Ved en av vannpostene i flyktningleiren Iridimi venter to jenter på at krana skal åpne. De er tidlig ute, for det er ennå et par timer til det kommer vann i rørene denne ettermiddagen. To ganger daglig er det mulig å tappe vann her.
– Nå er dagsrasjonene per person nede i 3 til 4 liter. Noen dager er det ikke vann i det hele tatt, sier læreren Tom Abdullah Morsal i et klasserom med utsikt til vannposten. I likhet med de 18 000 andre beboerne i Iridimi er han flyktning fra Darfur i Sudan. Morsal forteller at vannmangelen ofte tvinger folk ut av leiren for å kjøpe vann hos lokalbefolkningen. De betaler rasjonene med sorghum de får utdelt i leiren eller med ved de har sanket sammen. Det er stort sett kvinner og barn som både henter vann og sanker ved, og de blir ofte utsatt for overgrep.
– Kvinnene blir voldtatt. Folk har ingen respekt for flyktningene, sier Morsal.

Økt konflikt

Like i nærheten, bak disken i leirens beskjedne apotek, treffer vi Abbakar Atom Abbakar, selv flyktning og leirens øverste tillitsvalgte.
– Vi har begynt å få mange problemer med lokalbefolkningen, bekrefter mannen som daglig blir underrettet om ulike episoder. Ifølge Abbakar er forklaringen på det økte konfliktnivået enkel: mangel på vann. Siden leiren ble etablert i 2004, har vannrasjonene blitt redusert med nesten 80 prosent.
Iridimi er en av tolv leire for flyktninger fra Darfur og fremstår på mange måter som en velholdt landsby midt ute i Tsjads karrige ørkenlandskap. Forholdet mellom de over 60.000 flyktningene i denne regionen øst i landet og de nesten like mange fastboende har stort sett vært godt, siden alle i hovedsak tilhører samme etniske gruppe. Men den langvarige tørken de siste årene har medført gnisninger mellom flyktninger og lokalbefolkningen. Tørken skaper også stadig nye utfordringer i hjelpearbeidet.
– Situasjonen er så vanskelig at mange som kommer fra dette området prøver å bli registrert som flyktninger for å få matrasjoner, sier Anna de la Varga som er en av FNs mest erfarne representanter på stedet. Siden befolkningen på hver side av grensen snakker det samme språket, er det vanskelig for leirmyndighetene å skille gruppene fra hverandre.
– Vi prøver å fortelle lokalbefolkningen at vårt nærvær også kommer dem til gode. De har for eksempel gratis tilgang til helsetilbudet i leirene. Hadde ikke flyktningene vært der ville tilgangen på medisinsk behandling vært svært dårlig, sier Varga.

Vannposter

FN prøver også å skaffe nye vannposter til lokalbefolkningen, men det er lite vann å ta av. En tysk bistandsarbeider som i flere år har jobbet med vannforsyning i området, sier at nivået i de lokale brønnene aldri har vært lavere enn det er nå. Iridimi er den leiren som sliter med størst vannmangel, men hver gang FN har boret etter vann i området har de møtt fiendtlighet fra lokalbefolkningen. De har selv for lite vann og føler at deres situasjon blir enda vanskeligere når flyktningene også bruker av det lille vannet som finnes.
Rekruttering. – I løpet av de siste dagene er det to barn som har forlatt leiren og to andre som har blitt hentet tilbake av sine foreldre, forteller Mariam Moukhtar. Ifølge FNs feltassistent er det JEM (Justice and Equality Movement) som har rekruttert barna. Den sudanske opprørsgruppen har i løpet av den sju år lange konflikten i Darfur uhindret brukt Tsjad som base for angrep inn i Sudan. Og flyktningleirene i Tsjad er gir gode muligheter til å finne nye rekrutter.
– De plukker gjerne ut foreldreløse barn og ungdommer så ingen kommer for å lete etter dem. Det som blir rekruttert er oftest mellom 15 og 17 år, men vi har også hatt tilfeller ned i 13-14-årsalderen, forteller Mariam.
Denne morgenen har hun fått frigitt to barn fra foreldrenes fangenskap så de kunne begynne å gå på skolen igjen. Ifølge Mariam hadde foreldrene lenket fast barna hjemme for å forhindre at de lot seg verve av JEM. Lærer Tom Abdullah Morsal forklarer JEMs appell med at det bare er et grunnskoletilbud i leiren.
– Vi prøver å få til i stand et tilbud til ungdommen også, men det er ingen kvalifiserte lærere og det er svært lave lønninger, sier han. De som har råd sender gjerne barna til en av storbyene i Sudan for høyere utdanning. Barn og ungdom som ikke har foreldre eller som har fattige foreldre ender gjerne opp hos JEM, for framtidsutsiktene er ikke særlig lyse for unge menn i leiren.

Vil hjem

Tsjadiske myndigheters prioritet for 2010 er å få gitt samtlige flyktninger i landet et identitetskort. For å avlaste leire som Iridimi og gi mennesker i de svakeste gruppene en ny start, har UNHCR på sin side igangsatt et stort kvoteflyktningsprogram. Kun 200 flyktninger har hittil blitt omplassert til USA, men prosjektet er ambisiøst:
17 500 skal omplasseres i løpet av tre år.    
På apoteket i Iridimi er Abbakar Atom Abbakar imidlertid mest nysgjerrig på den nye utviklingen i Darfur.
– Det første folk tenker på er å vende hjem, sier han. Tsjadiske myndigheter ser for seg å returnere et sted mellom 5000 og 10 000 flyktninger til Darfur i løpet av 2011, avhengig av sikkerhetssituasjonen. Abbakar er ikke sikker på om han vil tilbake til landsbyen sin eller til en av de større byene i Sudan, men han er helt sikker på at han vil tilbake til hjemlandet.
– En person som ikke er i sitt hjemland er ikke en komplett person, sier  han.

 

 

 

Kvegbonden Mohamat Hassan (til venstre) hadde 100 kuer, nå har han 25 igjen. Skulle regnet utebli også i år vil situasjonen bli ytterligere forverret for 750 000 mennesker i området rundt Tsjad-sjøen.

Hungersnød rundt Tsjad-sjøen

– Før hadde jeg over hundre kuer. Nå har jeg bare 25 igjen, sier Mohamat Hassan og stirrer utover sanddynene som skråner ned mot Tsjad-sjøen. Kvaliteten på kjøttet er i tillegg så dårlig at kvegbonden får langt mindre betalt på markedet. Han har derfor måttet begynne å dyrke den tørre jorda, og de tre barna som flokker seg om ham må klare seg med ett måltid om dagen.
I følge en rapport utarbeidet av tsjadiske myndigheter i samarbeid med blant annet Verdens matvareprogram vil nærmere to millioner mennesker frem til oktober føle konsekvensene av de dårlige avlingene og beiteforholdene etter fjorårets korte regntid. Situasjonen for Tsjads del er mest akutt i det vestre Sahel-beltet. Avlingene er her i gjennomsnitt mer enn halvert fra året før, og i følge rapporten vil rundt 750.000 mennesker ha behov for nødhjelp bare her.
Selv i de frodige irrigasjonsområdene rundt Tjsad-sjøen, har den reduserte vannstanden ført til at rundt 9000 tonn mais og korn går tapt. Men det er blant sanddynene i innlandet at tragedien finner sted: En reduksjon i avlingene på så mye som 94 prosent er registret i enkelte områder. Ved Verdens matvareprograms (WFP) kontor i byen Bol får Bistandsaktuelt opplyst at nøden i området rund Tsjad-sjøen er svært alvorlig. Organisasjonen har ikke nok mat til alle som sulter og prioriterer mat til barn under to år samt ammende mødre og gravide.

Frykter for sikkerheten

Innen utgangen av året skal de siste FN-styrkene være ute av Tsjad. Selv om forholdet til Sudan synes å være bedre enn på lenge, frykter mange for sikkerheten til flyktningene og hjelpearbeiderne i Tsjad.
I januar undertegnet erkefiendene Tsjad og Sudan en avtale i et forsøk på å normalisere det betente forholdet mellom landene. Partene fikk i stand en felles grensevaktordning for å hindre interne opprørsgrupper i å benytte nabolandenes territorium som base. I april åpnet grensen mellom Tsjad og Sudan for første gang siden Darfur-konflikten brøt ut i 2003.
At Tsjads president Idriss Déby nå vil bedre forholdet til Sudan samtidig som han krever at FN-styrkene som har holdt til i grensetraktene må forlate landet, blir av mange satt i forbindelse med det forestående presidentvalget neste år. Mange frykter at Déby planlegger omfattende valgjuks og at han vil kvitte seg med brysomme internasjonale vitner før valget.
Sikkerhetssituasjonen har den siste tiden blitt bedre som følge av tilnærmingen mellom Tsjad og Sudan. Ved FNs høykommisjonær for flyktningers (UNHCR) hovedkontor i Tsjads hovedstad N’Djamena kan finske Måns Nyberg melde om betydelig redusert rekruttering av barnesoldater den siste tiden.
– Det henger nok sammen med den forverringen i forholdet mellom Déby og opprørsgruppen JEM, sier han. Ifølge Nyberg kan det se ut til at tiden da JEM- geriljaen var under Debys vinge og hadde fritt spillerom i Tsjad er over. I alle fall for en stund.
Etter at FN-styrkene forlater landet er det en tsjadisk spesialenhet, Détachement Intégré de Sécurité (DIS), som skal ivareta sikkerheten for flyktninger og hjelpearbeidere i FN-soldatenes tidligere operasjonsområde.
– Vi er nå helt avhengig av DIS-personell for beskyttelse, bekrefter Nyberg. Ifølge FN-mannen er DIS langt mer profesjonelle enn det lokale politiet og UNHCR er fornøyde med servicen de får fra dem. Men ettersom FNs politiavdeling, som står for opplæringen av DIS, også etter hvert vil forlate landet, frykter Nyberg at den tsjadiske sikkerhetsstyrken ikke lenger vil ha de ressursene som skal til for å gi hjelpearbeiderne den nødvendige beskyttelsen.
– Vi er urolige for at FN-soldatenes retrett kan lede til et sikkerhetsvakuum øst i Tsjad og at det kan vanskeliggjøre arbeidet vårt ytterligere, sier Nyberg.
Røde Kors har allerede innstilt sitt arbeid i grenseområdene etter at en ansatt ble kidnappet og frigitt først etter nærmere tre måneder.