sulten» og alle som måtte dra til andre områder i håp om å livnære seg.
Hundretusener flyktet. Gebrezgiabher Gebremikael var bare rundt ti år den gang. Gutten var svak – og måtte bli igjen med de gamle da resten av familien dro.
Bonden har allerede fortalt oss at det var mange som mistet livet. Når vi stiller spørsmålet «Var det også noen i din egen familie som døde?» svarer han lavmælt med en gjentakelse:
– Det var mange i dette området som døde den gangen.
En tåre i øyekroken. Der og da forstår at vi ikke bør bore noe dypere i det temaet. Minnene er fortsatt sterke  – selv om 25 år er gått.

Én million døde?

Det vi har snakket om er sultkatastrofen under tørken som rammet Etiopia (og den daværende etiopiske provinsen Eritrea) i 1984-85. Så mange som én million mennesker døde, ifølge de vanligste anslagene. Andre mener det «bare» var hundretusener. Nøyaktige tall om historiske sultkatastrofer er som oftest umulige å få tak i.
Var tørke årsaken? Jo, i 1984 hadde regnet under den «korte regntida» uteblitt, men som så ofte før i historien var politiske forhold en vel så viktig forklaringsfaktor.
Befolkningen i de fire provinsene Gojjam, Hararghe, Tigray og Wollo var hardt rammet, men den brutale militærdiktatoren Mengistu Haile Mariam brukte mer penger på å bekjempe opprørsbevegelser og opposisjonelle enn på å gi mat til de nødstedte. Samme år som regnet sviktet annonserte Mengistu at 46 prosent av statsbudsjettet ville bli satt av til militære formål, mens statens utgifter til helse ble redusert.
Mange mener at Mengistu-regimet bevisst unnlot å hjelpe befolkningsgrupper i områder der opprørsgrupper sto sterkt, eksempelvis i Tigray. Samtidig tok regimet initiativ til store tvangsforflytninger av mennesker, hardhendte tiltak som forårsaket tusener av nye dødsfall. Det meste skjedde i det stille fordi regimet ikke ønsket fokus på sulten eller på sine egne overgrep mot befolkningen. Da nødhjelpen etterhvert kom inn til landet, ble den bevisst utnyttet til krigsformål – både av regimet og av opprørerne.

Band Aid. Det var britiske og canadiske tv-journalister som høsten 1984 vekket verden med dramatiske tv-bilder av desperate, gråtende mødre og utmagrede barn. Journalistene fortalte om en katastrofe «av bibelske proporsjoner», og reportasjene ble opptakten til en kraftig reaksjon fra sjokkerte vestlige land. En viktig initiativtaker i mobiliseringen av vestlig opinion var den britiske artisten Bob Geldof. Han sto sentralt i Band Aid-kampanjen, utgivelsen av juleplaten «Do they know it’s Christmas» og de senere Live Aid-konsertene i USA og Storbritannia.
Alle disse initiativene hadde som formål å samle inn penger til sultofrene i Etiopia, anslagsvis åtte millioner mennesker. Hjelpeinitiativene bidro til å finansiere viktig nødhjelp, men tok lang tid: Innen mat- og medisinleveransene var på plass, hadde de fleste som sto i fare for å dø allerede dødd.

Maos synder

Hungersnøden på Afrikas Horn i 1984-85 kan stå som eksempel for mange sult-situasjoner i verdenshistorien. Selv om naturens luner spiller inn, er det som oftest andre aspekter som er de mest utslagsgivende for om en krise blir til en katastrofe: Økonomisk sammenbrudd, politisk vanstyre, etnisk undertrykkelse, krig og konflikt.
Oversikten over de mest dødbringende katastrofene i historien er dramatisk lesning. Øverst på den lite ærerike listen troner den store sultkatastrofen i Kina i 1958-61 under Mao Zedong-perioden. En katastrofe som av kommunistpartiet i mange år ble tilskrevet «tre år med naturkatastrofer». Siden 1980-årene har imidlertid erkjennelsen av menneskelige feilgrep blitt klarere, og Kinas politiske ledere har fordelt skylden «30 prosent på naturkatastrofer og 70 prosent på politisk vanstyre». Omlegging fra jordbruk til industri, tvangskollektivisering av landbruket og forbud mot jord i privat eie står nå fram som historikernes viktigste forklaringer.
Lignende forklaringsfaktorer trekkes også fram for å forklare hungerkatastrofen i Sovjetunionen i 1932-34, som særlig rammet området som i dag er Ukraina. Dette var under Stalin-perioden, med sentralstyrt industrialisering, beslagleggelse av korn til militære formål og tvangsmessig omlegging av jordbruket til kollektivbruk. Alt dette ga bøndene få incentiver til å investere og dyrke egen jord. Andre historikere har ment det var et «bevisst folkemord» ansporet av et ønske fra den sovjetiske diktatorens side om å knekke ukrainsk nasjonalisme.

Nord-Koreas feilgrep

Totalitære kommunistregimers bidrag til sultkatastrofer gjelder ikke bare for avgåtte regimer. Fortsatt i dag prøver det sittende regimet i Nord-Korea å skjule sine spor etter hva som skjedde i verdens mest lukkede land på midten av 90-tallet, men innrømmer at 200 000 kan ha mistet livet. Internasjonale forskere og hjelpeorganisasjoner anslår imidlertid fast at mellom 600 000 og 3,5 millioner nordkoreanere – av en totalbefolkning på rundt 25 millioner mennesker – omkom i disse årene.
Lærdommene av faren Kim Il Sungs feilgrep ser heller ikke ut til å ha ført til noen avgjørende kursendring hos sønnen Kim Jong-il. Så sent som i mars 2010 rapporterte Norges Røde Kors’ leder Børge Brende om omfattende matmangel og sjokkerende forhold på landets barnehjem. Om lag en tredjedel av befolkningen er underernærte, og Verdens matvareprogram bidrar hvert år med hundretusener av tonn mat for å stille sulten.

Sens teser

Diktaturers manglende evne til å takle matmangel peker videre til den indiske økonomen Amartya Sens forskning. En av Sens hovedteser er at sult ikke vil forekomme i et fungerende demokrati med fri informasjonsformidling, der landets myndigheter er avhengig av støtte fra sine velgere.
«I demokratiske land, selv i de svært fattige, vil en hungersnødsituasjon komme til å true den sittende regjeringens overlevelse. Årsaken er at det ikke er lett å vinne valg etter hungersnød. Tilsvarende er det heller ikke enkelt å motstå kritikken man blir møtt med av opposisjonspartier og aviser. Det er nettopp derfor at hungersnød ikke oppstår i demokratiske land», skriver den indiske nobelprisvinneren i en artikkel i avisen Observer for noen år tilbake.
Han understreker i den samme artikkelen at den spredte, mindre synlige sulten – kjent under begrepet «underernæring» og nært knyttet til fattigdom, fortsatt finnes i stor grad også i demokratiske
land.

 

Historiens største sultkatastrofer
 1. Sult i Kina (under Mao-perioden
   «Det store spranget»)    Kina    1958–1961    15–43 000 000
 2. Sult i India    Britisk India    1896-1902    19 000 000
 3. Sult i Bengal  inkl. Bihar og Orissa    India    1769-1771    15 000 000
 4. Sult i Nord-Kina    Kina    1876-1879    13 000 000
 5. Sult i det sørlige og sentrale India    India    1876-1879    10 000 000
 6. Den store europeiske sulten    Europa (alle)    1315-1317    7 500 000
 7. Den sovjetiske sulten (Holodomor)    Sovjetunionen (Ukraina)    1932-1934    6–10 000 000
 8. Den kinesiske sulten     Kina    1936    5 000 000
 8. Den russiske sulten     Russland (Ukraina)    1921-1922    5 000 000
10. Sult og sykdom under Kongo-krigen    DR Kongo    1998-2003    3,8–5 000 000
11. Tørke i Kina    Kina    1941    3 000 000
11. Sult i Kina     Kina    1928-1930    3 000 000
13. Sult i Russland     Russland    1601-1603    2 000 000
13. Sult under krigen i Vietnam    Vietnam    1943-1945    2 000 000
15. Sult i Bengal     India    1943    1,5–4 000 000
16. Den store sulten i Irland    Irland    1846-1849    1,0–1 500 000
17. Den store sulten i Etiopia    Etiopia    1984-85    1 000 000
17. Sult på Afrikas Horn    Etiopia, Sudan, Somalia    1888    1 000 000
17. Sult i Bangladesh*     Bangladesh    1974    1 000 000*
19. Sult i Nord-Korea    Nord-Korea    1996-1998    600–3 500 000
20. Sult i Finland     Finland    1866-1868    150 000
*) Offisielle kilder oppgir at 26 000 omkom. Andre hevder rundt én million.

Kilde: Wikipedia. (Bistandsaktuelt understreker at listen ikke er utfyllende og at anslagene for døde under katastrofer alltid vil være omstridte.)