– Ja, vi merker hvordan den vanskelige sikkerhetssituasjonen rammer stadig nye områder, sier stedlig representant for Flyktninghjelpen i Afghanistan, Charlotte Esther Olsen (bildet).
Tidligere var det først og fremst den sørlige delen av Afghanistan hvor adgangen for bistandsaktører var vanskelig. Nå er også regioner i den sørøstlige delen av landet rammet, samt distrikter i Herat og Kunduz-provinsen. Framfor å komme ut på landsbygda, hvor behovene antas å være størst, sentreres i stedet hjelpearbeidet i og rundt de større byene.
– Å få tilgang til områder er vår største utfordring, sier Olsen, og forteller at Flyktninghjelpen nå jobber med hvordan de skal opprettholde tilgang til de områdene hvor de faktisk opererer, samt se hvilke muligheter som finnes i de distriktene der de av sikkerhetshensyn ikke kan jobbe.

Ikke trygt å kjøre bil

For Flyktninghjelpen gjelder de samme sikkerhetsreglene enten man er lokalt eller internasjonalt ansatt.
– Ja, vi jobber kun i områder hvor også den internasjonale delen av staben kan jobbe. Slik skiller vi oss ut fra en del andre organisasjoner, sier Olsen.
Men for å komme seg fra Kabul til for eksempel Jalalabad, må Flyktninghjelpen i dag bruke fly. Å kjøre landeveien, slik de gjorde for bare få år tilbake, er ikke lenger trygt.
– Av sikkerhetshensyn bruker vi nå fly når vi beveger oss utenfor Kabul, sier Olsen.
Også i den afghanske hovedstaden tar Flyktninghjelpen forholdsregler. Organisasjonen har sett seg nødt til å anskaffe to pansrede kjøretøy som brukes i Kabul.
– Vi søker nå om penger for å kunne oppgradere sikkerheten på kjøretøyene, både for bruk i Kabul og ved en eventuell evakuering av våre ansatte hvor fly ikke er mulig, sier Olsen.

Kostbare sikkerhetstiltak

På grunn av den stadig dårligere sikkerheten har Flyktninghjelpen måttet ansette flere afghanske sikkerhetsmedarbeidere ved sine feltkontorer. Organisasjonen har også en internasjonal sikkerhetssjef på hovedkontoret i Kabul.
Fly framfor bil, sikkerhetstiltak ved kontorer og ansattes boliger, forsterkede sikkerhetsutstyr i kjøretøyer, høye gjerder rundt kontorer og ansattes private boliger, alltid kolonnekjøring når Flyktninghjelpen skal bevege seg fra lokalkontor og så langt ut i felt som det er mulig å komme – alt fører til at prislappen på hjelpearbeidet øker.
– Sikkerhetssituasjonen har gjort det langt mer kostbart å være her, konkluderer Olsen.
Olsen, som jobbet i Afghanistan også i 2002, forteller om en stadig mer militarisert hovedstad.
– Offentlige kontorer og FN-kontorer ser nå nærmest ut som militære fort. Vi har kontorer et godt stykke utenfor sentrum, og forsøker av sikkerhetshensyn å holde oss mest mulig unna de mest profilerte områdene i Kabul hvor regjeringskontorer, FN og ambassader holder hus, sier Olsen.

Store utskiftninger

Hun forteller at det er psykisk tøft å jobbe i landet.
– Arbeidsbyrden er stor. Sikkerhetssituasjonen gjør at en stadig må være på vakt. Folk blir slitne. Vi har derfor en politikk på at internasjonalt ansatte ikke skal jobbe her lenger enn to år. Vanligvis er arbeidsperioden enda kortere – mellom 15 og 18 måneder, sier Flyktningshjelpens representant.
Den utrygge og uoversiktelige situasjonen gjør det dessuten vanskelig å rekruttere ansatte. En stilling som opprinnelig var blitt besatt, står nå fortsatt ledig. Angrepet mot FN-ansatte førte til at vedkommende som hadde takket ja trakk seg fra stillingen.

Å gjøre en forskjell

Tross de mange utfordringene mener Olsen at Flyktninghjelpen med sin tilstedeværelse kan bidra positivt. Organisasjonen jobber blant annet med å gi gratis juridisk hjelp til flyktninger som vender tilbake fra eksil i for eksempel Iran og Pakistan i forhold til eiendomsrett, de bygger hus, gir lese- og skriveopplæring, bygger skoler og gir nødhjelp når områder rammes av for eksempel ekstrem kulde eller flom.
– I Afghanistan finnes det noen samarbeidspartnere på myndighetssiden som fungerer, det er internasjonalt samarbeid og Afghanistan er ikke ett av de mange kriserammede områdene som ikke får internasjonal oppmerksomhet. Jeg føler at vi fortsatt kan utgjøre en forskjell, sier Olsen. n

 

 

 

– Fortsatt mulig med samarbeid

JAN SPEED

– Jeg kjente to av de unge kvinnene som ble drept. De var frivillige som bare ønsket å hjelpe andre. De ble brutalt myrdet, sier Jordan Ryan.
Han er leder for FNs Bureau for Crisis Prevention and Recovery som arbeider med konfliktløsning og dialog med lokale grupper rundt om i Afghanistan. Ryan forteller at angrepet på boligen for FN-ansatte i Kabul, hvor fem FN-medarbeidere ble drept, var et sjokk for mange av de FN-ansatt i landet.
I etterkant av angrepet har FN omplassert en del av sine ansatte i Afghanistan. Til tross for den uhyre krevende sikkerhetssituasjonen tror Ryan fortsatt det er mulig for FN å gjøre nytte for seg i Afghanistan.
– Situasjonen er vanskelig. I visse områder er samarbeidet med lokale aktører fortsatt mulig. Jeg håper situasjonen kan snus slik at vi kan fortsette arbeidet med å bistå myndighetene i landet. Akkurat nå vet jeg ikke hvor mange oppdrag vi klarer å få til i felt, sier han.
På et mer generelt grunnlag tror Ryan at det er økende forståelse i det internasjonale samfunn om at militære operasjoner, slik man ser i Irak og Afghanistan, ikke er tilstrekkelig.
– De må kobles sammen med fredsbygging og utvikling. Det er umulig for sårbare stater å komme seg på beina over natten. Det er noen som sier at gjenoppbyggingen vil ta like lang tid som en krig har vart. Vi trenger menneskelige ressurser, finansiering og tid. Det internasjonale samfunnet må innse at dette er langtidsarbeid. Vi må gripe mulighetene til å bygge fred slik at samfunn på vei ut av konflikt ikke sklir tilbake, sier Ryan